Kort etter forsommerens debatt om å avlyse gudstjenester på tider og steder der besøket var dårlig, ble vi kjent med at annenhver av vårt sokns forordnete gudstjenester var avlyst i sommer. Ledighet gjorde ferieavviklinga vanskelig, og i ferien var det ikke nok besøkende til å koste på seg vikar.
Menighetsrådet hadde møte noen dager seinere. Der vedtok vi å gjøre bruk av vår disposisjonsrett over kirkerommet, for selv, på helt frivillig basis, å feire gudstjeneste de søndagene den offisielle kirke ikke så seg råd til å gjøre det.
Bak dette lå det ingen overprøving av de ressursvurderingene som førte til avlysning. De hadde vi ikke forutsetninger for å vurdere. Derimot var vedtaket et signal om hvor viktig vi anså de regelmessige, lokale gudstjenestene for å være.
Pensjonerte prester og flotte frivillige
Vi fikk pensjonerte prester i soknet til å forrette, og ved alle gudstjenestene har vi i tillegg hatt flotte frivillige, medliturger, tekstlesere, kirkeverter og forsangere.
Liturgien var forenklet, men med en fullstendig nattverddel. Forbønnen ble gjort mer konkret lokal. Én gudstjeneste var med musikkledsagelse, ved de øvrige ble salmer og liturgiske ledd sunget a cappella. Det praktiske arrangementet har variert, men det har generelt vært et mål å trekke menigheten og alle med særskilte oppgaver nærmere hverandre.
Folk har satt pris på initiativet og på de konkrete gudstjenestene. Til ferietid å være, har frammøtet på de tre hittil avholdte vært bedre enn forventet, mellom 28 og 42. Dette er omlag som på de mellomliggende «offisielle» gudstjenestene, når det korrigeres for dåp på en av dem. Tilsiget til de ordinære gudstjenestene fra det gudstjenestefrie nabosoknet viste seg å være minimalt, invitasjoner til tross.
En frivillig organisasjon?
Våre gudstjenester nedenfra var et lokalt engangstiltak, men de har gitt erfaringer med generell relevans, og jeg vil gjerne dele noen observasjoner og refleksjoner.
1) Hvilken instans har, eller bør ha, myndighet til å «avforordne» menighetsgudstjenester? Hva kreves av saksbehandling, dokumentasjon, rådslagning?
2) Siden offentlige bevilgninger til kirkelige formål er dimensjonert ut fra kirkas bygninger og aktiviteter, hva kan ventes å skje med bevilgningsnivået dersom gudstjenesteaktiviteten krympes (og eventuelt om kirkebygninger tas ut av bruk)?
3) Gudstjenester skal rapporteres. Men hvis de ikke forestås av den offisielle kirke, ikke involverer personell lønnet av fellesråd, bispedømme eller av menigheten selv, og aldri dukker opp som utgiftspost i noe regnskap, hører de da egentlig inn under det rådende rapporteringsregimet? Hvor skal en i det hele tatt plassere dem i kirkestrukturen? Hadde de en offisiell karakter i og med at de ble arrangert av menighetsrådet? Eller hadde menighetsrådet, ved å arrangere gudstjenester utenom rådende strukturer, i virkeligheten omgjort seg til styre i en frivillig organisasjon?
En dødslinje?
4) Avlyste gudstjenester førte i vårt sokn ikke til noen økning av gudstjenestedeltakelsen på de beholdte gudstjenestene, heller ikke de dagene nabosoknet var uten gudstjeneste. Tvert om er det grunn til å tro at avlysningene annenhver søndag bidro til å svekke oppmøtet på søndagene med gudstjeneste. Dette harmonerer med en generell tendens i Den norske kirkes gudstjenestestatistikk.
Med mindre effekten av avlysning og nedlegging holdes i sjakk av motkrefter, snakker vi med andre ord om en dødslinje
Samlet antall gudstjenester for hele landet har lenge vært synkende. Rimeligvis er det de dårligst besøkte som trinnvis er luket bort, sikkert en del av dem gudstjenester i sommerferien. På de 25 åra fra 1997 til 2022 er antall avholdte gudstjenester redusert med over 20 prosent. I takt med denne kraftige omprioriteringa har også de gjenværende gudstjenestene jevnt og trutt fått færre deltakere, en utvikling som akselererte fra 2019 til 2022. Konklusjonen gir seg i grunnen selv: Den sikreste virkning av å nedlegge dårlig besøkte gudstjenester er at flere gudstjenester vil bli dårlig besøkt – for så å komme på lista over neste omgangs nedleggingskandidater. Med mindre denne effekten av avlysning og nedlegging holdes i sjakk av motkrefter, snakker vi med andre ord om en dødslinje.
Det er vanskelig å forestille seg mer effektive motkrefter mot krympende gudstjenestedeltakelse enn en gudstjenestevekkelse nedenfra.
5) Den alt i alt viktigste erfaringa med våre enkle gudstjenester var at de ble fine, og til å leve på. Menigheten, alle og enhver av de frammøtte, tok tydelig ansvar for salmesang og liturgiske ledd, og prestene slapp ikke unna ansvar for kirketjener-oppgaver. Det vokste fram en bevissthet om at dette kan vi virkelig, i fellesskap, få til.
Vi hadde i utgangspunktet opplevd oss i en nødssituasjon, og vi har ingen planer om å forlenge tiltaket. Men vi har lært noe viktig om gudstjenesten, at det ikke er en forestilling man er tilskuer til, men en feiring man sammen tar del i. Det er en lærdom som vil berike vår menighets ordinæregudstjenestefeiring – når sommerens nødstilstand er over.
[ Kirkepolitiker: – Løsningen er ikke å legge ned gudstjenester ]
