Store og små skapelsesberetninger

Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet,

finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre.

(Ordsp 27,19)

Frem til jeg fikk barn, leste jeg dette ordspråket som en vakker beskrivelse av den romantiske kjærligheten. Muligens også som en erfaring av sant vennskap. Men da jeg fikk barn, utvidet erfaringsrommet seg, slik at denne speilingen som beskrives her, fikk en ny dimensjon for meg. Det tror jeg de fleste foreldre opplever, på ulikt vis. Forskjellen er at de fleste foreldre allerede har en mer eller mindre bevisst erfaring av lignende identitetsbyggende speiling, i møte med sine egne foreldre. Som adoptert ser denne speilingen litt annerledes ut.

Kanskje gikk vi i fjerde klasse, da kunst- og håndverkslæreren instruerte oss i et prosjekt som bestod i å male profilen vår på et stort ark, ved hjelp av lyset fra en overheadprojektor (yngre lesere kan med hell google seg frem til hva dette apparatet i utstrakt grad ble brukt til på 80- og 90-tallet). Da vi var ferdige med oppgaven, ble alle profilene hengt opp på rekke og rad. Vi samtalte om hva vi så. Vi sammenlignet ansiktstrekk, og noen barn forklarte at de hadde samme oppstoppernese som sin mor, eller utstående ører som sin far.

Denne bagatellmessige og hverdagslige situasjonen var en av mange i min barndom hvor den manglende speilingen skapte en uro i meg som jeg ikke hadde språk for da, og som jeg kanskje først forstod dybden av da jeg selv fikk barn for ti år siden.

Barn forankrer sin skapelsesberetning og tilblivelse helt automatisk i sine foreldre

Barn forankrer i sine foreldre

Skapelsesberetninger kan gjenfinnes i alle verdens religioner og kulturer. De forsøker å svare på hvordan – og til dels også hvorfor – mennesket ble til. I Bibelens skapelsesberetning står det at mennesket ble skapt i Guds bilde. De lærde har kranglet om hvorvidt intensjonen med bruken av det hebraiske begrepet i denne sammenhengen, var å referere til en fysisk speiling av skaperguden i det skapte mennesket, eller om det var en mer eksistensiell og metafysisk tilhørighet mellom Gud og mennesket som var intensjonen. Uansett er det snakk om å forankre menneskehetens tilblivelse på en måte som kan gi røtter, retning og rammer for vår eksistens her på jorden.

Barn forankrer sin skapelsesberetning og tilblivelse helt automatisk i sine foreldre. Helt fra babyen oppdager at den ikke er en symbiotisk forlengelse av sin mor, starter en individueringsprosess som er avhengig av samspillet mellom barnet og barnets nærmeste flokk. Dette skjedde også for meg som adoptert. I samspillet med mine foreldre fikk jeg speilet og utviklet normer og verdier, livssyn og menneskesyn. Alle menneskers likeverd og plass rundt bordet var en bærende grunnbjelke i vårt hjem. Gjestfrihet og raushet var praktiserte verdier. På denne måten har min barndom og oppvekst lignet den biologiske barn har i samspillet med sine foreldre. Men jeg kunne aldri gjenfinne min mors sjøgrønne øyne eller min fars bestemte nese i mitt eget speilbilde. Og konstaterte stort sett bare at «sånn er det jo for alle barn; noen likner sine foreldre, noen likner ikke så mye».

Så kom det noen mennesker til verden, som jeg for første gang i mitt liv kunne gjenfinne mine egne ansiktstrekk hos. Og etter hvert som de har vokst opp til å bli personer vi som foreldre holder på å bli kjent med, har jeg også oppdaget at den biologiske tilknytningen og tilhørigheten har en kvalitet og et format som jeg faktisk vil kalle eksistensiell. Det handler ikke bare om fysikk eller genetikk, det er noe mer og annet.

Så kom det noen mennesker til verden, som jeg for første gang i mitt liv kunne gjenfinne mine egne ansiktstrekk hos

Biologiens betydning

Det hender noen velmenende stemmer har sagt til meg at biologi betyr jo ikke så mye; trygghet og kjærlighet er det viktigste. Ja, det er det, og jeg kan saktens vitne om at min sosiale, juridiske og relasjonelle tilknytning til mine foreldre har vært det beste som kunne skje meg – ut fra de gitte omstendighetene jeg hadde som barnehjemsbarn, fordi mamma og pappa nettopp gjennom sin uforbeholdne kjærlighet har bidratt til trygge rammer rundt min barndom og oppvekst. Men det er fullt mulig å fastholde dette, samtidig som den biologiske tilknytningen ikke underkjennes.

Hvilke faktorer gjør oss til dem vi er? Arv og miljø, sier vi gjerne. Så kan vi diskutere forholdet mellom de to, men begge deler betyr noe. Og det blir kanskje ekstra synlig for meg som adoptert, når jeg nå har fått barn selv. For jeg kommer ikke utenom at det er noen kjennetegn og trekk ved mine barn som er biologisk betinget. Og disse trekkene kan også spores tilbake til deres fars utvidede familie. Mens på min side, stopper den biologiske speilingen deres hos meg. Enten det handler om fysiske trekk eller medisinsk historikk.

I den virkelige verden er det så mange faktorer som betyr noe for kvaliteten på barns oppvekst, at vi trenger en annen og mer holistisk tilnærming til foreldreskap

Selv om det kan være med de beste intensjoner, tror jeg det er et blindspor å underspille biologiens betydning for barns tilknytning og oppvekst. På samme måte som jeg tviler på at det er mulig å gradere om et barn har det bedre sammen med sine biologiske foreldre enn med adoptivforeldre, bonusforeldre eller medforeldre. Prinsipielt og teoretisk kan vi selvsagt mene noe om hva som er optimalt foreldreskap, alt annet like. Men i den virkelige verden er det så mange faktorer som betyr noe for kvaliteten på barns oppvekst, at vi trenger en annen og mer holistisk tilnærming til foreldreskap. Som fordrer at vi som foreldre reflekterer over hvordan ulike former for foreldreskap og familiekonstellasjoner påvirker barna våre, og hvordan våre egne erfaringer som barn påvirker vår utøvelse av foreldrerollen.

Da min biologiske mor døde, mistet jeg min primære omsorgsperson i en alder av to år. Siden jeg ikke har noen bevisste minner om dette tapet, har jeg bare kunnet forestille meg hvordan det må ha vært. Men da jeg selv fikk en toåring som stabbet rundt på stuegulvet og kjente på tilknytningen mellom oss, så jeg også min egen erfaring som toåring i et nytt lys. Slik har det å få egne barn bidratt til en utvidet forståelse av min tilblivelseshistorie, og det handler altså ikke bare om biologiens betydning, men også om hvordan omstendigheter og miljø har noe å si for hvem vi blir.

Sakte, men sikkert har det vokst frem en bevissthet i meg om den ballasten barnekåret, sammensatt av både biologisk og sosial tilknytning, også kan gi

Barnekåret som byrde og ballast

Skal da barn av adoptivforeldre få enda en byrde å bære? Ikke bare skal mine barn måtte leve opp til foreldrenes mer eller mindre uttalte forventninger til deres liv, men de skal også (ufrivillig og ubevisst) bidra med den biologiske forankringen og fortolkningsrammen som jeg som adoptivbarn selv ikke hadde som barn. Det er en risiko jeg forsøker å være oppmerksom på. Sammen med risikoen knyttet til alle de andre byrdene vi som foreldre mer eller mindre bevisst lesser på våre barn.

Sakte, men sikkert har det imidlertid vokst frem en bevissthet i meg om den ballasten barnekåret, sammensatt av både biologisk og sosial tilknytning, også kan gi. For litt som menneskeheten gis en eksistensiell fortolkningsramme gjennom skapelsesberetningens fremstilling av vår likhet med Gud, gis barnet en fortolkningsramme som kan bli en ballast gjennom speilingen i sine foreldre. Gjennom å oppdage likheter og forskjeller, gjennom å prøve sine verdier og valg, og gjennom å referere til sin mors brune øyne eller fars utstående ører, kan det vokse frem en tilhørighet og forankring i møte med resten av verden.

For det er jo dette som er foreldres fremste formål: Å gi våre barn de beste forutsetninger til å møte verden og livet. Som vi vet kan være både uforutsigbart og urettferdig. Men som blir enklere å bære – og tidvis en festreise – når mennesket har funnet sitt hjerte igjen hos et annet, og fått speile fram en tilhørighet og trygghet som tåler stormene som kommer.

[ Anne Margrethe Ree Sunde: Tannløs kristendom og økumenikk ]