Verdidebatt

«Det er folk som står bak meg, selv om jeg er redd»

PRIDE: Jeg var på uteserveringen på London pub under skytingen i fjor. Når Oslo nå gjør seg klar til Pride, er det noe som skygger for gleden og feiringen.

Norges hovedstad er i ferd med å gjøre seg klar for en ny pride-måned. De fargerike stripene i Rosenkrantz gate er malt opp igjen, ansatte i kommunen bruker nøkkelbånd i regnbuefarger, og bydelstorgene i Oslo har fått benker og blomsterpotter malt i regnbuens farger.

Henning Meling

Menn (og noen få kvinner) fra de konservative fløyene er også forberedt. De sitter tente og klare til å skyte med tastaturene sine. Mer frimodige og spissformulerte enn på lenge. Jeg måtte ikke scrolle lenge før jeg oppdaget at de første homofobe salvene allerede var å se i de sosiale mediene, med dels bekmørke og nitriste, tilhørende kommentarfelt.

Da jeg kom ut av skapet i en alder av 40 år, var det nettopp slike motpoler jeg manøvrerte i pride-måneden. Ekkoet fra en bakgrunn og oppvekst i en kristen sammenheng hvor jeg hadde lært at jeg var feilskapt, mot et Oslo som med flagg og faner i regnbuens farger minnet meg om at jeg kan være stolt av den jeg er. Derfor har juni vært en herlig måned, men alltid med kort vei til påminnelsene om at min, og alle skeives frihet, ikke kan tas som en selvfølge. Jeg hører av og til kristne som sier de er for skeive, men som mener at kampen er ferdig kjempet. De har ikke gått én uke i mine sko. Og jeg er langt ned på listen over skeive som kjenner det mest på kroppen.

Jeg løp fra de kraftige smellene uten å helt skjønne hva det var jeg løp fra, eller om jeg kom til å rekke å runde hjørnet før det traff meg

Ødelagt etter skytingen

Dette er mitt niende år som åpen homofil. Og noe er annerledes i år. Noe er ødelagt. 25. juni i fjor ble alle skeive rammet av en planlagt og målrettet masseskyting. To liv gikk tapt, minst 21 personer ble skadet, og enda flere ble direkte berørt uten synlige skader. Inkludert meg selv.

Jeg var på uteserveringen på London pub da det skjedde. Jeg løp fra de kraftige smellene uten å helt skjønne hva det var jeg løp fra, eller om jeg kom til å rekke å runde hjørnet før det traff meg.

Når jeg nå ser hvordan Oslo har begynt å gjøre seg klar til Pride, er det noe som skygger for gleden og feiringen. Ja, også for de kritiske stemmene fra min bakgrunn og oppvekst. Det er frykten for at noen skal bli så støtt av oss som er laget annerledes og elsker annerledes enn dem, at de trekker våpen mot oss – igjen. At den store blomsterpotten med regnbuefargene blir dråpen som får begeret til å renne over. At politiet ikke kommer til å greie å beskytte oss mot det – igjen.

Slutter skeive å synes, kjempe for vår frihet, markere og feire mangfold, vinner hatet. Derfor er jeg så glad for at byen min ikke sparer på glitteret i år heller

Opplever også støtte

Det er ikke et alternativ å gjemme seg. Kampen for skeives rettigheter går feil vei mange steder i verden, vår frihet er truet. Masseskytingen 25. juni var en brutal påminnelse om at ikke alle gleder seg over at skeives vilkår endres til det bedre i lille, snille Norge.

Slutter skeive å synes, kjempe for vår frihet, markere og feire mangfold, vinner hatet. Derfor er jeg så glad for at byen min ikke sparer på glitteret i år heller. Oslo i regnbuens farger blir for meg et tydelig tegn på støtte, og på at det er folk her som står bak meg, selv om jeg er redd. Det gjør at jeg føler meg litt mindre alene og tør å håpe at årets Pride får bli den markeringen og feiringen den er ment å være.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt