Gud er i byen

Tidlig på 1990-tallet sitter jeg på bussen inn til Oslo sentrum en søndag sommerkveld. Jeg er i midten av tenårene, nordlending, og egentlig for ung for å få lov til å dra alene til Oslo sentrum. Men det er som om foreldrene mine skjønner at jeg må. Jeg lengter et noe jeg ikke finner noen andre steder: Kirkens Bymisjons gategudstjeneste.

Dette er før Oslo sentrum blir gentrifisert. Før Torggata blir fulle av hippe spisesteder og det ligger luksuskjøpesentre på Egertorget. Midt på Karl Johan er en folkemengde samlet. Plutselig bryter musikken gjennom fra et lite band. Fra ingensteds kommer det gående prester i prestekjoler sammen med medhjelpere, i prosesjon gjennom menneskemassen, bærende på vin og brød. De liturgiske elementene er gjenkjennelige, men også forenklet; her utfordres konseptet gudstjeneste innenifra. Som preken roper en kvinne ut diktet Mea maxima cupla av Jens Bjørneboe. Så er det nattverd og lystenning. Hele tiden; liturgi og gate, om hverandre.

Friksjonen mellom hellighet og alminnelighet skaper en helhet som griper inkarnasjonen i form av handling, ikke ord. Jeg husker jeg tenkte: Dette er fremtidens måte å være kirke på.

Gaten som hellig rom

Som førsteamanuensis i diakoni ved VID vitenskapelige høyskole arbeider jeg med en bok om Bymisjonssenteret Tøyenkirken som et sted som har fornyet den Den norske kirke. Materialet er basert på årsmeldingene fra Tøyenkirken for årene 1985-2022. Det er umulig å skrive om Tøyenkirkens liturgiske arbeid uten å skrive om Elisabeth Torp, som 16. mai begraves fra Nordstrand kirke. Torp var avgjørende i å utvikle gategudstjenestene tidlig på 1990-tallet, som de jeg deltok i som tenåring. Hennes signatur på Bymisjonens liturgiske profil er tydelig helt frem til vår egen tid.

Det er viktig å huske på hvor radikalt og nytenkende Bymisjonenes gategudstjenester var

Tidlig 1990-tall var glanstiden for Tøyenkirkens liturgiske gatearbeid. Etter en tid med mer teaterorientert retning, landet gategudstjenestene i en tydelig liturgisk ramme. «Gateprestene ses nå oftere med prestedrakt enn med gitar og klovnemaske. Dette tror vi det er fremtid i» het det profetisk i årsmeldingen fra 1989.

Det er viktig å huske på hvor radikalt og nytenkende Bymisjonenes gategudstjenester var. Dette var ikke gateevangelisering, med gateemmisærer som forsøkte å omvende forbipasserende. Men det var heller ikke en invitasjon til byens mennesker om å komme til kirken på søndagens høymesse, for å øke oppslutningen om kirkens tradisjonelle former.

Gategudstjenestene bød på noe helt nytt: å faktisk feire messe på gaten betydde at gaten nå var det hellige rommet. Gaterommet ble slik sett et sted som skapte teologisk kunnskap, et sted kirken måtte oppsøke for å kunne snakke sant om hvem Gud er: «Amen, Gud er i byen», som det heter i liturgien.

Gud midt i byen

Arbeidet som Elisabeth Torp drev sammen med gateprestkollega Hans Olav Mørk, var ambisiøst. Sammen utarbeidet de en egen liturgisk kalender for gata: fra pinse og ut august ble det feiret gategudstjenester hver søndag i Oslo sentrum. Som det står i gateskriftet fra 1994: «Vi står her fordi vi lengter etter en kirke som er der hvor menneskene er, som favner oss og livene våre, slik vi er.»

Arbeidet deres fikk stor oppslutning: Allerede i 1991 var det ni gategudstjenester i Oslo sentrum i juni og august, ca 900 nattverdsgjester «samt en stor gruppe som lytter». I toppåret 1996 var det 100 til nattverd på hver av de elleve gategudstjenestene som ble feiret. I 1997 var det tolv gategudstjenester, med opp mot 200 deltagere. I en by full av kirkebygg, valgte Bymisjonsprestene å legge skjærtorsdags-gudstjenesten til Stortorvet Gjestegiveri. Så var det langfredagsvandring gjennom byen, en tradisjon som fortsatt finnes. I tillegg til gategudstjenestene var prestene til stede med «gateoaser»: døpefont, kafébord og parasoller ga mulighet for gate-sjelesorg.

Det ble utarbeidet et gateskrift, hvor den teologiske tenkningen ble meislet ut. Her ble både byen og gategudstjenestene ført sammen i en bymisjonsk trosbekjennelse: «Kan vi våge å tenke oss en nåde som er stor nok til å favne oss, en nåde som er sterk nok til å stilne byens rastløse hjerte? Vi tror på en Gud som er i byen, fordi det er her livene våre er, fordi gatene er tunge av våre historier, av vår sårbarhet og lengsel, av våre drømmer og våre nederlag» (1994).

[ Solveig Fiskes minneord over Elisabeth Torp: «En pioner for utsattes rettigheter» ]

Urban teologi

Gategudstjenesten kan tolkes som et forsøk på skape en folkekirkelig, urban teologi – for «byens rastløse hjerte». Den tar inn over seg at folket er mangfoldig. Forenklet kan man si at mens vekkelsespietismen differensierer mellom «det uvakte» og «det vakte folket», er folkekirkens kjerne å ta det skapte og fellesmenneskelige – på tvers av sosiale kategorier – som utgangspunkt for teologisk tenkning.

Problemet, sett fra gaten, er at dette ekklesiologiske folket, i likhet med all systematisk teologi, er en teoretisk konstruksjon som ikke makter å favne folkets reelle mangfold – i økonomisk, politisk og sosial forstand. Kirken kan ikke late som om «folket» har lik tilgang på kirkelige overgangsriter og sognekirkens hellige rom. Som det pastoralpolitisk heter i årsmeldingen fra 1997 om mennesker som er lever på hospits: «Sorg, sykdom, brutte relasjoner, dårlig nettverk, tilbakevendende kriser, lidelser og død gjør at disse trenger sjelesorg, kirkens sakramenter: kirkelig betjening. Vi mener det er et sentralt kirkelig ansvar å betjene hjemløse».

Gateprestenes arbeid peker her frem mot vår egen tid, hvor folkekirkens forhold til en entydig bruk av begrepet «allmenn» har blitt utfordret fra ulike sosiale og nasjonale minoriteter.

Fornyet Den norske kirke

Elisabeth Torp brukte senere sin liturgiske kraft og kreativitet på Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep (VAKE), som hun ledet fra 1996-2019. Sammen med Stig Utnem, Hans Olav Mørk, Børre Arnøy, Helge Fisknes og Liv Rosmer Fisknes var hun sentral i å vise at en annen liturgisk tenkning enn den autoriserte var mulig, lenge før de demokratiske organene i Den norske kirke var klar for det. Slik fornyet Kirkens Bymisjons liturgiske praksis Den norske kirke, og styrket dens rolle som folkekirke. Ikke ved å bringe Gud ut i byen, men ved å forutsette at «Gud er i byen», og søke etter de teologiske og liturgiske konsekvensene av det.

[ «Synden sitter ikke i kjønnsorganene våre, men i et hardt og kaldt hjerte» ]