«Jeg frykter at jeg var med på å ødelegge noen drømmer i ungdomsarbeidet»

Jeg har holdt på med musikk siden jeg var barn og sang i barnekor. Allerede da gjorde jeg det for Jesus. Jeg hadde en korleder i en trosmenighet som spontant gav meg beskjed om å be høyt i mikrofon, både på øvelser og når vi opptrådte. Gjerne på byens torg. Han brukte også ofte anledningen til å forkynne for oss at vi måtte være frimodige for Jesus, passe på at venner og familie ble frelst, og han snakket om at vi ikke måtte kompromisse. Det var et vanskelig ord syntes vi barna, men han lærte oss en sang om det:

«Vi vil ikke kompromisse, vi vil gå rett frem. Vi vil leve rett og hellig far. Vi vil se din herlighet. Du er verdig vår pris, du er verdig vår tid, du er verdig vårt liv og vår hengivenhet». Denne lærte jeg som 10-åring. Jeg sang det og jeg mente det. Teksten sitter fortsatt, 30 år senere. Og den har formet meg. Det er dette jeg protesterer imot nå, og som preger en del av tekstene i låtene i «protestmusikken» jeg gir ut.

Etter barnekorets tid ble det mye lovsang og inderlig tilbedelse. Jeg mente hvert ord, dypt og inderlig. Som tenåring sang jeg om å legge ned mitt eget liv, dø for Kristus, gå dit han ville ha meg, gjøre det han ville jeg skulle gjøre. Jeg gråt ofte mens jeg sang. Løftet hendene i overgivelse. Bøyde kne i underkastelse.

Valgte bort dansen

I tenårene danset jeg flere kvelder i uka i byens dansestudio, på dagtid gikk jeg på musikklinje. Jeg var god også fikk jeg høre. Burde satse fikk jeg høre. Men i det kristne miljøet jeg var en del av, ble det lagt tungt over den unge generasjonen at det var Jesus som skulle satses på, sagt på en annen måte: Bruke tid på å bli mer lik Jesus, og vinne verden for Kristus. Voksne ledere la over meg at jeg måtte prioritere riktig. Jeg valgte bort dansen, og musikken ble kanalisert inn i lovsangen. Riktignok ble både dans og musikk brukt i ungdomsarbeidet jeg jobbet i, men døgnet hadde for få timer til at jeg kunne utvikle meg kreativt slik jeg drømte om.

Som ungdomsleder lærte jeg videre det jeg selv hadde lært. Jeg har minner av at ungdommer kom til meg, da jeg selv var en veldig ung leder, for å si at de ikke hadde tid til å være frivillige i ungdomsarbeidet lenger. Jeg håper jeg møtte dem bedre enn jeg selv ble møtt, men jeg frykter at jeg var med på å ødelegge noen drømmer, eller skyve noen ivrige fotballspillere eller kunstnersjeler ut av menigheten. Her var det alt eller ingenting. Alle var velkomne, men man kunne fort oppleve seg mindre viktig om man ikke prioriterte det kristne kallet først.

Jeg håper jeg møtte ungdommene bedre enn jeg selv ble møtt, men jeg frykter at jeg var med på å ødelegge noen drømmer

Ønsket å kjenne meg fri

Nå hopper jeg et stykke frem i tid, til sommeren for åtte år siden. Jeg befant meg litt plutselig i en situasjon der jeg ikke hadde ansvar for andres liv lenger. Det var sånn det føltes. Til da, helt siden tidlig barndom, hadde jeg strevd etter å leve som et kristent forbilde. I ord, livsførsel, i kjærlighet, i tro, i renhet. Jeg hadde ikke tenkt sjæl. Hadde ikke ment noe sjæl. Hadde ikke stilt spørsmål. Våget ikke stille spørsmål. Var redd verden skulle ramle sammen. Ikke bare min verden, men verden til alle de jeg kjente et ansvar for.

Det hadde helt klart bygd seg opp en haug av tanker og følelser over tid som en sommerdag for åtte år siden resulterte i et intenst ønske om å kjenne meg fri. En prosess var i gang inne i meg. Jeg hadde i noen små uker fått kjenne på hvordan det var å ikke ha ansvar for andres kristenliv, og jeg våget så vidt å kjenne på et ønske om også å slippe ansvaret for menneskers frelse. Men det var jo en altfor ukristelig tanke til at jeg våget å tenke den helt ut den gang. Det vokste også frem en annen trang i meg: Å følge musikkdrømmen

Jeg har gått en vei for å finne friheten, og for å våge å være i friheten. Ikke det at jeg er fri på alle mulige måter, men jeg har funnet min frihet. Den handler om å godta at jeg ikke har alle svarene, om at dersom jeg har en tro, så handler den ikke om å vite. Min frihet handler om å kunne leve her og nå. Min frihet handler om å omfavne at alle mennesker er født frie, til å være den de er. Min frihet handler også om å våge å drømme, og videre: Våge å gjøre noe med drømmen.

Og nå tar jeg altså tilbake drømmen. Det skulle ta noen år før jeg våget, men jeg våger meg utpå selv om det koster litt. For min del handler det i stor grad om musikken. For andre igjen, er det andre drømmer som skal tas tilbake og formes på nytt. Våg å drømme. Og la oss heie på de som våger, og ikke minst på de vi ser som nesten våger.

[ Kjendispastor åpner opp etter Hillsong-exiten ]