«Unge med samtidig rus og psykisk lidelse blir kasteballer i systemet»

NRK-ytringen fra den anonyme moren som roper ut sin smerte og sitt mareritt for sitt rusavhengige barn er dessverre svært gjenkjennbart og smertefullt å lese. Nettopp fordi hun har helt rett. Hennes frykt er berettiget. Vi husker alle de to fine tvillingene Mia og Milla som døde i 2022. Samme problemstilling, samme tragedie. Og dette er definitivt dødsfall vi både kan og må unngå. Vi snakker nå om unge ROP-pasienter. Altså mennesker med både psykiske lidelser og ruslidelser i kombinasjon. Og det er nettopp den kombinasjonen som er så potent og som gjør behandlingen vanskeligere og risiko for tidlig død så mye høyere. Så hvorfor er ikke blålysene på? Her risikerer et barn å få sin ungdomstid ødelagt, framtidsutsiktene lagt i grus, og stå i fare for å dø opptil 35 år tidligere enn sine jevnaldrende.

Moren etterlyser mer tvang, men vi er usikker på om det er veien å gå. Tvang kan bidra på kort sikt, men kan også ødelegge muligheter for gode behandlingsallianser og tiltro til behandlingsapparatet. Det som bekymrer oss er hva som egentlig ligger i det som moren møter hos alle, «dersom barnet selv vil»? Samme argumentene har i årevis vært misbrukt i ivaretakelsen av hjemmeboende eldre som ikke har mottatt den hjelpen de så sårt trengte eller mennesker med rusproblemer som ikke har vært nok motivert for behandling. Så hvordan spør vi de unge? Hvordan markedsføres hjelpen? Hva tilbyr vi? Og hvem er den rette til å formidle og bygge relasjon til den unge som lever som hen gjør? Det vi vet er at det ikke blir bedre når den unge ROP-pasienten blir voksen. Det blir dessverre verre.

Rusfrihet må ikke være en forutsetning for å få hjelp i BUP

Fire faktorer bak marerittet

Vi tenker det er viktig å løfte frem noen medvirkende faktorer som kan skape denne mammaens opplevelse av en mareritt liknende tilværelse:

1. Pulverisering av ansvar. Det er ingen samordnede tiltak og det foregår mye skyvespill (du får bedre hjelp et annet sted). Lite (nærmest ingen) bruk av individuell plan for barn og unge. Heller ikke for voksne. På tross av at individuell plan er en lovpålagt rettighet og vårt beste samhandlingsverktøy. At denne planen ikke brukes er ikke annet enn unnlatelsessynd.
2. Liten/dårlig samhandling mellom barnevernet, somatikken og psykisk helsevern. Grensesnittet mellom barnevernets ansvarsområde og helsetjenesten sitt er ofte diffust og unaturlig. Det er et stort gap mellom tjenestene som bidrar sterkt til fragmentering av tjenestene og manglende samhandling. Mange av disse pasientene faller derfor fort mellom tjenestetilbudene. Du er for syk og plaget innen barnevernet sitt mandat og ansvarsområde, samtidig vil ikke BUP eller psykisk helsevern ta ansvar fordi pasienten ruser seg. Integrerte tilbud er en mangelvare i dagens helsetjeneste.
3. Overdoser og selvmord regnes enda ikke som akuttmedisin. På tross av at selvmord og overdoser utgjør de aller fleste traumedødsfallene i Norge. Av den grunn settes ikke blålysene på for denne pasientgruppen. Over 6.000 personer overlever overdoser årlig, 300 dør. Over 6.000 personer forsøker å ta sitt liv årlig, rundt 650 dør. Havarikommisjonen burde etterforsket hvert eneste dødsfall grunnet overdoser og selvmord.
4. Tjenestene innen rus/psykisk helse preges fortsatt av ufaglært arbeidskraft. Og fortsatt er det svært lite om rus og avhengighet på grunnutdanningene i helsefagene i Norge. Hvem kan hva om de ulike rusmidlene? Og hvordan kan de unge bruke rusmidler tryggere? Hva er god konsensus på behandling av ROP pasientene?

Mulige løsninger

Ta oppgjør med den systematiske diskrimineringen og de negative holdningene som fortsatt påvirker feltet. Sørge for at vi har rett kompetanse på rett sted til rett tid når pasientene trenger det. Med stadig nye samhandlingsreformer må det også følge en ansvarsreform. Rusfrihet må ikke være en forutsetning for å få hjelp i BUP. Vi må bli langt flinkere til å ivareta de pårørende til ROP-pasientene. Skap pågående, fleksible, individuelt tilrettelagte og koordinerte tjenester som er der over tid.

[ I denne kirken samles «de siste Jesus-frikene» ]