Året er 1968.
Det er bare noen år siden John Lennon uttalte at Beatles er mer populære enn Jesus, og sånn ser det også ut nedover kirkebenkene i menigheten til California-pastoren Chuck Smith.
Men inn fra gata kommer en dag en barfotet, langhåret hippie. Navnet hans er Lonnie Frisbee og i San Francisco har han møtt Jesus. Nå vil han spre gudskjærligheten og han overbeviser Smith om å la det kristne rockebandet Love Song spille under gudstjenesten.
Reaksjonen lar ikke vente på seg når «satans musikk» fyller kirkerommet. Men de gråhårede kirkegjengerne, som forlater kirken i protest, erstattes snart av langhårede hippier med slengbukser og blomsterkranser.
En hippiekirke er født.
Kristen kassasuksess
Filmen Jesus Revolution går i disse dager sin seiersgang på nordamerikanske kinoer. Dramaet portretterer ikke bare Chuck Smith, Lonnie Frisbee og pastorspiren Greg Laurie, men en generasjon hippier som ga opp «sex, drugs and rock`n`roll» til fordel for Gud og kristenliv.
Skjønt «ga opp» er kanskje villedende – den såkalte Jesusbevegelsen skilte seg fra mange andre kirkesamfunn i samtiden ved at den ikke avfeide motkulturen på 1960-tallet, men snarere tok til seg dens kulturelle uttrykksformer, samtidig som de dyrket et personlig forhold til Gud.
Det var massedåper på stranda. Allsang og leirbål. Kristenkollektiver og kafeer.
De var ikke vanlige kristne. Men heller ikke ordinære hippier. De var «Jesus-friker».
---
Jesusbevegelsen i USA
- En radikal kristen bevegelse som hadde sitt utspring i hippie-bevegelsen på slutten av 1960-tallet i USA.
- Hippie-bevegelsen representerte et politisk og kulturelt brudd med det etablerte samfunnet.
- Når de ble kristne, tok de med seg hippie-kulturen inn i kristendommen.
- Bevegelsen begynte for alvor å utbre seg på 1970-tallet og kom også etter hvert til Europa og Norge.
- I Norge var det særlig «Guds fred» i tilknytning til Trefoldighetskirken i Oslo som ble et arnested for bevegelsen.
---
Kjærlighetssommeren
– Jeg holdt først avstand til Jesus-frikene. De var så gladkristne og hyggelige at jeg trodde de ville lure meg med på noe, sier Richard Haskell.
Haskell var i midten av begivenhetenes sentrum på 1960-tallet. Han hadde tjenestegjort tre år i militæret, og etter å ha returnert fra Korea, førte en serie hendelser ham til San Francisco, der han endte opp med å selge LSD på gata.
Han beskriver det sagnomsuste Haight-Ashbury-distriktet i motkulturens hovedstad som «en festival som aldri tok slutt».
– En kompis av meg, som også var doplanger, hadde møtt noen Jesus-frikere og snakket stadig oftere om Gud og Jesus. Til slutt kunne jeg ikke bare ignorere det. Jeg åpnet Bibelen en dag, og ordene på sidene skrek til meg.
Haskell innrømmer at han forsynte seg av egne salgsvarer i doplangerårene. At inntaket forsterket mottakeligheten for åndelige opplevelser, utelukker han ikke.
– Men det som skjedde da, har aldri sluppet taket i meg. Når du virkelig leser Bibelen og tar vitnesbyrdene innover deg, kan du ikke forbli uberørt.
Den siste hippiekirken
Vi møter Haskell i Miller Avenue Churh i Mill Valley, like utenfor San Francisco.
Menigheten er den siste gjenlevende hippiekirken i området. Fra utsiden ser den ut som kirker flest med sin firkantede form og kneisende tak-krusifiks, men på innsiden lever hippiearven videre i form av en rekke små og store eiendommeligheter:
Kirkebenkene er dekket av loppemarkedputer. Pastoren Kent Philpott har ikke på seg prestekjole, men cowboyhatt. På et tidspunkt setter han seg også til rette framme med alteret med gitaren i fanget.
– You never get to heaven on LSD, synger han mens forsamlingen klapper og istemmer:
– And you never get to heaven by shooting speed.
Etter allsangen åpnes det opp for personlig bønn.
– Jeg ber for hun som har blitt borte fra menigheten vår nylig. La oss håpe at hun er på et sted der hun får behandling, sier et kirkemedlem.
Pastorens kone, Katie Philpott, løper mellom kirkebenken med en mikrofonstav. Alles stemmer blir hørt og kringkastes over høyttaleranlegget, og det er raskt hørbart at mange av de aldrende medlemmene har levd nokså røffe liv.
Til slutt kunne jeg ikke bare ignorere det. Jeg åpnet Bibelen en dag, og ordene på sidene skrek til meg
— Richard Haskell
Blomster i håret
Ifølge Haskell kom de kristne hippiene på 60- og 70 fra to leirer.
– Du hadde hippier som meg som på ulikt vis fant Gud gjennom rus. I tillegg var det de som kom utenfra. Kent var blant dem som observerte at hippiene var søkende, og derfor så på San Francisco sent på 1960-tallet som en unik mulighet til å nå de unge, sier Haskell og peker mot pastoren i andre enden av rommet, som nå, etter endt gudstjeneste, har tatt av seg cowboyhatten og konverserer med kirkegjengerne.
Philpott, som også er forfatteren av boka Memoirs of A Jesus Freak, bekrefter det Haskell sier.
– Jeg var litt for gammel til å være hippie, men jeg hadde forståelse for levesettet og livssynet deres. Jeg hadde haiket rundt i landet som ung, og ble ikke kristen før jeg var voksen.
I militæret utdannet han seg som pastor, og i 1967 fikk han noe han nærmest beskriver som et kall.
– Jeg husker jeg kjørte hjem fra jobb en kveld. På radioen sang Scott McKenzie «If you’re going to San Francisco be sure to wear flowers in your hair». Det slo meg i det øyeblikket at jeg skulle dra til San Francisco, og snakke med hippiene. Og det gjorde jeg allerede neste kveld.
[ Lewi Bergrud har aldri sett på seg selv som en forkynner, men nå er han med på å lede folk til tro ]
Grunnla kristenkollektiver
Philpott har et vell av historier fra det gladkristne 60-tallet.
Han menget seg med mange slags mennesker i årene som gatepredikant og Jesus-frik. Flere tilhørte Hare Krishna-bevegelsen, andre var sjamaner. Akkurat som pastoren i Jesus Revolution gjennomførte han dåpsritualer på bystranda i San Francisco. Han grunnla også flere kristenkollektiver i byen og frekventerte byens kristne kafeer.
Samtidig sier han at det nasjonale gjennombruddet til Jesus-bevegelsen kom noen år etter kjærlighetssommeren i San Francisco.
– Spiren ble sådd i San Francisco og mange av de karismatiske pastorene fant Jesus her, men det var først da de reiste sørover at det virkelig tok av.
Det som skjedde da, har aldri sluppet taket i meg. Når du virkelig leser Bibelen og tar vitnesbyrdene innover deg, kan du ikke forbli uberørt
— Richard Haskell
Den kristne Woodstock
I 1971 var Jesus-frikene førstesidestoff i Time Magazine.
Reportasjen forteller om hvordan Jesusbevegelsen ikke bare skiller seg fra andre kirkesamfunn i form av klesvaner og musikksmak, men også hvordan medlemmene menget seg med folk på skråplanet – ja, selv prostituerte, doplangere og kriminelle. Skal vi tro journalisten poppet forsamlingssteder på begynnelsen av 1970-tallet opp over hele USA, blant annet refererer han til en strippebar i byen Spokane som nylig ble omgjort til kirkekafe.
Året etter historien kom ut, gikk også Explo ‘72 i Texas av stabelen. Festivalen, ofte betegnet som den kristne Woodstock eller bare «Godstock», tiltrakk seg over 80.000 ungdommer og unge voksne.
Ifølge historiker Larry Eskridge, som er en av de viktigste kronikørene av Jesusbevegelsen, var imidlertid medieoppmerksomheten, så vel som massemønstringene, nokså kortvarig.
– Utover 1970-tallet endret bevegelsen karakter. Den ble paradoksalt yngre etter hvert som den modnet. Kristenkafeene tiltrakk seg ikke lenger hippier og andre sosiale utskudd, men heller vanlige ungdommer som likte musikken og den uformelle stilen.
[ «Jeg nekter å la Nerids drapsmann drepe kjærligheten i meg» ]
Fragmentering og fanatisme
I boka God’s Forever family skriver Eskridge om hvordan og hvorfor hippiekirken forsvant utover 1980 tallet.
– Det var mye intern fragmentering. Noen av utbrytergruppene ble også nokså ekstreme og kultaktige. Det stilte hele bevegelsen i et dårlig lys.
Eskridge hevder også at motkulturen tapte den estetiske tiltrekningskraften sin utover 1970-tallet, da ungdom heller lyttet til disco enn protestviser på kassegitar.
– Og Jesus-frikene streitet seg også opp. De utdannet seg, fikk barn og flyttet ut av kristenkollektivene.
Mer enn en døgnflue
Da Eskridge, som ung forsker på 1980-tallet, ytret interesse for å studere Jesusbevegelsen i USA, ble han ofte møtt med enten likegyldige skuldertrekk eller forvirring. Det var på dette tidspunktet en kjensgjerning at bevegelsen bare hadde vært en døgnflue.
– Men slik var det ikke. Selv om kristenhippiene sluttet å frekventere kafeene, tok de med seg mange av hippieverdien inn i kirkene de ble en del av. I evangelikale protestantiske kirker i dag er det kristenrock heller enn orgelmusikk. Gudstjenestene er også mindre formelle enn de var før. Mye av dette er takket være de kristne hippiene.
Eskridge tilføyer samtidig at «samfunnet generelt har blitt mindre formelt»
– Kirkens utvikling i USA er jo også influert av andre samfunnstrender, det er klart. Men de kristne hippiene fremmet en lavkirkelig holdning til religiøsitet, som fremskyndet det hele. Tanken om at man ikke trengte å komme ulastelig antrukket til kirken, men at man kunne «komme som man var» ble allment akseptert på 1990-tallet.
Det var mye intern fragmentering. Noen av utbrytergruppene ble også nokså ekstreme og kultaktige. Det stilte hele bevegelsen i et dårlig lys
— Larry Eskridge
Nei til homofili
Paradoksalt nok har mange av de tidlige Jesus-frikene endt opp i kirkesamfunn som i dag ofte knyttes til den konservative høyresiden.
Den kanskje vanligste destinasjonen er de evangelikale kirkene, som riktignok er løssluppne i takt og tone, men samtidig anses som teologisk konservativ, all den tid de sier nei til homofile ekteskap og abort. Hippiekirken Miller Avenue Church er ikke noe unntak.
– Vi er en apolitisk kirke, som ikke støtter verken det republikanske eller det demokratiske partiet, men synet vårt på homofili er det samme som Bibelens, nemlig at det er synd, sier pastor Kent Philpott, som samtidig poengterer at kirken ellers ikke har en fundamentalistisk bibelforståelse.
– Vi tror ikke verden er noen få tusen år gammel, eller noe sånt. Vi tror på vitenskapen og vi har dørene åpne for alle. Det er både homofile og transpersoner i menigheten.
Ny revolusjon
Philpott kjente godt den bifile Lonnie Frisbee, som er en av hovedskikkelsene i Jesus Revoulution.
– Jeg likte filmen, men jeg syntes kanskje Lonnie ble fremstilt litt feil. Vel var han karismatisk og han skjønte at han hadde sjeldne talegaver, men han var ikke på nippet til å tro at Gud talte gjennom ham, slik man kanskje får inntrykk av ved å se filmen.
Portrettet av Jesusbevegelsen er likevel hovedsakelig positivt, hvilket kanskje er fordi regissørene selv er evangelikale. Philpott sier at mange kristne i USA håper filmen kan trigge en ny ungdomsrevolusjon:
– Selv skulle jeg også gjerne sett flere unge nedover kirkebenkene her. Samtidig skal man ikke glemme at bevegelsen oppsto fordi det var en tid med mye sosial uro. Mange kom til oss fordi de slet.