Gud og gudsbilder i Bibelen

Espen Ottosen medgir i VL 28.03 at noen tekster i Bibelen er krevende å forsvare. Til syvende og sist forsvarer han dem allikevel. For eksempel tekstene om slavehold leser han slik at ingen bibeltekst fremstiller slaveri som positivt. Tekstene forholder seg bare ganske enkelt til at slaveri faktisk forekom. Og det er godt for Ottosen, som også skriver at ingen kristen bør mene at Gud kan befale noe umoralsk.

Tanken om at bibeltekstene krever et forsvar er i seg selv frapperende. Tekstene har vært der gjennom hele vår kulturs historie, og lite tyder på at de er særlig truet. Hvorfor må de forsvares? Og hva gjør at Ottosen føler seg særlig kvalifisert eller kallet?

De teologene Ottosen kritiserer i sin kommentar, skriver ikke om Gud. De skriver om bilder og forståelser av Gud i bibeltekster

En rekke utfordringer

Men siden han nå tar denne rollen: Hva så med dødsstraff, som Gud befaler i utallige gammeltestamentlige lover – og for de underligste forseelser? Eller hva med drapene på de førstefødte i Egypt? Er det moralsk når Gud gir anklageren rom til å ta livet av Jobs 10 barn for å teste om deres far virkelig er så from som Gud tror? Formodentlig mener heller ikke Ottosen at Gud fremtrer som moralsk i disse tekstene. Eksemplene viser problemet med Ottosens argument:

De teologene Ottosen kritiserer i sin kommentar, skriver ikke om Gud. De skriver om bilder og forståelser av Gud i bibeltekster. Tross sin filosofiske utdannelse skjelner ikke Ottosen tydelig mellom disse. Å si at en bibeltekst tegner et problematisk bilde av Gud blir i hans retorikk identisk med å si at Gud er umoralsk.

Derfor er tekstenes forståelser av Gud og Guds virkelighet uttrykt i språk, forestillinger og moraliteter som hørte hjemme der disse menneskene levde

En lesing som setter leserne fri

Ottosen mener at diskusjonen om gudsbildenes moralitet er annerledes enn fortidens diskusjon om «feil» i Bibelen. Hans strategi for å svare likner likevel mye på fortidens løsninger: Siden Bibelen ikke kan være umoralsk, tolkes for eksempel slaveri-tekstene i aller beste mening, mens andre mer problematiske tekster (som nevnt ovenfor) ganske enkelt forties.

For svært mange andre bibellesere fremstår dette som en lite troverdig lesemåte. Det synes mye bedre å si at bibeltekstene ble formulert av mennesker som levde i en annen tid og i andre kulturer. Derfor er tekstenes forståelser av Gud og Guds virkelighet uttrykt i språk, forestillinger og moraliteter som hørte hjemme der disse menneskene levde. Det setter leserne fri til å lete etter Gud og Guds virkelighet bak, inne i, og mellom alle ordene. I den letingen støtter jeg meg også på den moralitet og livserkjennelse som jeg har som menneske, før og utenom Bibelen.

Dette setter meg i stand til å lese for eksempel fortellingen om utgangen av Egypt som det arketypiske drama den nå engang er – uten at jeg trenger å forsvare alle Guds handlinger i den fortellingen som moralske, og også uten at jeg trenger å forsvare teksten mot sensitivitetslesere som kanskje helst ville redigere litt i de ti landeplagene.