I 1972 ble Dansk bibelinstitutt opprettet i Danmark med den markante teologen Niels Ove Vigilius som rektor. Her skulle kommende teologer og prester gis bibeltro undervisning. For Vigilius var en avgjørende tanke at Bibelen var helt feilfri. Teologer både ved det danske og det norske Menighetsfakultetet (nå heter den norske institusjonen MF vitenskapelige høgskole) mente vanligvis at Bibelen inneholdt feil.
Både før og etter opprettelsen av Dansk bibelinstitutt handlet mye bibelsynsdebatt om hvorvidt Bibelen var feilfri. Også internasjonalt sto temaet på dagsorden. Mer enn 200 teologer møttes i 1978 i Chicago og lagde en offensiv uttalelse om Bibelens ufeilbarlighet («inerrancy» på engelsk). En rekke institusjoner har valgt å forplikte seg på denne uttalelsen.
I dag er debatten bortimot avsluttet i norsk kontekst. For de fleste er ikke hovedspørsmålet om Bibelen har feil, men om hvordan vi bør behandle umoralske tekster.
Ingen rettesnor
I den nye boken Forstå, bevare og forandre skriver Kjetil Fretheim, professor i etikk ved MF, om bibelbruk i møte med samfunnsutfordringer. Han slår fast at «bibeltekster framholder moralske idealer som i vår tid synes både urimelige og umoralske, og følgelig uakseptable». Han nevner «tekster om fysisk avstraffelse, folkemord og fremmedfrykt».
På en slik bakgrunn kritiserer Fretheim også såkalt biblisisme og fundamentalisme. Det betyr å lese Bibelen «som en kilde til sannhet og rett, og følgelig som en rettesnor for hva vi bør ha som mål i livet, hvordan vi bør leve, og hvordan vi bør handle».
Jeg synes noen tekster i Bibelen er krevende å forsvare. Den markante svenske erkebiskopen K. G. Hammar ville forvise noen tekster til historiens skraphaug. Jeg skjønner at det kan friste.
— Espen Ottosen, gjestekommentator
Jeg tror ingen teologer på MF for noen tiår ville formulert seg slik. Selv om de fleste medga at Bibelen inneholdt feil, betraktet de Bibelen som øverste autoritet for kristen tro og lære – ja, en rettesnor. Det var en selvfølge at Det nye testamentets teologiske og moralske innhold var sannferdig. Derimot kunne Bibelens forfattere huske feil, beskrive historiske hendelser upresist eller rett og slett formidle et førvitenskapelig verdensbilde.
En bibelsk beskrivelse
I høst ble Bibelens bruk av begrepet «slave» mye debattert i Vårt Land. Debatten berørte også spørsmålet om Bibelen formidler umoral. Støtter noen bibeltekster slaveriet? Og kan kristne se på seg selv som «Guds slave» (istedenfor «Guds tjener»)?
Ellen Aasland Reinertsen og Marianne Bjelland Kartzow, begge tilknyttet Universitets teologiske fakultet, skrev i et innlegg at Maria fremstår som «en surrogatmor, som føder barn for andre» siden hun kaller seg en Guds slave når hun aksepterer å føde Jesus (VL 12/12). For dem var ikke spørsmålet primært hvordan tekstene skulle oversettes. Det var tekstenes innhold som trengte kritikk.
[ Mens borgerkrigen raste i El Salvador, sto en gruppe prester i spissen for fredsforhandlinger ]
«Kanskje må vi erkjenne at den bibelske beskrivelsen av forholdet mellom Gud og mennesker som herre og slaver, ikke lenger har livets rett, og gjøre en innsats for å finne andre og mer treffende bilder», skriver Aasland Reinertsen og Bjelland Kartzow.
Men bør teologer tenke at deres oppgave er å forkaste bilder og metaforer fra Bibelen? Gir det oss litt for mye makt?
Blind lydighet
Min forutsetning er at Bibelen er kristentroens fundament. Derfor forstår jeg at kristne kan avvise at Bibelen inneholder en eneste feil. Samtidig spiller ingen rolle for troen på Jesu død og oppstandelse at evangeliene gjengir overskriften på Jesu kors noe forskjellig. At Jesu ættetavler i Matteus og Lukas er innbyrdes forskjellige, endrer ikke kristendommens innhold.
Etter min mening handler teologi først om å avdekke innholdet – selve budskapet – i ulike bibelske tekster og deretter om å anvende ordene inn i vår tid. Betyr det at idealet er blind lydighet mot enhver bibeltekst?
Ingen kristen bør mene at Gud kan befale noe umoralsk. Så hvordan møter jeg påstanden om at Bibelen støtter slaveri? Jeg vil ikke svare at slaveri da må være bra. Isteden stiller jeg spørsmål både ved egen og andres bibeltolkning.
— Espen Ottosen, gjestekommentator
Jeg tror ikke det. Selv om lydighet mot Gud er viktig, vil jeg også vektlegge at alle mennesker er skapt med både fornuft og følelser. Også uten Bibelen vet jeg noe om forskjellen på godt og vondt.
Ingen kristen bør mene at Gud kan befale noe umoralsk. Så hvordan møter jeg påstanden om at Bibelen støtter slaveri? Jeg vil ikke svare at slaveri da må være bra. Isteden stiller jeg spørsmål både ved egen og andres bibeltolkning. I dette tilfellet vil jeg påpeke at ingen bibeltekst fremstiller slaveri som positivt. Min tolkning er at tekstene bare forholder seg til at slaveri faktisk forekom.
Historiens skraphaug
Jeg synes noen tekster i Bibelen er krevende å forsvare. Den markante svenske erkebiskopen K.G. Hammar ville forvise noen tekster til historiens skraphaug. Jeg skjønner at det kan friste.
[ Mor i Børudgjengen hadde planlagt å ta sitt eige liv. Så høyrde ho ei stemme. ]
Men jeg tror også at en slik holdning innebærer å avvise Bibelen som troens øverste autoritet. Det er en høy pris å betale. Derfor vil jeg i større grad diskutere om tekster kan forstås annerledes. Jeg tar heller ikke for gitt at vår tids moralske idealer i ett og alt er fullkomne. For å si det med Søren Kierkegaard: «Den som gifter seg med tidsånden, blir raskt enkemann».