«Vi må slutte å la oss lure av Pilatus som renvasker seg selv»

De første jødene kom til Norge i middelalderen. De drev ikke omførselshandel, lærte seg ikke norsk, fikk ikke barn og dannet ikke menighet. De spiste ikke, drakk ikke og pustet ikke. De kom i kirkens tjeneste som soldater og påvirkningsagenter malt på kirkevegger og i himlinger. De bar middelalderens spisse jødehatter, var ville i blikket, hadde krumme neser og dyriske kjever, og de pinte og korsfestet Kristus. I evangeliene er det romerske soldater som står for tortur og korsfestelse, men i europeisk middelalderkunst ble jøder utkommandert til denne oppgaven.

Da grunnlovsfedrene ved påsketider i 1814 gjorde utestengelse av jøder til del av den nye konstitusjonen, hadde forakt og hat mot jøder kunnet spire og gro i flere hundre år. Antisemittismen lever helt greit uten levende jøder i nærheten.

Drepte Jesus

«Da jeg gikk på Majorstuen skole på 1930-tallet», fortalte en nå avdød jødisk mann, «pekte læreren på meg og freste: Du drepte Jesus!»

«I natt er vi den eneste kirken som ikke forbanner jødene», sa min munkevenn i Jerusalem. Det var natt til langfredag etter de ortodokse kirkenes kalender, så ingen av de kirkesamfunn som er store i lille Norge, var på hans radar. Jeg er ikke i posisjon til å vurdere sannhetsgehalten i det han sa, men jeg berømmer ham for å ville ta et oppgjør med kristendommens antijødiske tradisjon og for å insistere på at påskefeiringen ikke må stigmatisere jøder. På kryss og tvers av det norske kirkelandskapet finnes det en stadig tydeligere vilje til et slikt oppgjør. Hva kan og må vi gjøre?

Vi må slutte å fremstille det jødiske lederskapet som religiøse fanatikere som ble hysteriske på grunn av litt blasfemi

Mange frø til antisemittisme

Vi må slutte å fremstille det jødiske lederskapet på Jesu tid som religiøse fanatikere som ble hysteriske på grunn av litt blasfemi, i skarp kontrast til Pilatus som tenkte pragmatisk og realpolitisk. Både Pilatus og de jødiske yppersteprestene var maktpersoner og realpolitikere. «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne», sa Kaifas (Joh 11,49).

Vi må slutte å si at den folkemengden som ropte «Hosianna» på palmesøndag, var den samme folkemengden som ropte «Korsfest» på langfredag. Denne koblingen er både nærliggende og prekbar, men den underbygger den farlige forestillingen om at hele det jødiske folk var involvert i prosessen mot Jesus.

Vi må slutte å imitere Johannesevangeliets språkbruk, der «jødene» (i bestemt form flertall) ofte brukes som betegnelse på Jesu motstandere, ikke på jøder i sin alminnelighet. Det å imitere Bibelens språk er generelt sett en god øvelse, men i dette tilfellet er det farlig. For denne språkbruken underbygger den livsfarlige forestillingen om at alle jøder til alle tider bærer skylden og ansvaret for Jesus død.

Når vi denne påsken hører ropet «La blodet hans komme over oss og våre barn!» (Matt 27,25) må vi rope høyt, eller stille: «Dette har skjedd nok og mye mere enn nok. La det aldri skje igjen!»

Vi må slutte å la oss lure av Pilatus som renvasker seg selv fra skylden for Jesu død. Vi må ikke glemme trosbekjennelsen: «pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet».

Vi må passe på hvilken rolle vi gir Judas, og hvilken rolle vi gir Gud. Kanskje må vi gjøre noe med innstiftelsesordene i nattverden som lyder søndag etter søndag?

Vi må slutte å la oss lure av Pilatus som renvasker seg selv fra skylden for Jesu død

I den natt da han ble forrådt

Det er bra at vi nevner Pilatus i hver gudstjeneste, men er det tvingende nødvendig å minne om Judas’ svik for å feire en rett nattverd? «Judas» er en gresk form av det hebraiske navnet «Jehuda», som betyr «takk» eller «lovprisning», og som i norske bibler gjengis «Juda». Ordet «jøde» kommer også fra navnet «Juda».

På de fleste andre språk enn norsk og dansk er det åpenbart at Judas er «jøden». Judas’ svik og hans kjærlighet til penger har blitt forstått som urjødiske karaktertrekk. Jøden er «Judas». Og når kirken feirer eukaristien, som betyr «takk eller lovprisning», minnes vi altså samtidig Judas’ svik. Må det være slik?

Forrådt eller overgitt?

Alle som har lært gresk, har måttet bøye verbet didomi (med trykk på første stavelse) som betyr å «gi» eller «levere». Da har de samtidig lært å bøye verbet paradidomi («overgi» eller «overlevere»), og dermed er vi klare til å lese innledningen til Paulus’ gjengivelse av innstiftelsesordene:

«For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har overlevert til dere: I den natt da Herren Jesus ble overlevert, tok han et brød […]» (1 Kor 11,23)

Her bruker Paulus altså det samme verbet (paradidomi) både om overleveringen av innstiftelsesordene og om overleveringen av Jesus, men denne sammenhengen forsvinner når vi i oversetter med «forrådt» i det siste tilfellet. I arbeidet med Bibel 2011 la Det Norske Bibelselskap vinn på å oversette slik at tvetydigheter tas vare på og tolkningsrom holdes åpne, men det har ikke skjedd her. Hvis vi oversetter «forrådt», er det ingen tvil om at det handler om Judas. Men hvis vi oversetter «som det står», er det ikke da mer rimelig at det er Gud som overgir Jesus «i den natt», at det er Gud vi skal holde ansvarlig hver gang vi feirer nattverd?

Er det ikke mer rimelig at det er Gud som overgir Jesus «i den natt»?

Guds vilje?

For noen få år siden pågikk det en interessant debatt i Teologisk tidsskrift om forståelsen av Jesu død på korset. Var Jesu død på korset villet av Gud? Én teologiprofessor argumenterte for et nei, en annen for et ja. Denne debatten foregikk helt uten sideblikk til jødisk-kristne relasjoner og kirkens antijødiske arv. Men hvis Jesus død på korset ikke var Guds vilje, hvem er det da som får skylden og ansvaret? Da risikerer fort Judas og jødene å havne i skuddlinjen, mens Pilatus og italienerne kan ta det helt med ro.