«Begreper som soning, offer og blod kan romme noe mer positivt»

Påsken i Jerusalem år 30 står sentralt i den kristne tro. Påstanden er at det som skjedde med Jesus den påsken, åpner for ny nærhet til Gud, også noe nytt i forholdet til en selv og andre mennesker. Det dreier seg om hendelser (noe skjedde) og språk (tolkning av det som skjedde) som snart er to tusen år gamle. Midt i det fremmede er det noe som treffer, utfordrer, ja, faktisk bærer.

Det er han som gjennom sine ord og handlinger kom, ikke for å herske, heller ikke for å la seg tjene, men for å gi alt i tjenesten for andre. Det skjedde i møte med mennesker fra han sto fram i Galilea. Han proklamerte at Guds rike er kommet nær (Mark 1,15). Det var der da han helbredet syke og drev ut demoner (Matt 11,5; Luk 11,20), da han tilga synd og delte bord med utsatte og utstøtte. Det var der midt iblant dem (Luke 17,21).

Måtte til Jerusalem

Etter hvert måtte Jesus til Jerusalem. Det var derfra det avgjørende skulle skje (Sak 9,9; 14,4). Ikke lenge etter at han kom til byen, sto han på Oljeberget klar til siste konfrontasjon om Guds rike. Han red ned Oljeberget og inn mot byen. På tempelplassen utfordret han i diskusjoner og undervisning. Han veltet også pengevekslernes bord og duehandlernes benker (Mark 11,15). Det var profetiske tegnhandlinger som angrep drift og praksis. Han provoserte enda mer da han annonserte at det gamle gudshus skal rives (Mark 13,2). Da han bundet og maktesløs sto foran religiøse ledere og påberopte seg å være Guds nærmeste medarbeider (Mark 14,61f), var det nok. Han hadde, slik de så det, avslørt seg som løgner og gudsbespotter – og var dermed skyldig til å dø.

En dødsdom var det Pilatus, keiserens mann, som kunne felle. Den falt da Jesus tidde og ikke svarte på spørsmålet: «Er du jødenes konge?» (Mark 15,2). Ifølge romersk rett var taushet det samme som innrømmelse. Da Jesus ikke svarte, var han å anse som leder for en jødisk opprørsbevegelse som ville kvitte seg med romerne. Han skulle derfor straffes med korsfestelse. Pilatus fulgte opp og dømte Jesus som opprører, til døden på korset. Ikke mange timer senere trakk han krampaktig pusten for siste gang og døde. Håpet skapt av den kjærlighet Jesus viste og var ble knust. Guds rike gikk ad undas. Men dette mørket vant ikke.

Mange har problemer med hvem og hva Gud er, ja om han eksisterer. Det gjør det ikke lettere at den guden de hører om, dømmer og straffer dem som nærmest ikke kunne noe annet enn å synde

En ny fortelling

Noen dager eller uker etter at «gjeteren ble slått og sauene spredt», Mark 14,27, sto noen fra flokken fram med en ny fortelling, en narrativ motverden. De fortalte at graven var tom. Jesus var ikke der. Gud hadde reist ham opp og på den måten bekreftet at han var sendt av Gud (Rom 1,4). Han hadde gått lydighetens vei til ende (Fil 2,8).

Før dét gikk opp for dem, hadde noe skjedd. To var underveis til Emmaus. Mens de gikk, kom en og gikk sammen med dem. Da han senere bad takkebønnen og delte brødet, kjente de ham igjen (Luk 24,30f). Denne og lignende opplevelser tolket de som møter med den oppstandne. Det var som om han ikke var bundet av tid og rom, men kom der de var. Han tilga, reiste opp og var der til fellesskap og håp.

Men mange har hørt, lest og sunget noe annet. Påskens budskap rommet negativt ladete ord og fortellinger. Det ble forkynt og skrevet om synd og dom, straff og soning. I sentrum sto han som ble sendt for å lide den mest grufulle død, stedfortredende for syndige mennesker.

En ting er at folk i gamle dager opplevde det som meningsfullt. De så på Gud som dommeren. Han krevde, ja måtte kreve oppgjør og straff for menneskenes synd og brudd på hans vilje. Det er annerledes i dag. Mange har problemer med hvem og hva Gud er, ja om han eksisterer. Det gjør det ikke lettere at den guden de hører om, dømmer og straffer dem som nærmest ikke kunne noe annet enn å synde. Den guden kan ikke være rettferdig og barmhjertig.

Peker ikke det bibelske påskebudskap i den retning når begreper som blod, soning og offer er sentrale i tekster og budskap? Når en leser relevante tekster i NT (fremfor alt i brevene), kan det se ut som det er tilfelle. Men den slutningen er for kjapp. For hvis begrepene løses fra den gamle tekning om dom og straff, og leses i lys av bibelnære og historisk-kulturelle sammenhenger, da rommer de andre perspektiv og momenter.

Men står det ikke skrevet?

Det finnes et ståsted, nærmere bestemt i den gammeltestamentlige offerkult, der begreper som soning, offer og blod rommer noe annet og mer positivt. Der betyr ikke soning dom og straff, men fjerning av det som skiller fra Gud og ødelegger kontakten. Der betyr ikke offer tap og ødeleggelse, men fellesskap og kommunikasjon med Gud. Ofringene er gaver som legges på alteret som til et «måltid», til fellesskap og fest. Der står ikke blod for lidelse, smerte og død, men for liv og livskrefter til renselse og nytt fellesskap. Der betyr heller ikke håndspåleggelse på dyrets hode overføring av synd, men markering av eier og den det ofres for.

Hva med verbet «å dø for» som er sentralt når det gjelder beskrivelsen av Jesu liv og gjerning (1 Tess 5,10; 1 Kor 15,3)? Ofte leses det som at han døde i vårt sted og gjorde opp for oss. Først, verbet finnes ikke i israelittisk-jødisk litteratur. Dernest, grekerne derimot har et eget verb for ‘å dø for’. Det brukes ofte i formåls- og vennskapsetikken. Der handler det om noe ærefullt, eksempelvis om å dø for fedrelandet eller lovene. Beviset på den største kjærlighet er å lide og dø for slektninger eller vennen, hevder en gresk hoff-filosof i Syria.

Jesus døde for sitt Guds-rike-prosjekt, å dele og gi av Guds kjærlighet, ikke som den sterke og tapre Sokrates, men den lydige som til slutt skrek mot himmelen

Døde til liv

Jesus døde for sitt Guds-rike-prosjekt, å dele og gi av Guds kjærlighet, ikke som den sterke og tapre Sokrates, men den lydige som til slutt skrek mot himmelen. Han sto distansen og trodde på fortsettelsen (Mark 14,25). Bekreftelsen på at han var Guds ansikt kom da han på mysteriøst vis kom og ga (som i Galilea) til nytt liv med sine ord og handlinger.

Han kom og ga alt ...

Det kostet

Dødskreftene tok han

Det ble mørkt.

Bare ett lys blinket svakt …

Det blinket og blinker …

Det er håp!

Dette lyset kan ikke slukkes …

Det er lyset i hans øyne

Ingen så det da han døde, men det var der

For Gud var der …

Gud er der …

Guds favn er her …