«Ikke vær redd for kunnskapen skal skade de unge»

Jeg er godt i gang med mitt tredje emne på Menighetsfakultetet, og for hver undervisningslørdag blir jeg tilføyd ny kunnskap. For hver time jeg leser får jeg mer forståelse og for hver oppgave jeg løser blir jeg mer reflektert og forundret. Og for hver uke blir jeg mer bekymret.

Kunnskap er makt sies det. Jeg vet ikke i hvilken grad jeg får mer makt av å ta denne videreutdanningen, men mer opplyst, det blir jeg. Jeg har så langt fått solid kunnskap om kristendom, etikk og filosofi. Siden jeg har valgt å gjennomføre en videreutdanning i KRLE, får jeg i tillegg god innsikt i hva som blir undervist i dette faget, både på grunnskolen og i videregående skole. Og der hvor mange tenker at det i dette faget blir undervist i kristen forkynnelse, kan jeg med hånden på hjertet si at her er det lite av det. Eller for å være ærlig – ingen ting.

Hva er det vi fratar de unge?

Som tidligere ikke-troende så jeg ikke noe stort poeng med at barn og ungdom skulle tilegne seg kunnskap om kristendom; et noe avleggs tankegods som var i ferd med å gå ut på dato. Jeg så på det kun som en nødvendighet i form av et obligatorisk fag. Verken kristendommens historie eller læren om hva det vil si å være en troende, vurderte jeg som spesielt nyttig. Jeg hadde ingen problem med å frita mine egne barn fra skolegudstjenester, og jeg tenkte lite over at de på den måten ikke fikk kjennskap til kirker. Alt dette gjorde jeg uten å ha nok kunnskap. Uten å vite hva de i så fall ville gå glipp av. Og det er det som bekymrer meg. Etter flere emner på MF tenker jeg nå annerledes. For hva er det vi egentlig gjør med våre unge hvis vi skal redusere eller fjerne kristendom fra skolen?

Jeg hadde ingen problem med å frita mine egne barn fra skolegudstjenester, og jeg tenkte lite over at de på den måten ikke fikk kjennskap til kirker. Alt dette gjorde jeg uten å ha nok kunnskap

En viktig del av vår historie

Religion og kirke har stått sterkt i det norske samfunnet i mange hundre år, og det er vanskelig å se atskilt på vårt lands historie uten å inkludere religion. Stat og kirke har vært urokkelig bundet sammen, og det er ikke til å komme ifra at kirken har hatt stor betydning for vårt land. Noe som står enda tydeligere for meg etter dette emnet. Kristningen av Norge er en viktig del av vår historie. Historier som ikke bør gå tapt. Både historien om Olav den hellige som tapte slaget på Stiklestad og hvordan Norge mer eller mindre ble tvangsreformert til luthersk kristendom, er viktige. Det samme er oppbyggingen av kirken og samfunnet, samt mobiliseringen av lekfolk med Hans Nielsen Hauge i spiss. Språket vårt vil også bli fattigere hvis vi skal nedskalere kunnskapen om kristendom. Ord som fromhet, pietisme og misjon vil gå ut på dato og vi mister noen viktige historiske referanser.

Religion og kirke har stått sterkt i det norske samfunnet i mange hundre år, og det er vanskelig å se atskilt på vårt lands historie uten å inkludere religion

Jeg deltar for å få kunnskap

Som kristen har det faktisk vært noe utfordrende å gå disse emnene, for innholdet står i sterk kontrast til det å gå i kirken. For der hvor jeg er vant til å høre om Jesu oppstandelse, frelse og treenighetslære på en overbevisende og urokkelig måte, blir de samme temaene her debattert og plukket fra hverandre. Der hvor jeg trodde at treenigheten har vært en solid enhet fra første stund, er jeg nå opplyst om at dette ble avgjort på et kirkemøte på 300-tallet. Likedan har Jesus som sann Gud og sant menneske vært oppe til diskusjon i tidlige kristne kirker. Diskusjoner og opplysninger som utfordrer min tro.

Men nå går jeg heller ikke her for å trygge min egen tro. Jeg deltar for å få kunnskap. Og det får jeg i bøtter og spann. Kristendommens historie står nå mye klarere for meg. Fra de urkristne og frem til i dag. Noe som oppleves både relevant og interessant. For hvordan har vi egentlig endt opp med ulike kirkesamfunn i ulike deler av verden? Hva representerer den ortodokse kirken kontra den katolske, og hvordan endte vi her i nord egentlig opp som en evangelisk-luthersk kirke, hva nå enn det betyr. For kunne like godt folkekirken vår vært katolsk eller ortodoks?

Vi kan fort frata dem mulighetene til å forstå kirkens oppbygging og funksjon, både nasjonalt og internasjonalt

Står stadig stødigere

Gjennom ulike debatter og innlegg, kommer det frem en tydelig skepsis til at våre barn og unge skal lære for mye om kristendom. Jeg er mer skeptisk til at de skal lære for lite. Vi kan fort frata dem mulighetene til å forstå kirkens oppbygging og funksjon, både nasjonalt og internasjonalt. For hvordan skal de forstå hva en russisk-ortodoks patriark er eller hvem paven er overhode for. To skikkelser som stadig blir omtalt i media. På hjemmebane vil kirken bli fremmed, noe som kan slå uheldig ut i de situasjonene hvor vi virkelig trenger den. Bånd til tidligere århundrer, hvor kirken sto sterkt i samfunnet vil bli brutt, og kunnskap om oppbygging av skole og helsevesen vil gå tapt. Selv forståelsen av hvorfor vi feirer kristne høytider som jul, påske og pinse kan gradvis forsvinne. For hvordan skal de unge få et forhold til egen folkekirke og dens historie hvis de ikke får kunnskap om den? Kunnskap som bidrar til åpenhet, refleksjon og kritisk tenkning, og som vil sikre at de får referanser og knagger i møtet med vårt eget samfunn.

Jeg er fortsatt usikker på om min nyervervede kunnskap er makt. Men en ting er jeg sikker på og det er at jeg står mer stødig, dess mer jeg lærer om vår egen kristendomshistorie. Noe jeg også ønsker at de kommende generasjonene skal få oppleve. Så vær ikke redd for at denne kunnskapen skal skade de unge. Vær heller bekymret for å frata dem innsikt og forståelse. For kunnskap kan også skape trygghet og identitet.