Er det på tide å behandle samfunnet litt også?

«Hvorfor har du ikke tatt av deg jakken din?», spør jeg Maria.

Vi er 25 minutter inn i konsultasjonen, og hun ser varm ut der hun sitter med alt yttertøyet på. Samtidig er det noe med den gjenkneppede jakken som får henne til å se parat ut, som hun er klar til å bykse ut av kontoret mitt så snart vi er ferdige.

Maria er hos meg fordi hun er utbrent. Hun føler seg aldri helt utvilt, aldri helt på topp.

Tiden strekker ikke til, sier hun. Hun halser alltid bak.

Maria er ikke alene om å være sliten. Stadig flere er det. Og stadig flere ender opp med medisinske merkelapper på slitenheten, slik som utbrenthet eller «burn-out syndrome» som det heter i den internasjonale litteraturen. Verdens helseorganisasjon varsler nå at utbrenthet, i tillegg til andre stressutløste tilstander som depresjon og søvnvansker, er de raskest voksende sykdommene i verden. Og i en stor undersøkelse sier 53 prosent av alle arbeidsføre amerikanere at de opplever seg utbrent. I aldergruppen «millennials», altså de som er født rundt 2000-tallet, stiger andelen til 59 prosent.

Verdens helseorganisasjon varsler nå at utbrenthet, i tillegg til andre stressutløste tilstander som depresjon og søvnvansker, er de raskest voksende sykdommene i verden

Vårt forhold til tid

Det sies at sykdommene våre sladrer på kulturen de oppstår i. Hva sier i tilfelle utbrenthetspandemien om vår egen tid? Det skorter ikke på hypoteser, som dreier seg om alt fra toksiske arbeidsmiljøer til New Public Management og Flink-Pike-syndromet. I sin nye bok «Senmoderniteten i krise» gir imidlertid den tyske sosiologen Hartmut Rosa (i samarbeid med Andreas Reckwitz) oss en mer dyptgående teori som skal forklare mange av nåtidens problemer, inkludert det han kaller «psykokrisen». I kjernen handler det om vår tids forhold, eller skal vi si misforhold, til tid.

For i følge Rosa er vårt samfunn først og fremst kjennetegnet av at det er i en akselererende vekst. Mer spesifikt krever samfunnet vårt ikke bare en materiell – og teknologisk vekst, men også en vekst i kulturell innovasjon. Dette mener Rosa er noe helt nytt, det har aldri tidligere eksistert et samfunn som opprettholder seg selv med denne type vekstkrav. Og for å holde tritt med et slikt samfunn må alle menneskets livsprosesser, fra matlagning til relasjoner, fra e-poster til moralske undersøkelser, følge det samme tempoet. Problemet er bare at mennesket ikke makter dette i lengden. Vi blir hektet av, halsende etter, med tunga ut av munnen og med et stadig tommere blikk.

Maria satte ord på det: «Jeg føler at jeg kaster meg frem og tilbake mellom tre tog som alle dundrer av gårde i 250 km/t», sa hun. Og som ikke det var nok, fortsatte hun, er det som om bagasjen min ikke er bundet fast.

I mange år hadde hun holdt på med å hoppe mellom togene. Men nå orket hun det ikke lenger. Hun kjente seg ikke lenger igjen - og ingenting ga henne egentlig noe mening.

Det heseblesende tempoet i vår tid fører til fremmedgjøring. I en forelesning gjengitt i Nytt Norsk Tidsskrift sier Rosa om fremmedgjøringen at: «det å bli tvunget til å stadig sette opp farten kan føre til en tilstand hvor vi ikke lenger er i stand til å ta inn verden. Hvis du alltid har for lite tid, klarer du ikke sette deg i forbindelse med andre mennesker, ting eller naturen».

Vi er både «ofre» og «gjerningspersonene» bak et slikt samfunn, sier Rosa. Her peker han på noe vesentlig, for det er jo sånn at mennesket i akselerasjonssamfunnet selv velger å være pålogget 24/7 og det selv velger å legge et stadig større krav på seg selv i alle gjøremål. Og vi ser også ut til å stilltiende akseptere at hver minste lille flik av menneskelivets tid skal utnyttes for vekst. I høst trendet eksempelvis konseptet #5-9 på Tiktok. Enkelt forklart mener noen at tiden før og etter jobb, inkludert tiden mellom klokken fem og ni på morgenen(!), ikke er utnyttet godt nok, og at denne tiden derfor burde optimaliseres med tanke på produktivitet. Få mer ut av tiden din før og etter jobb, er derfor det enkle budskapet som går ut til over 50 millioner tiktokere. I all hovedsak handler denne bevegelsen om hvordan du skal trene, spise eller lage noe (for eksempel et armbånd eller en makrame) for på den måten å nyttemaksimere tiden din. Hvile er for pyser, søvn for tapere.

Gjøre mer med mindre

Konsekvensene av akselerasjonssamfunnet er at ressursene – og særlig tiden – blir mindre, samtidig som vi skal gjøre mer. «More with less» gjelder i alle deler av arbeidslivet, men kanskje særlig i offentlig sektor – hvor nedskjæringene i skolen, i helsetjenesten og en rekke andre institusjoner nå er så kuttet til beinet at det ropes varsko fra flere hold. Men selv disse ropene hindrer ikke at vekstkravet fortsatt er gjeldende. Et eksempel er kravet om vekst i digitalisering i helsesektoren. På legekontoret der jeg jobber, og jeg tror ikke vårt kontor er unike i så måte, har vi nå fått en stor utfordring med bruken av digitale kommunikasjonskanaler, slik som e-konsultasjon og e-kontakter. For ikke mange år siden var det for eksempel aldri et problem for pasientene å huske timen hos legen. Nå forteller helsesekretærene våre at kort tid etter at de har mottatt en timebestilling, kommer det en ny mail, som spør om den forrige er kommet frem. Og hvis ikke den blir besvart i løpet av uhyre kort tid, ringer pasientene og purrer. Parallelt med dette er det selvsagt for alle at de må minnes om timen, både i det timen blir bestilt, men også dagen før. Ikke sjeldent er det derfor mellom fire og åtte kontakter før pasienten har kommet til legen. Hver av disse tar opp tid og ressurser og fortrenger potensielt hjelpen til de som virkelig trenger den. Vårt kontor har drevet mer med logistikk og mindre med helsehjelp etter at den digitale kommunikasjonen ble etablert.

Konsekvensene av akselerasjonssamfunnet er at ressursene – og særlig tiden – blir mindre, samtidig som vi skal gjøre mer

E-kontaktene føyer seg bare inn i rekken av en akselererende digitalt støysky som virvler over hele verden. Ifølge Statista ble det på verdensbasis sendt 306 milliarder e-poster hver dag i 2020. To år senere er tallet 333 milliarder. Skolen sender tidvis mellom to og fem e-poster daglig per barn (jeg har tre), som henviser oss videre til skolemeldingsappen. Og intet er for smått å melde: Her forleden fikk vi for eksempel en e-post som beklaget en skrivefeil i tidligere e-post. Legg til e-poster og SMSer fra aktivitetsskolen, barneidrettsverktøyet Spond og ulike andre idrettsapper, og legg til antall ganger du blir bedt om å gjennomføre to-faktor autorisering (jeg blir sliten bare av å si ordet) samt diverse innlogginger med brukernavn og passord, og del antallet minutter du bruker på å åpne, svare og lukke disse digitale kontaktene på antall timer i døgnet. Tallet du da får er antagelig den viktigste pekepinnen på om du er på vei til å bli utbrent eller ikke.

Det er i en slik kontekst Maria og flere med henne blir syke. Og det er i den samme konteksten de også skal bli friske. Dette er på ingen måte uvesentlig, for akselerasjonssamfunnets paradoks er at det også følger den samme logikken når det kommer til håndteringen av skadene det selv har produsert – slik som utbrentheten. Helse og sykdom er i en slik sammenheng blitt produkter i vekst, på lik linje med alle andre produkter. Derfor kan de naturligvis optimaliseres og nyttemaksimeres – også de i et stadig økende tempo. Og som en naturlig forlengelse av dette, blir helsefagarbeidere som meg fort en del av problemet, der vi står og kverner ut helseprodukter – som om det skulle vært en pølse.

Er det på tide å behandle samfunnet litt også?

Maria starter hos psykolog. De snakker om at hun må lære å si nei. Jeg råder henne til å stresse ned, finne ro, lære seg å slappe av. Hun begynner med mindfullness-teknikker og hun blir opptatt av oppmerksomt nærvær. Hun kjøper flere fargeleggingsbøker, tvinger seg selv til å fargelegge hver bit av arket. Og hengir seg til meditasjon, laster ned apper som inspirerer henne, følger Instagram – og Tiktok-kontoer som handler om ro, anti-stress og vagusnervestimulering.

Neste gang hun kommer har hun ikke lenger jakken på. I stedet stikker det en sammenrullet yogamatte ut av sekken hennes.

Sykdom, og særlig det som faller inn under rubrikken «psykisk helse», blir i vår tid stadig oftere omskrevet til et problem ved individet. Og konteksten sykdommen oppstår i vies mindre og mindre interesse. Men sykdom – og helse – oppstår ikke i et vakuum, det oppstår i en helt spesifikk kontekst. At Maria, og mange med henne, overtenker, grubler og ikke klarer å si nei, er naturligvis sant. Men det er like sant at samfunnet Maria nå lever i, er et samfunn som får frem nettopp overtenkning, grubling og manglende grensesetting hos så mange av oss. Er det ikke på tide å snart behandle samfunnet litt også?

«Ticking away, the moments that make up a dull day», sang Pink Floyd for 50 år siden. Den sangen kunne ikke vært skrevet i dag, for det finnes ikke et øyeblikk med kjedsomhet igjen

Men hvordan? All endring starter med innsikt. Vi må skjønne hvorfor vi gjør som vi gjør, slik at vi kan endre oss. Den danske psykologen og filosofen Svend Brinkmann skriver innsiktsfullt om teoriene til Rosa (og Reckwitz). Han stiller spørsmålet om hvorfor vi egentlig tillater at verden raser fra oss på den måten den nå gjør? Det handler grunnleggende om en drøm vi mennesker deler – nemlig at vi skal få mer tid, mener Brinkmann. Og for å få til det, altså få mer tid, må vi bruke tiden vi har mer effektivt. Derfor har det å være effektiv blitt et slags ultimat gode i vår tid – en udiskutabel verdi. Eller snu på det: Ingen vil vel være ineffektiv? I kjernen av vårt behov for å effektivisere verden, ligger altså ideen om at det skal frigjøres tid. Spørsmålet er: Hva skal den frigjorte tiden brukes på? Paradokset, sier Brinkmann, er at jo mer effektive vi er, jo mer ser vi ut til å bruke tiden vår på nye ting, som igjen skal effektiviseres. Effektiviteten, som i sin kjerne altså skulle fungere som en frigjørende mekanisme, virker tvert imot som en tidsfelle, en snare, som blir stadig strammere jo mer vi vikler oss inn i den.

Er det her vi skal starte, med en anti-effektivitetsrevolusjon? Rett og slett gjøre mindre. Sove, ikke trene eller lage armbånd og makrameer klokken fem om morgenen. Sitte og kope, ikke sende mailer om skrivefeil. Ikke stresse med å gjennomføre stressmestringsøvelser.

«Ticking away, the moments that make up a dull day», sang Pink Floyd for 50 år siden. Den sangen kunne ikke vært skrevet i dag, for det finnes ikke et øyeblikk med kjedsomhet igjen.

Og at konsekvensen av en anti-effektivitetsrevolusjon vil være kjedsomhet, det kommer vi ikke unna. Men det er kanskje likevel det beste botemiddelet mot akselerasjonssamfunnet. For tiden går som kjent saktere når vi kjeder oss.

[ Berit Reisel: «Den menneskelige natur rommer dype destruktive krefter som til stadighet utfordres og utfordrer» ]