Verdidebatt

Lucifer-effekten

Den menneskelige natur rommer dype destruktive krefter som til stadighet utfordres og utfordrer, og en iboende ondskap spiller dessverre en mer sentral rolle enn vi er komfortable med å akseptere.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I skrivende stund er det krig i Europa. Vi har igjen fulgt med på hvordan skremselspropaganda og fiendebilder skapes med kynisk presisjon og hvordan ideen om redning blir konstruert fra maktens skrivebord. Kynismen styres dessuten av vissheten om at det ikke alltid behøver å være en reell fare som truer når vi skremmes. Det kan like gjerne være ideen om en trussel.

Utenfor vår egen inngangsdør sendes tusenvis av menn i krig med beskjed om å forsvare seg mot en fiende som i utgangspunktet ikke fantes, i hvert fall ikke slik den ble solgt inn til de russiske mennene som skal ofre livet. De angrepne forsvarer seg, naturlig nok, og dermed er voldspiralen i gang. Millioner må flykte fra krigshandlingene fordi det er deres mulighet for å klare seg, mens andre igjen blir værende fastfrosne som saltstøtter, med dager og netter fulle av frykt.

Genetiske koder

Dette er reaksjoner som følger de samme mønstre som de alltid har gjort når farer truer. Alarmfasen setter inn og vi slåss, vi flykter, eller vi fryser til i panikk. Det er slik hjernen og kroppen er kodet fra naturens hånd. Årtusener har forløpt, men vår gamle organisme mobiliserer fortsatt etter de samme genetiske kodene for å gjøre oss i stand til å forsvare og beskytte oss. Kroppen og hjernen inngår nemlig i et sinnrikt feedbacksystem som aktiveres når vi er redde.

Dypt inne i hjernen ligger det limbiske system som er et slags mottaksapparat for følelser og samtidig et senter for påfølgende mangfold av responser. Impulsene hit kommer fra syn, hørsel, lukt og berøring og når trusselen «oppfattes», settes kroppen i alarmberedskap. Den får beskjed om å mobilisere til kamp, flukt eller frys. Enorme mengder signaler sendes via nerver og ryggmarg til organer og vev. Pusten går raskere for å få mer surstoff til motoren og til økt muskelbruk. Hjertet slår fortere og blodtrykket stiger slik at blodet kan sirkulere mer effektivt.

Fra andre deler av hjernen sendes signaler til kjertler som produserer nyttige hormoner, som adrenalin. Det sørger for at blodsukkeret stiger, noe som også gir rask energi, samtidig som det sørger for at blodet levrer seg lettere dersom vi blir såret. I tillegg forsøker tarmer og urinblære å kvitte seg med innhold for at vi skal bli lettere «å forflytte». Huden kan begynne å prikke, og fordi vi øker muskelbruken, svetter vi. Samtidig fordeles blodet til de musklene som trenger det mest og vi kan begynne å kaldsvette.

Redde mennesker kan altså i stedet bli sinte, som betyr at raseri i en del tilfeller egentlig har sin forankring i redsel

—  Berit Reisel

Redsel blir raseri

Senteret for oppfatning av fare ligger dessuten som nabo til senteret for sinne i hjernen vår og her lekker ofte impulser over. Hjernen kan dermed svare med raseri i stedet for redsel. Redde mennesker kan altså i stedet bli sinte, som betyr at raseri i en del tilfeller egentlig har sin forankring i redsel. Raseriet blir feiltolket av hjernen mens intensiteten like fullt er tilpasset den opprinnelige overlevelsessituasjonen. Vi kan se dette både hos barn og voksne.

Barn refererer ofte til de kroppslige reaksjonene når de prøver å fortelle at de er redde. De sier de har vondt i magen eller i halsen eller andre steder der alarmen setter inn. Og parallellen finner vi hos voksne der de emosjonelle forsvarsstrukturene har bragt redselen under radaren slik at det bare er de fysiske reaksjonene som manifesterer seg.

Det er lenge siden vi var huleboere, og huleboerens avgrensede virkelighet er borte. Men det er med redskaper fra den samme biologiske verktøykassa vi nå må håndtere mengden av ufiltrerte sanseinntrykk fra en hel verden.

Alternative virkeligheter florerer dessuten side om side med hver sine fortellinger om farer og frelse. Noen farer er reelle, andre er konstruerte og atter andre er konspiratoriske. Skremslene treffer imidlertid like fullt alle deler av våre hjerners signalsystem uavhengig av årsak, trusselens natur eller vesen. Slik som da Lots hustru snudde seg og så ned på Sodoma. Faren truet henne ikke direkte der hun gikk sammen med mannen sin oppe på fjellet, men forestillingene synet skapte i hennes indre og hennes hjerne kan ha vært nok.

Hvorfor angriper vi?

Sentra for rasjonell tenkning, mental habitus og etiske normsystem mobiliseres riktignok parallelt for å hjelpe oss å sortere. Men dette er i sannhet en krevende øvelse fordi reaksjonene våre ikke er underlagt et viljestyrt panel av selvvalgte redskaper, men styres av våre nedarvede erfaringsmønstre.

Men hvorfor fortsetter vi å utsette hverandre for dødelige farer? Hvorfor synes det så vanskelig å finne andre løsninger enn skremsler, angrep og vold? Er det fordi det rasjonelle, det empatiske og det moralsk intakte taper i kampen mot de etablerte strukturene? Eller kan det være noe vi faktisk har oversett?

Jeg heller i retning av det siste. Jeg tror vi må erkjenne at den menneskelige natur også rommer dype destruktive krefter som til stadighet utfordres og utfordrer, og at en iboende ondskap dessverre spiller en mer sentral rolle enn vi er komfortable med å akseptere. Det er derimot eruptive krefter som aldri vil forsvinne, men som i stedet må voktes og kontinuerlig nedkjempes. Undersøkelser viser nemlig at disse kreftene har et potensial for fremvekst i svært mange av oss dersom forholdene legges til rette.

Lucifer-effekten

Fenomenet kalles Lucifer-effekten, etter den falne engelen Lucifer. Effekten har blitt identifisert og etterprøvd i en rekke sosialpsykologiske eksperimenter der det første ble gjennomført av sosialpsykolog Stanley Milgram ved Yale University i USA i 1963.

Stanley Milgram ble født New York i 1933. Hans foreldre var jødiske immigranter fra Ungarn og Romania som hadde kommet til USA før annen verdenskrig. Svært mange av hans nære familie ble imidlertid igjen i Europa og etter krigen kom noen av de overlevende på besøk. Dette var særlig farens ungarske familie fordi de ungarske jødene ble sendt til konsentrasjons- og dødsleire relativt sent i krigsforløpet. De hadde alle tatoveringer med nummer på kroppene sine, og krigens redsler fikk snart en betydelig plass i den unge guttens sinn.

Undersøkelser viser at destruktive krefter har et potensial for fremvekst i svært mange av oss dersom forholdene legges til rette

—  Berit Reisel

Til sin bar mitzva valgte han da også å fokusere talen han holdt etter seremonien i synagogen omkring dette temaet. «Når jeg nå har blitt mann etter jødisk lov og tradisjon kjenner jeg en glede ved å tilhøre det jødiske folk», åpnet han med, og fortsatte: «Samtidig vil jeg bruke denne anledningen til å reflektere over mitt jødiske folks lidelser og den arven som nå også har blitt meg til del. Jeg skal forsøke å begripe alt dette og dele ansvaret for den historien som har blitt lagt på våre skuldre».

Han bestemte seg etter hvert for å studere psykologi for å forstå det menneskelige sinn og de kreftene som styrer forholdene mellom oss.

Forskning på voldsutøvelse

I 1961 fulgte han rettssaken mot Adolf Eichmann med interesse. Han var da ansatt ved Yale og undret seg over hvordan det hadde vært mulig å mobilisere tilsynelatende vanlige mennesker til en slik skala av vold og myrderier. Han og hans kollegaer bestemte seg for å utvikle et eksperiment der utøvelse av vold kunne studeres under kontrollerte forhold og to år senere var protokollen klar. 780 personer i alderen 20-50 år ble invitert til å delta i et læringseksperiment.

De ble fortalt at man nå ville prøve ut noen svært lovende metoder for læring og hukommelse, og at deres innsats ville være av avgjørende betydning for resultatet.

«Testpersonene» de som skulle lære opp, hadde egne instrukser og ble plassert i et siderom. Læringen skulle effektiviseres gjennom belønning og straff. Gale svar skulle avstraffes med elektriske støt fra 15 volt, gradvis økende med små intervaller, opp til dødelig nivå. De fikk i tillegg beskrevet det stigende ubehaget den andre opplevde, altså med en mulig dødelig utgang. De ble imidlertid forsikret om at dette var i vitenskapens tjeneste, og at gjennomføringen var av største betydning.

Forsøkspersonene får altså en kommando som kolliderer med vanlig samvittighet, men samtidig forsikringer om at handlingene de skal utføre er av største betydning i et overordnet perspektiv. Kun en person trakk seg etter introduksjonen. 65 prosent fullførte hele veien. Selv etter at de fikk vite at forsøkspersonen var «død».

Glidende grenser

Ga man ekstra informasjon om at alle andre hadde fullført, økte antallet som fullførte til 90 prosent. Det var altså kun en av ti som gikk ut av den ringen de andre sto i, selv om de visste at det de gjorde fikk grusomme konsekvenser. Ga man derimot informasjon om at det var flere som hadde trukket seg, økte antallet som trakk seg ut til 90 prosent. Dermed kunne man også måle tilskuereffekten.

Dette var ikke et læringseksperiment og testpersonene ble aldri utsatt for elektriske støt. Det var derimot et forsøk på å finne ut om helt vanlige mennesker flytter sine moralske markører under gitte betingelser. Resultatet viser at grensen for å påføre andre smerte er glidende. Vi kan altså ikke stole på at en indre moralsk termostat slås på når vår fastlagte personlige toleransegrense for hva vi kan påføre andre er nådd. Tvert om: tilvenningen går raskt, særlig når man bygger inn endringer med små intervaller.

Vi underkaster oss dessuten gjerne autoritetspersoner, særlig når disse representerer makt, og innordner oss raskt når vi tror at det vi utfører har betydning i en større sammenheng

—  Berit Reisel

Toleransen for hva de fleste av oss utsetter andre for er i tillegg svært påvirkelig av ideen om at vi følger strømmen og gjør som flokken. Vi underkaster oss dessuten gjerne autoritetspersoner, særlig når disse representerer makt, og innordner oss raskt når vi tror at det vi utfører har betydning i en større sammenheng. Beslektede eksperimenter ble gjennomført, inklusive der forsøkspersonene skulle utøve vold ansikt til ansikt med sine testpersoner. Tendensen var den samme og mange av forsøkene måtte stanses av hensyn til testpersonenes liv og helse. Lucifer-effekten var identifisert, og sosialpsykolog Philip Zimbardo formulerer det slik: «Skillet mellom det gode og det onde skjærer igjennom hjertet hos hver enkelt av oss. Problemet er bare at snittet er flyttbart».

Vi er med altså i stor grad flokkdyr og langt mindre selvstendige og autonome enn vi liker å tro. Det legger vår kropp og vår hjerne premissene for. Det er derfor viktig at hver og en av oss vokter snittets bevegelser slik at det alltid ligger riktig plassert i forhold til våre etiske og moralske markører.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt