Det var vanskelig å forstå prosjektet til rød side
Tor André Ljosland, fylkestingsmedlem Vestland KrF
KrFs trend fra 1997 og frem mot retningsvalget i 2018 var ikke til å misforstå, stadig flere velgere forlot partiet. På den samme tiden har kontantstøtten mistet sin kraft som velgersuksess i tråd med at full barnehagedekning er blitt en realitet.
Tallene år for år etter valget i 2005 viser en svak nedtur, men ikke nødvendigvis så store at det blir tatt nødvendige grep og fornyet partiets politikk og profil. Over tid blir fallet dramatisk.
Sommeren og høsten 2018 er tidspunktet KrFs leder Knut Arild Hareide bestemmer seg for å se realiteten i øynene. Da han gikk på talerstolen og holdt sin tale som skulle starte retningsvalget, sa han at det handlet om sakene og at debatten skulle tilhøre partiet. Realiteten, som alle visste, var at det handlet om at KrF måtte velge side, som det siste partiet i norsk politikk.
Spørsmålet var langt større enn KrF, det handlet om hvem som skulle være statsminister i Norge. På dette tidspunktet var KrF på vippepunktet i Stortinget og oppmerksomheten ble uten sidestykke. Dersom KrF hadde våget å ta diskusjonen i den foregående periode, da Solbergs regjering kun trengte enten KrF eller Venstre, kunne man kanskje fått en noe mer lavmælt og grundig diskusjon og resultatet kunne vært forelagt i forkant av et nytt stortingsvalg.
Inndelingen i fargekoder passer dårlig for et parti hvor de fleste har lært at «rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt». Likevel ble fargekodingen presset på KrFere som stod trygt plassert i sentrum.
Ett av rød sides beste argument var Sylvi Listhaug. Ingen kan samle KrF som den nåværende Frp-lederen i fri dressur. Det andre trumfkortet til rød side var partilederen. Det normale er at en populær leder som staker ut en kurs får med seg mange, og Knut Arild var ikke noe unntak. Ser vi for oss at den dyktige og populære partilederen hadde bedt om å gå til motsatt side, ville vi trolig hatt et klart flertall for blå side.
Det viktigste blå side hadde var at valget handlet om hvem som skulle være statsminister. Erna Solberg har jobbet langsiktig med å inkludere KrF som en del av sitt samarbeidsgrunnlag. Uken etter Erna Solberg gikk av som statsminister i 2021 besøkte hun KrFUs landsmøte. Hun kunne brukt tiden på helt andre ting etter åtte år som statsminister. Slikt engasjement har aldri blitt vist fra Arbeiderpartiet overfor KrF.
---
Hvem fikk rett?
Vårt Land tar et tilbakeblikk på et knippe debatter om viktige veivalg som har preget vår tid.
Vi har bedt sentrale aktører fra den gangen om å tenke tilbake på argumentene og framtidsscenariene de så for seg da, og vurdere dem i lys av kunnskapen ettertiden har gitt.
Vi har publisert disse:
Var det riktig å sende norske soldater til Afghanistan for å delta i krigen mot terror?
Var det rett å skille stat og kirke?
Var det rett å holde Norge utenfor EU?
---
Det var også vanskelig å forstå prosjektet til rød side. De fleste punkter som ble trukket frem som sterke samarbeidsgrunner for venstresiden kunne blå side enkelt vise til at man allerede oppnådde, som for eksempel bistandsprosenten og innvandringspolitikk, og i klimapolitikken hvor Venstre har vært en god alliert.
I det stille har KrF det siste året for alvor begynt å ta den lavmælte debatten om ideologi og prinsipper for politikkutformingen. Det er på overtid. KrF på sitt beste (og største) klarer å ha en politikk som appellerer til hele Kristen-Norge og verdibaserte velgere. Og siden både kristne og andre verdibaserte velgere er spredt over hele det politiske landskapet, vil neppe noe nytt sidevalg være en favorittøvelse for KrF.
I det stille har KrF det siste året for alvor begynt å ta den lavmælte debatten om ideologi og prinsipper for politikkutformingen. Det er på overtid
Alles øyne var høsten 2018 rettet mot KrF. Det var en tung bør å bære. For min del skulle jeg helst sett at sentrum var så store at det aldri var nødvendig å velge mellom samarbeid med SV eller FrP i Stortinget.
Når en ser hvordan dagens regjering systematisk gjør rammebetingelsene vanskeligere for kristne organisasjoner, friskoler og frivilligheten, kutter i familiepolitikken og ikke klarer å nå bistandsmålet på 1 prosent av BNI, viser det at uansett side, så trengs KrF. Disse sakene trodde mange var opplagt «på plass» dersom KrF samarbeidet mot venstre, men det at KrF kom under sperregrensen og ikke har hatt påvirkning på politikken bør være en vekker for mange før neste valg.
Mitt ønske nå er at KrF bruker anledningene fremover til å vise hvorfor KrF trengs. Og jeg er glad for at alle de fantastiske menneskene i KrF nå er klare for å vise velgerne at KrF har en unik rolle, en rolle som faktisk ingen andre tar i norsk politikk.
Tilbake mot samme retning
Geirmund Lykke, fylkesleder, Trøndelag KrF
Da Vårt Land tok kontakt for å få mine vurderinger fire år etter KrFs retningsvalg, nølte jeg. Det har liten hensikt å bare rippe opp i gamle konflikter. Mitt mål med dette innlegget er ganske enkelt å rekke ut en hånd til de som i skuffelse snudde ryggen til partiet: Velkommen tilbake til et arbeidslag med det samme verdigrunnlaget og visjonene som det partiet dere valgte å forlate! Samtidig vil jeg også sende et budskap til de som seiret i avstemmingen.
Jeg velger å gjengi noe av bakteppet: Landsstyrevedtaket om regjeringssamarbeid høsten 2016 var enstemmig. Det pekte på at «KrF vil arbeide for en regjering i 2017 som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre. Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med FrP ikke aktuelt. Dersom et regjeringssamarbeid sentrum/Høyre ikke er mulig etter valget, må KrF søke andre gjennomslag for vår politikk og mest sannsynlig velge opposisjon». Vi avviste ethvert regjeringssamarbeid med Frp. Uten forbehold. Det var begrunnet med de politiske forskjellene mellom partiene.
Ved stortingsvalget i 2017 fikk jeg som partiets førstekandidat i Sør-Trøndelag utallige spørsmål om dette var til å stole på. Og jeg svarte at selvsagt kunne man stole på et enstemmig løfte i KrF! Slik var det med mange som deltok i denne valgkampen, og slik fikk vi mange tvilende velgere med på laget og kom over sperregrensa.
Ved stortingsvalget i 2017 fikk jeg utallige spørsmål om dette var til å stole på. Og jeg svarte at selvsagt kunne man stole på et enstemmig løfte i KrF!
Erna Solberg avviste KrFs vilkår, og vi hadde derfor bare to valg, etter min mening: Enten støtte Solberg som parlamentarisk grunnlag eller med samarbeidsavtale, eller gå for et regjeringsskifte.
Da Knut Arild Hareide høsten 2018 anbefalte å starte forhandlinger med Ap og Sp kom det overraskende på de fleste, men det skapte også en stor mobilisering av nye medlemmer. 2.600 nye medlemmer over hele landet med en rekke verdiforankrede, ressurssterke personer som gjennom dette ville gi sitt bidrag og løfte våre saker framover sammen med oss. En gavepakke av de sjeldne! Flere av dem meldte seg dessverre ut etter det ekstraordinære landsmøtet i 2018, der partiet vedtok å gå i forhandlinger med en regjering som også inkluderte Frp. De fikk følge av mange medlemmer som hadde hatt tillitsverv i en årrekke. Noen av oss var like skuffet, men valgte å arbeide ufortrødent videre.
[ Bibelskoler ramler ut av privatskoleloven ]
Ingen vet hvordan partiets utvikling ville vært om flertallet hadde vippet Hareides vei, heller ikke jeg. Det har det derfor liten hensikt å bruke krefter på.
Det ingen tvil om at regjeringsdeltakelsen etterlot sterke spor av partiet, som en familiepolitikk med sterk økning av barnetrygd og fritidskort, tryggere rammevilkår for ideell sektor, en aktiv bistandspolitikk og viktige grep i landbrukspolitikken. Men sårene etter retningsvalget er likevel ikke helt grodd. Mange kjenner fortsatt tap etter at partiet de hadde lagt ned så mye arbeid i, ga løfter uten å stå fast på dem.
Jeg savner at de som gikk i spissen for dette løftebruddet kunne gi noen selvransakende refleksjoner med dagens blikk. Hvordan møtte intensjonen realitetene? Var det verdt det? Hvilke grep må gjøres for å sikre partiets troverdighet når nye løfter skal bli forstått og trodd av velgerne?
Jeg savner at de som gikk i spissen for dette løftebruddet kunne gi noen selvransakende refleksjoner med dagens blikk. Var det verdt det?
Når løfter brytes vet vi fra alle forhold at det gjør skade på tilliten hos de man svikter. Vårt verdigrunnlag lærer oss hvordan man kan få en ny start og gjenoppbygge tilliten.
Fremskrittspartiet kom raskt til samme erkjennelse som KrFs landsstyre gjorde i 2016, nemlig at den politiske avstanden mellom våre partier er for stor til å sitte sammen i regjering. Dette bakteppet er derfor en rød løper for de som i skuffelse gikk ut av KrF for å starte nytt parti eller sette seg på gjerdet. KrF er tilbake med samme retning, og er det samme verdipartiet som dere forlot. Kampen for menneskeverdet, forvalteransvaret og nestekjærlighetsbudet gjør oss fortsatt til «det partiet som har politikk for de som trenger politikk», slik Ole Paus en gang formulerte det.
Jeg vil gjerne ønske dere velkommen tilbake. Vi trenger dere fortsatt.
[ HVEM FIKK RETT: – Jeg ser hvordan den brede folkekirken forvitrer ]