Var det rett å holde Norge utenfor EU?

EU har klart seg forbausende godt uten Norge

Anders Hornslien, leder av Europeisk Ungdom og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i 1994

28. november 1994 tapte vi slaget. Et flertall av folket stemte nei til norsk medlemskap i EU. I motsetning til store deler av den norske nei-siden, hadde ja-siden respekt for demokratiet og aksepterte nederlaget. Gjennom hele EU-kampen hadde vi vært tydelige på at folkets vilje i den rådgivende avstemmingen skulle følges og respekteres. De ledende kreftene på nei-siden var på sin side bare villige til å følge folkets råd om folket var enige med dem. Autoritære holdninger under dekke av å beskytte demokratiet er dessverre ikke noe nytt fenomen.

Berlinmurens fall i 1989 hadde skapt et helt nytt Europa. Vi sto overfor en historisk mulighet til å være med på å samle hele det europeiske kontinentet. Europas folk hadde opplevd to brutale verdenskriger med død, nød og splittelse som resultat. På 1970-tallet falt de fascistiske regimene i Spania og Portugal, og i 1986 ble begge disse landene medlemmer av EU. De tidligere kommunistiske diktaturene i øst sto og banket på EUs dør. Signalene fra Brussel og medlemslandene var særdeles positive. Vi skulle omfordele, integrere og samle Europa. En historisk sjanse nesten for god til å være sann.

Med dette bakteppet kastet vi oss inn i EU-kampen med en urokkelig tro på at Norge ikke vil la muligheten gå fra seg til å være med på en europeisk samling som sikret fred, stabilitet og omfordeling. Vi tok grundig feil.

Vi skulle omfordele, integrere og samle Europa. En historisk sjanse nesten for god til å være sann

Gro Harlem Brundtland og hennes regjering var nok mer nøktern og realistisk i sin tilnærming til Europa-spørsmålet enn det vi i Europeisk Ungdom var. Regjeringen innså at etableringen av EUs indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital ville bli en utfordring for Norges råvarebaserte økonomi. EU var Norges viktigste marked, og det var avgjørende å sikre norske bedrifter og varer markedstilgang uavhengig av om Norge ble EU-medlem eller ikke. Brundtland-regjeringen gjorde et svært viktig arbeid, og 2. mai 1992 ble EØS-avtalen inngått i Portugal.

---

Hvem fikk rett?

I romjula tar Vårt Land et tilbakeblikk på et knippe debatter om viktige veivalg som har preget vår tid.

Vi har bedt sentrale aktører fra den gangen om å tenke tilbake på argumentene og framtidsscenariene de så for seg da, og vurdere dem i lys av kunnskapen ettertiden har gitt.

I dag: Var det riktig å holde Norge utenfor EU i 1994?

---

For vår egen lommeboks skyld bør vi sende en vennlig tanke til alle dem som var med å sikre EØS-avtalen. Men med den forsvant også frykten for å stå utenfor EU. Heldigvis var lederne på ja-siden så ansvarlige at de ikke puttet norske arbeidsplasser i potten, selv om det kanskje hadde skaffet oss de siste velgerne vi ville ha trengt for å sikre ja-flertall. For nå var vi i realiteten økonomiske medlemmer av EU. Kun det politiske medlemskapet gjensto.

Europas forente stater var et begrep nei-siden brukte mye. Det skulle gi et skremmebilde av hvor mye suverenitet og sjølråderett Norge ville miste ved å slutte seg til det politiske samarbeidet i EU. Vi brukte mye krefter på å argumentere mot dette begrepet. Istedenfor burde vi ha omfavnet det.

Jeg skjemmes nesten hver dag for at Norge ikke tok det politiske ansvaret sammen med resten av Europa i 1994

For i årene som kom etter 1994, gjorde EU det de kunne for å forene statene i Europa. Da Norge søkte medlemskap, besto EU av 12 nasjoner. I 2007 hadde EU blitt til 27 medlemsland. De fleste av de tidligere diktaturene i øst var nå innlemmet i EU – både i det økonomiske og politiske fellesskapet. Det største omfordelings- og inkluderingsprogrammet i europeisk historie var et faktum. I 2012 mottok EU en høyst fortjent fredspris.

Jeg skjemmes nesten hver dag for at Norge ikke tok det politiske ansvaret sammen med resten av Europa i 1994. EU er et politisk system med like mange feil og mangler, som det norske. Og hvor godt eller dårlig EU fungerer, avhenger selvsagt av hvem som styrer EU. Nei-siden hadde tre paroler som de gjentok og gjentok: Folkestyre eller union, miljø eller union og solidaritet eller union. EU har imidlertid vist seg å være en garantist for å styrke og beskytte demokratiet når det er truet. EU er den viktigste pådriveren i verden i klima- og miljøspørsmål og driver solidarisk omfordeling mellom EUs 27 nasjoner. Frykten for unionen var særdeles ubegrunnet, men fungerte som effektiv skremselspropaganda.

I 2022 utkjempes nok en tragisk krig i Europa. Russlands brutale invasjon av Ukraina har rystet oss alle. Men denne gangen står Europa samlet mot Russland, takket være EUs iherdige innsats. Uten en europeisk politisk integrasjon i EU ville situasjonen trolig vært svært annerledes. Trusselbildet hadde vært langt større. EU er og blir den viktigste brikken for fred, samarbeid og solidaritet i Europa.

Vi tok feil på ett punkt i 1994: Vi trodde det var avgjørende for EU at Norge ble med. EU har derimot klart seg forbausende godt uten Norge. Men EU hadde blitt enda bedre med Norge innenfor. Så håpet er en ny Europa-debatt og at alle gode ting er tre.

Nei til EU-medlemskap, men ja til styrket internasjonalt samarbeid

Odd Einar Dørum, tidligere leder for Venstre og sentral på nei-sida i 1994

Det er viktig at vi hele tiden diskuterer vårt forhold til EU, og ikke minst oppsider og nedsider med vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Det er også viktig at vi diskuterer den sikkerhetspolitiske forankringen vi har valgt gjennom medlemskapet i Nato. De siste måneder har vist hvor viktig Nato er for vår sikkerhet. Det blir forsterket med at våre gode naboer Sverige og Finland trolig blir medlemmer. Det er bare noen få som ikke er overbevist om at dette er bra for sikkerheten i Norden.

Det er også viktig i den sammenheng å se hvordan Storbritannia, utenfor EU, spiller en aktiv rolle med å gi sine garantier til Sverige og Finland. Som flere eksperter har påpekt har Storbritannia en betydelig rolle i nordområdene – av naturlige grunner. Vi vet at Arktis er både miljømessig og forsvarsmessig et svært sårbart område.

Det er noen som mener at det som skjer i Ukraina også gjør det naturlig med en rask debatt om at Norge skal søke om å bli medlem i EU. Det er selvfølgelig viktig å diskutere vårt forhold til EU. Det må skje med en nøktern og kritisk distanse som i alle viktige spørsmål. Venstres landsmøte sa ja til EU med klare forbehold, ikke minst knyttet til betingelsene for fiskeriene og landbruket.

Det som skjer i Europa nå, rokker ikke ved at jeg fortsatt sier nei til medlemskap i EU

De fleste i Norge er i hovedsak fornøyd med den tilknytningen vi i dag har til EU. Vi må passe oss for at ikke ønsket om medlemskap kan ødelegge en nøktern debatt om oppsider og nedsider med ulike former for samarbeid i Europa. På mange måter er situasjonen, både i Norge og Europa, svært ulik situasjonen i 1972 og 1994. Den gang var det knappe flertall mot medlemskap, i dag er et solid flertall mot.

Viktigere er det at vi opplever at vårt naboland Russland på en brutal måte angriper et Ukraina på vei mot reell selvstendighet, demokratisering og forankring i det vestlige Europa. Uansett bakgrunnen for den aggressive invasjonen så har EU, og selve drivkraften Tyskland, gjort seg avhengig av gass, og annen energi, fra et despotisk land – selv om utviklingen under Putin har vært tydelig lenge. Det er i beste fall naivt, i verste fall avgjørende for hvordan denne krigen utvikler seg. Det å stenge ned atomkraftverk før du har sikret trygg alternativ energi er en dårlig strategi. Når vi skal vurdere Tyskland og EUs rolle som den fornuftige aktøren i det grønne skiftet, må vi også ta med denne siden av historien. Vi ser nå at det er en politikk som har bidratt til økt usikkerhet.

De fleste i Norge er i hovedsak fornøyd med den tilknytningen vi i dag har til EU

Jeg er tilhenger av friere handel og globalisering. Vi må likevel ta hensyn til at de store endringer den liberale og markedsorienterte økonomien medfører setter mange grupper utenfor. Dette har vi sett fører til protester og motreaksjoner, og støtte til ekstreme standpunkt på begge sider av den politiske skalaen. Noe av det EU representerer fører også til slik motstand, slik vi har sett sist med oppslutningen til Marine Le Pen i Frankrike.

Vi er inne i en periode med økt nasjonalisme og proteksjonisme. Vi ser både i USA og EU at det liberale demokratiet utfordres, ja rett og slett angripes. Det autoritære får fotfeste i land som Ungarn og Polen, i et alliert land som Tyrkia, og skremmende nært både i Frankrike og USA.

Det er en situasjon som ikke var aktuell verken i 1972 eller 1994. I 94 gikk vi snarere inn i en periode der de liberale verdiene ble styrket, velstanden globalt økte. Flere land fikk styrket de demokratiske rettighetene, styrket rettsvesen og likestillingen.

Jeg har ikke glemt at vi også har utfordringer med et verdenssamfunn som ikke tar klimakrisen på alvor – unntatt på konferanser. EU har en offensiv klimapolitikk, men har kjørt seg fast i sin gassimport fra øst. Det er bra vi knytter oss til de mål og tiltak som kommer i EU, men vi vet alle at uten land som Kina og India når vi ikke målene. Det krever en sterkere global forankring enn deler av Europa.

Jeg er fortsatt for EØS og klimasamarbeid med EU, men jeg er imot eurosonen, og de innvirkninger den kan få på sysselsetting og arbeidslivet

Alle disse forholdene omtalt her viser at Norge trenger flere svar internasjonalt; Storbritannia er svært viktig, både når det gjelder den aktuelle situasjonen i Ukraina, et samlet Norden i Nato og utfordringene i nordområdene. Det gjør britene fra sin posisjon utenfor EU, men innenfor Nato.

EU er viktig for næringslivet i Norge og for viktige standarder for rettsstat og demokrati. De kan spille en sterk rolle i det grønne skiftet. EU er motsetningsfylt både forsvars- og energipolitisk. Eurosonen med felles valuta og rente er en utfordring for norsk arbeidsliv. Norge trenger flere internasjonale allianser for å forsvare det liberale demokratiet, arbeide for økt frihet, bekjempe natur- og klimakrise og forsvare den norske arbeidslivsmodellen.

Alt dette er verdt å diskutere, men uten å trekke en konklusjon om at medlemskap er det rette svaret. Skal det ha en hensikt må det være stemning i folket for at dette er den riktige debatten Europa og vi trenger nå. Vi vet at det svaret er nei.

Jeg er fortsatt for EØS og klimasamarbeid med EU, men jeg er imot eurosonen, og de innvirkninger den kan få på sysselsetting og arbeidslivet. Eurosonen utfordrer mye av fundamentet i vår velferdsmodell. Jeg er for et sterkt Nato, med Finland og Sverige som medlemmer. Det vil styrke det for oss viktige forsvarssamarbeidet i Norden. Det vil forsterke forsvarssamarbeidet med Storbritannia og USA i nordområdene og det arktiske samarbeidet.

Det er dette som er viktig å si ja til nå. Det som skjer i Europa nå, rokker ikke ved at jeg fortsatt sier nei til medlemskap i EU.

Dørums tekst ble opprinnelig publisert i Nei til EUs skriftserie Vett.