Var det rett å sende soldater til Afghanistan?

Norge hadde i realiteten ikke noe valg

Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister

Jeg husker det godt: 11. september 2001 satt jeg på mitt kontor på Stortinget sammen med de tre partilederne i KrF, Senterpartiet og Venstre. Vi drøftet resultatet av valget dagen før og regjeringssituasjonen. Så får vi inn alarmerende meldinger og skrur på TV. Vi ser med egne øyne at tvillingtårnene i World Trade Center i New York blir ødelagt av flyangrep. Vi skjønner etter noe tid at det er en terror-handling, utført av Al Qaida. Nå er det alvor.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg konsulterte meg og partilederne jevnlig om utviklingen. Det var bred enighet om at Norge måtte støtte et angrep på Taliban-regimet i Afghanistan. Vi følte at vi ikke hadde noe valg og at det var riktig. Noen uker senere ble jeg statsminister og fikk ansvaret for oppfølgingen.

Det var åpenbart at USA og de allierte hadde undervurdert Talibans styrke

Det var mange vanskelige avveininger om hva Norge kunne bidra med, og hvordan. Men en ting virket klart: Vi måtte medvirke til at Taliban, som beskyttet Al Qaida, måtte brytes ned for å redusere terrorfaren.

Kampen mot terror hadde stått på den internasjonale dagsorden i flere år. Den skulle primært føres med ikke-militære virkemidler. Men om nødvendig måtte militærmakt brukes, som en siste utvei. Nå var vi kommet til et slikt punkt.

Terroren hadde fått et grusomt utslag med nesten 3.000 drepte. En Nato-alliert var angrepet, og da utløses Nato-paktens artikkel 5 om gjensidig og kollektiv støtte. Samtidig ble det et vedtak i FNs sikkerhetsråd som ga mandat til militært angrep (i motsetning til i Irak-konflikten i 2003). Norge hadde i realiteten ikke noe valg. Våre internasjonale forpliktelser tilsa at vi måtte bidra. Noe annet ville ha satt oss «utenfor».

---

Hvem fikk rett?

Vårt Land tar et tilbakeblikk på et knippe debatter om viktige veivalg som har preget vår tid.

Vi har bedt sentrale aktører fra den gangen om å tenke tilbake på argumentene og framtidsscenariene de så for seg da, og vurdere dem i lys av kunnskapen ettertiden har gitt.

Vi har publisert disse:

Var det riktig å sende norske soldater til Afghanistan for å delta i krigen mot terror?

Var KrFs retningsvalg riktig?

Var det rett å skille stat og kirke?

Var det rett å holde Norge utenfor EU?

---

Men så kan vi spørre: Hvordan har det gått? Var angrepet og regimeskiftet i Afghanistan vellykket? Det er ingen tvil om at det ga noen kortsiktige positive resultater: Terroranslag fra Al Qaida ble redusert og livsvilkårene for mange i Afghanistan ble bedre med en sivil regjering. Kvinner fikk rett til utdanning og andre goder som de tidligere ikke hadde tilgang til. Vold og konflikter ble redusert, om ikke helt borte.

Men mye var fortsatt vanskelig. De politiske spenningene var store, og Taliban bygde seg møysommelig opp igjen. Demokratiet fungerte ikke slik vi håpet.

Var innsatsen forgjeves? Nei, jeg tror ikke det. Forholdene må alltid sammenlignes med alternativet; fortsatt Taliban-styre og fritt rom for Al Qaida. Men så skjedde det noe fatalt: USA besluttet i 2021 å trekke sine styrker ut av Afghanistan. De allierte, inkludert Norge, fulgte opp. Den sivile regjering i landet falt som et korthus. Taliban tok over uten særlig motstand.

Det var åpenbart at USA og de allierte hadde undervurdert Talibans styrke. Etterretningen må ha sviktet. Det militære nærvær i Afghanistan hadde blitt mye mer kostbart og langvarig enn antatt. Utålmodigheten var stor og ønsket om uttrekning forståelig. Men det var fatalt. Tidspunktet var feil. Situasjonen ble satt mange år tilbake. Kvinners og andres rettigheter er igjen innskrenket.

Min vurdering er at feilen ikke var invasjonen i 2001, men uttrekningen i 2021

En ny invasjon nå er ikke svaret på situasjonen. Den demokratiske verden har ikke noe alternativ til å prøve en dialog. Vi vet at det er vanskelig. Men vi vet også at det er ulike krefter i Taliban. Noen av deres representanter var i Norge for samtaler. Det virket løfterikt, men forventningene ble ikke fulgt opp.

Samtidig er det opposisjonskrefter innad i Afghanistan som gjør en heltemodig innsats. Vi får håpe at kombinasjonen av indre og ytre press kan gi resultater for fred, demokrati, menneskerettigheter og humanitær og økonomisk fremgang!

Hva var det jeg sa?

Aslak Sira Myhre, tidligere leder for Rød Valgallianse

Da Vårt Land ba meg om å se tilbake på den amerikansk-leda invasjonen i Afghanistan nå over tjue år seinere for å si noe om hvordan jeg ser det i dag, så var det nesten så jeg måtte si nei. Det er mange ting jeg kunne sett tilbake på med ettertidens klokskap og korrigert synspunktene til den unge utgaven av meg sjøl. Vist ydmykhet og en evne til å lære av egne feil.

Sånn er det ikke med den tjue år lange katastrofen vi var medskyldige i i Afghanistan. En og tjue år etter invasjonen er det nesten bare én ting å si: «Hva var det jeg sa». Eller litt mer ydmykt: «Hva var det vi sa». For sjelden har vel en antikrigsbevegelse hatt så rett som i tida etter terroren på World Trade Center.

USA trengte et utløp for sin smerte etter angrepet som drepte så mange uskyldige mennesker i hjertet av den amerikanske drømmen. Uvitende eller kyniske politikere pekte ut krig mot Taliban og invasjon av Afghanistan som hevn, medisin og kamp mot terror. Og vi var med.

Den kompakte majoriteten i Norge, partiene som regner seg som ansvarlige og sindige styringspartier blåste i krigstrompeter av all makt, og vi som nekta å gå med på at krig skaper fred, eller at borgerkrig, invasjon og okkupasjon av Afghanistan ville være et bolverk mot terror, blei beskyldt for alt fra å være naive og dumme til landssvik og å støtte terror.

Jeg demonstrerte og debatterte og jeg skreiv om krigen i flere år. Det verste, utenom de menneskelige kostnadene krigen hadde for afghanerne, var at det gjennom tjue år kjentes som å diskutere med en robot. Politikere og kommentatorer svarte på all kritikk med de samme innholdsløse frasene, uansett hvordan den faktiske krigen utvikla seg.

Krig skaper terror, den dreper den ikke. Det er den viktigste lærdommen fra krigene i det 21. århundre

Vi bomba for kvinnene, vi drepte for det afghanske demokratiet, og ikke minst, vi sikra verden mot terror. Og det fortsatte de å si, sjøl om de samme maktene som førte krigen mot terror i Afghanistan de neste åra slapp terrorhelvete løs, først i Irak, så i Libya og til slutt i Syria. Krig skaper terror, den dreper den ikke. Det er den viktigste lærdommen fra krigene i det 21. århundre.

Det eneste stedet jeg opplevde en fornuftig faktabasert diskusjon om invasjonen i Afghanistan og dens konsekvenser (og da holder jeg diskusjonene i RV og fredsbevegelsen utenom), var i forsvaret. Gjennom flere år blei jeg invitert til Stabsskolen for å diskutere blant annet krigen i Afghanistan, og der og i andre militære sammenhenger opplevde jeg at politikernes fraser og selvmotsigelser blei erstatta av innsikt, bekymring, kunnskap og reelle diskusjoner.

Om det er noe jeg angrer på i det vi gjorde den gangen, så er det at vi ikke gikk i bedre dialog med soldatene, veteranene og offiserene som risikerte livet og tok liv i Afghanistan. Jeg har først seinere skjønt hvor svikta man føler seg når ens egne befalhavende sitter på TV og fornekter den virkeligheten de har sendt deg ut i, med livet som innsats.

Krigen i Afghanistan stoppa ikke terror. Den endra ikke Afghanistan

Krigen i Afghanistan stoppa ikke terror. Den endra ikke Afghanistan. Den var ikke en definitiv merkestein i kampen mellom godt og ondt, demokrati og diktatur, og ikke minst, den frigjorde ikke kvinnene. Marx sa at arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens egen. Det gjelder også afghanske kvinners og det afghanske folkets frigjøring.

Da USAs siste soldater rømte hals over hode, tok det bare timer før alle skjønte at Taliban snart ville kontrollere hele landet igjen. Og nå, i ly av Russlands krig i Ukraina, innfører de et regime som kanskje er enda verre enn det vi angreip for tjue år siden. Vi er medskyldige i dette. Vår krig har ikke holdt Taliban fra makta i tjue år. Den har gitt Taliban en legitimitet som Afghanistans forsvarere, som de kanskje ikke ville hatt i dag uten invasjonen.

Vi må lære av dette. Vi er nødt. Og med «vi», mener jeg de som blindt forsvarte invasjonen. Vi var Sovjet i Afghanistan. I tjue år. Vi har ødelagt to tiår av afghanistans historie. Det vi bygde opp har like lite legitimitet som tyskernes institusjoner hadde I Norge i 1945, og det vi har sikra, er at nye generasjoner afghanere kjenner krig som sin normaltilstand. Det de behersker. Det er ingenting å være stolt av. Og det var det vi sa kom til å skje.

[ HVEM FIKK RETT: «Jeg skjemmes nesten hver dag for at Norge ikke tok det politiske ansvaret sammen med resten av Europa i 1994» ]