Menneskers historier er ikke bagateller

Fortellingen er anonymisert av hensyn til personene som har kommet til oss i Skeivt kristent nettverk, med opplevelsene som danner utgangspunkt for denne teksten.

Hun sitter på kontoret mitt. En ung kvinne. Sannsynligvis i slutten av tjueårene. Vi har pratet litt om været og om bussforbindelser. Det er hyggelig, men hun har ikke møtt blikket mitt en eneste gang i løpet av de første ti minuttene.

«Var det skummelt å ta kontakt?» spør jeg.

«Ja, det føles som om jeg svikter Gud, familien min, vennene mine, menigheten...»

«Hvorfor valgte du da å sende meg en melding?»

I det jeg stiller spørsmålet begynner hun å tvinne fingrene sammen. Nervøse og stive bevegelser.

«Jeg vil leve.»

«Det er godt å høre,» svarer jeg og kan kjenne en lettelse bre seg. Når den jeg samtaler med har forstått at hen kan velge livet blir samtalen som regel positiv. Men jeg vet også at prosessen blir lang.

«Kan du fortelle litt om hvorfor det er blitt så vanskelig for deg å komme fram til at du ønsker å leve?»

«Hva mener du?» spør hun og ser opp.

«At jeg vil leve er ganske selvfølgelig for meg, hvorfor har det vært vanskelig for deg å komme fram til dette?»

[ Mener konverteringsterapi er utbredt ]

En fortelling jeg har hørt mange ganger

Så følger en fortelling jeg har hørt mange ganger. Kristne foreldre, kristen skole der skeive ikke har lov til å jobbe, ungdomsmøter og lovsangsteam. Mange gode opplevelser, kjærlig familie og trygg oppvekst, men en stor hemmelighet som hun aldri kunne fortelle noen.

«På ungdomsskolen skjønte jeg at det ikke var noen lærere jeg kunne snakke med, og det var vondt, men på videregående ble alt mye verre.»

«Hvorfor det?»

«Jeg hadde hele tiden tenkt at det kom til å gå over, men nå begynte jeg å forstå at det ikke ville endre seg. Dessuten gikk jeg på en kristen videregående. Jeg våget ikke si det til noen.»

En av lederne på skolen sa at hvis noen slet med sånne tanker, var det bare å ta kontakt. I første samtalen fortalte han at han hadde masse erfaring med å helbrede folk som slet med homofile følelser

«Er det ingen du har fortalt at du blir forelsket i jenter?»

«Bare til en venninne, men hun er ikke kristen. Vi har kjent hverandre fra vi var små.»

«Hva gjorde du etter årene på videregående?»

«Det var da jeg flyttet hjemmefra for å gå på bibelskole. En av lederne på skolen sa at hvis noen slet med sånne tanker, var det bare å ta kontakt. I første samtalen fortalte han at han hadde masse erfaring med å helbrede folk som slet med homofile følelser. Jeg ble så glad, for jeg trodde på det han sa!»

De to årene på bibelskolen ble et helvete for henne. Alle forsøk på å bli forelsket i gutter hadde slått feil, på tross av at hun hadde vitnet om sin «helbredelse». Kampen mot seg selv var ikke til å holde ut. Etter bibelskolen ble det deltidsarbeid, lite sosialt liv og mye søvn. Studier var uaktuelt. Kroppen var utslitt.

Nå hadde hun skjønt at hun måtte velge livet. Heldigvis hadde legen hennes henvist til psykolog, og psykologen hadde anbefalt henne å finne kristne som hadde andre tanker om skeive enn hva hun selv hadde lært. De hadde sammen funnet fram til en prest som var med i Skeivt kristent nettverk. Etter noen måneder hadde hun våget å sende meg en melding.

Slike henvendelser kommer jevnlig

Samtalen jeg gjengir noen korte utdrag av her er absolutt ikke enestående. Denne typen henvendelser kommer jevnlig. En gang ringte en person som hadde valgt frivillig innleggelse på grunn av suicidale tanker. Hen hadde fått god hjelp av DPS (Distriktspsykiatrisk senter) på hjemstedet sitt, og en av dem som jobbet der hadde oppfordret hen til å kontakte Skeivt kristent nettverk. Hen gledet seg for første gang til jul.

Sånne samtaler gjør noe med meg. Det blir vanskelig å lese artikler som bagatelliserer behovet for en lov mot konverteringsterapi

«Det er godt å være et sted der de ikke ønsker å endre meg, jeg skulle bedt om hjelp mye tidligere, men var redd for å gå imot Gud og menigheten». Vi snakket lenge om skyld og skam, og om mulighetene til å se for seg en framtid med egen familie. Håpet hadde sluknet for lenge siden.

Å bagatellisere er ansvarsfraskrivelse

Sånne samtaler gjør noe med meg. Det blir vanskelig å lese artikler som bagatelliserer behovet for en lov mot konverteringsterapi. Den siste tiden har jeg sett flere omtale lovforslaget og kalt det «en lov som hindrer voksne mennesker å snakke sammen». Sånt får meg til å gråte.

Å bagatellisere disse fortellingene og redusere dem til «en prat mellom voksne mennesker» tenker jeg er et forsøk på å fraskrive seg ansvar. Vi har i så mange år latt organisasjoner og menigheter forkynne «helbredelse» for mennesker som ikke er syke.

Jeg tenker det er på tide å ta ansvar for dette. Heldigvis finnes det politikere som Anette Trettebergstuen. Hun gir meg håp. Det hjelper i møte med mennesker som har blitt påført urett. Urett som ikke skal bagatelliseres.