Verdidebatt

Isaac Olsen og Luther

LUTHERSK DEMONISERING: Tore Johnsen finner med full rett en klar demonisering hos samemisjonær Isaac Olsen. Men det kan finnes bedre måter å forklare Isaac Olsens tanker på enn å henvise til Luther.

Da Vårt Land ba meg skrive et innlegg i anledning Tore Johnsens nye bok, ble jeg især bedt om å ta stilling til den kritikken han kommer med mot den lutherske tradisjonen som en kolonialistisk tradisjon i forhold til samisk religion og samisk kristendom. I innlegget 09.11. framhevet jeg Johnsens verdifulle feltarbeid i boka, men la samtidig vekt på at han en rekke steder trekker altfor raske og ubeskyttede slutninger om historiske sammenhenger.

I sitt svar i Vårt Land 10.12. forsøker han å «kolonialisere» konteksten for denne historiske kritikken ved å plassere meg inn i et annet «tolkningsfellesskap» enn det han selv står i. Jeg tror en samtale om Johnsens historiefortelling med fordel kan følges opp som en vanlig historisk diskusjon uten at man etablerer slike litt fremmedgjørende ideologiske rammeverk rundt den.

For rask kobling

Tarald Rasmussen, Professor emeritus i kirkehistorie, UiO

Johnsen er opptatt av Luther, og framhever spesielt at jeg undervurderer hvilken innflytelse «Luthers lære om spøkelser» har hatt på det dansk-norske presteskapets holdning til samisk religion. Viktigste belegg for en slik link mellom Luther og samisk kristendom er samemisjonær Isaac Olsens bok Om lappernes vildfarelser og overtro fra 1715. Her finner Johnsen med full rett en klar og tydelig demonisering blant annet av samiske noaidi og samiske skikker for navngiving, der familiens avdøde kunne melde seg til et barns mor i drømme med ønske om hva barnet skulle hete.

Men når Isaac Olsen tolker dette som villfarelser og som djevelens verk, er Tore Johnsen etter mitt syn likevel altfor rask med å koble Olsen på Luther:

«Hvis jeg har rett i at Olsen er fullstendig enig med Luther når det gjelder de omtalte forestillingene om avdøde og spøkelser, er en tredje konklusjon svært nærliggende. Den lutherske læren om de døde og om spøkelser åpnet for en rekke nye konklusjoner som igjen ledet til en langt mer omfattende demonisering av samene og deres kultur» (s. 64).

Spøkelseslære

Her er det grunn til å stille flere kritiske spørsmål. For det første: Johnsen kaller Luthers lære om spøkelser for «dreiepunktet» i sin analyse (VL 10.12.). Luther har etterlatt seg mange tusen sider tekst, og har underveis i sitt forfatterskap kommet inn på svært mange temaer. Men det kan i høy grad diskuteres om det han her og der ytrer om temaet spøkelser fortjener status av «Luthers lære om spøkelser».

For det andre, og ikke minst, kan det diskuteres om slike spredte Luther-uttalelser om spøkelser fortsatt var viktige i Luther-resepsjonen på 1700-tallet. Johnsen har ingen argumentasjon å by på til støtte for dette. Etter alt å dømme finnes det atskillig bedre måter å tolke og forklare Isaac Olsens tenkning på i disse spørsmålene enn å henvise direkte til Luther.

Behov for skarpere grenser

En annen sak: 1600-tallet er en periode der de tre store kristne konfesjonene befestet sin stilling som trosretninger, og etablerte strammere rammer for egen tro og praksis enn det som hadde preget senmiddelalderens kristendom. I historieskrivingen omtales denne prosessen ofte som den vestlige kristendommens «konfesjonalisering».

Et svært viktig anliggende var her å avgrense seg tydeligere enn før mot vranglære, både fra konkurrerende konfesjoner og fra folkelig religiøs praksis utenfor kirkens kontroll. Dette gjaldt i høy grad også for den katolske kirken, som Johnsen er mer overbærende med enn han er med den lutherske.

Et svært viktig anliggende var å avgrense seg tydeligere mot vranglære, både fra konkurrerende konfesjoner og fra folkelig religiøs praksis utenfor kirkens kontroll

Lag av påvirkning

Et viktig poeng i Johnsens bok er at samisk kristendom ikke bare er påvirket av luthersk misjon, men også av katolsk senmiddelalder-kristendom. Johnsen tolker samisk kristendom som en religionsform med tre «lag» av påvirkning: Samisk religion, romersk katolisisme og luthersk kristendom (s. 54-55). Med «romersk katolisisme» sikter han åpenbart først og fremst til folkelig religiøs praksis i middelalderen.

Men her er det igjen grunn til å trekke i bremsene. På den ene siden: også «romersk katolisisme» inntok altså en langt mer restriktiv holdning til store deler av denne religiøsiteten etter konfesjonaliseringen i kjølvannet av reformasjonen. Og på den andre siden: også luthersk kristendom springer jo ut av senmiddelalderens katolisisme, og har helt sentrale røtter her.

Så hva er egentlig hva i disse tre «lagene» som Johnsen mener man må ta hensyn til når man skal analysere samisk kristendom? Spesielt Johnsens begrep det «romersk katolske» blir i denne konstruksjonen en ytterst problematisk størrelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt