Verdidebatt

De døde, natursyn og avkolonialisering

SAMISK TEOLOGI: Arbeidet med teologisk dekolonialisering trenger både den kontekstuelle teologien som kan skrive frem blindsoner og formulere historiske hypoteser, og kirkehistorien som kan bidra til å etterprøve, utdype og nyansere.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Kirkehistoriker Tarald Rasmussen har i VL 9. november kommentert min bok Sámi Nature-Centered Christianity in the European Arctic (Lexington Books, 2022). Hans reservasjoner og innvendinger begrunnes dels i historiefagets faglighetskriterier og dels i hans materielle analyse.

Møter med avdøde

Rasmussen understreker historiefagets vekt på å «studere forholdene i detalj», men praktiserer dette i mindre grad i lesningen av boka. I drøftingen av forholdet til de døde unnlater Rasmussen å nevne dreiepunktet i min analyse, nemlig Luthers «lære om spøkelser» (s. 53-54, 69, 212-216). Den forutsatte et radikalt skille mellom (1) de døde og (2) møter med avdøde, der læren om spøkelser handlet om det siste.

I rammen av katolsk tro kunne erfaringer av møter med avdøde forstås som møter med faktiske døde. Der Luthers lære om mellomtilstanden umuliggjorde dette, gikk hans lære om spøkelser mye lenger: Folks angivelige møter med avdøde var i virkeligheten møter med djevler i forkledning. Slik ble et erfaringsfelt, som i dag forbindes med begreper som paranormale eller ekstraordinære erfaringer, i praksis demonisert.

tore johnsen, 2007, dengang leder samisk kirkeråd forfatter verbum forlag

Jeg gjør i boka oppmerksom på at Luthers konklusjon hadde bakgrunn i hans oppgjør med avlat og skjærsild, men konsentrerer meg om hvilke konsekvenser denne demonologiske fortolkningen av «møter med avdøde» kan ha fått. Spørsmålet gir ledetråder for nylesning av både historisk og nåtidig materiale.

Luthers lære om spøkelser kaster nytt lys over den norske samemisjonæren Isaac Olsens massive demonisering av nordsamenes religion og kultur (nedskrevet 1715). Mitt tolkningsforslag utgjør en historisk hypotese som selvfølgelig må testes mot et bredere materiale. Det er lite ved Rasmussens argumentasjon som så langt svekker den.

Luthers lære om spøkelser kaster nytt lys over den norske samemisjonæren Isaac Olsens massive demonisering av nordsamenes religion og kultur

Rasmussen skriver at «[h]eller ikke innen en katolsk ramme kan man komme i kontakt med bestemor eller bestefar når det gjelder spørsmål om navn på nyfødte barn, slik Johnsen skriver om når det gjelder samiske familier.» Denne påstanden står på gyngende grunn.

I Boken om mitt liv forteller helgenkårede Teresa av Avila om hvordan hennes åndelige veileder etter sin død viste seg for henne flere ganger og gav henne råd. Det er et eksempel på at det selvfølgelig er fullt mulig innenfor en katolsk ramme å tenke seg at en avdød slektning formidler et ønske om oppkalling til de levende i drøm. Det er ikke dette fenomenet, men i så fall praksisene som knytter seg til slike erfaringer, som utgjør potensialet for å komme i konflikt med katolsk lære.

Rasmussen gir inntrykk av at Luthers lære om spøkelser knapt gjorde forskjell i forhold til katolsk tro med hensyn til avstand til samisk verdensanskuelse. Det forteller nok mest om hvor ulikt situerte vi er som forskere

Rasmussen drøfter kontakt mellom levende og døde som om dette kun skjer på de levendes initiativ. Det er imidlertid den motsatte erfaringen som gjør dette til et dypt eksistensielt spørsmål: erfaringen av at avdøde selv kan komme «uventet og ubedt», slik Henriksen og Pabst (2013) har vist i en majoritetsnorsk samtidskontekst. Også i samisk tradisjon er erfaringen at dette kommer ubedt, gjerne i drøm eller syn. Når det skjer, tillegges det betydning.

Religionshistoriker Håkan Rydving – som Rasmussen mener er forbilledlig – påpeker at slike henvendelser fra avdøde slektninger i drøm var utgangspunktet for nordsamenes navneskikkpraksiser (som Isaac Olsen kritiserte). Mitt feltmateriale viser kontinuitet i fenomenet (s. 99).

Rasmussen gir inntrykk av at Luthers lære om spøkelser knapt gjorde forskjell i forhold til katolsk tro med hensyn til avstand til samisk verdensanskuelse. Det forteller nok mest om hvor ulikt situerte vi er som forskere. Hører man til et tradisjonsfellesskap hvor dette er mer utbredte erfaringer, får Luthers kompakte demonisering selvfølgelig en helt annen tyngde og relevans. Det er nærliggende å tenke at det Rasmussen kaller «de klassiske teologiske lærespørsmålene» bidrar til å holde tematikken i blindsonen.

Uti/frui og forholdet til naturen

Forholdet til naturen er det andre temaet Rasmussen kommenterer. Hans kritikk utløses av min drøfting av Augustins (og Luthers) distinksjon mellom uti (bruke) og frui (nyte, ha glede av). Kritikken bygger dels på en misforståelse der jeg selv kunne vært noe klarere.

Samisk tradisjon har i større grad tatt utgangspunkt i andre skapninger som selvstendige subjekter og aktører som vi deler en moralsk økonomi med. Det gir et annet rollerepertoar i samhandlingen mellom menneske og medskapning

Det er ikke riktig at jeg «tolke[r] hele den lutherske tradisjonens forhold til naturen» i lys av uti/frui-distinksjonen. Jeg anerkjenner Luthers forståelse av Guds allestedsnærvær i skaperverket som udelt positiv (s. 118-119, 224, 242). Uti/frui-perspektivet brukes kun til å drøfte menneske-natur-relasjoner – og da i en bestemt forstand. Jeg har ikke formulert en generell påstand om at naturen i luthersk tradisjon kun er et middel uten egenverdi. Det jeg skriver er at uti/frui-distinksjonen og den hierarkiske kosmologien den var uttrykk for, tillot et begrenset sett av roller i menneske-natur relasjoner sammenliknet med samisk tradisjon (s. 58, 70, 242).

Samisk tradisjon har i større grad tatt utgangspunkt i andre skapninger som selvstendige subjekter og aktører som vi deler en moralsk økonomi med. Det gir et annet rollerepertoar i samhandlingen mellom menneske og medskapning. En anekdote fra mitt feltarbeid utgjør bokas rammefortelling (s. 2, 8, 86-87, 226-230). En kvinne forteller hva hun gjør før hun skjærer sennagress. Skikken reflekterer et relasjonelt verdensbilde og en utvidet sosial logikk der ydmyk samhandling med naturen gjelder. Men dette oppfattes som «tilbedelse av skaperverket» av en norsk luthersk prest. Jeg mener denne typen teologiske avvisninger henger sammen med hvordan den kosmologiske opp-ned-logikken i uti/frui-perspektivet ikke gir plass for de rollene som kvinnens praksis uttrykker. Det er ikke en generell påstand om at den lutherske tradisjonen står for et instrumentalisert natursyn. Men at uti/frui-logikken og rammen den opprettholder, gjør denne teologiske tradisjonen mer sårbar for slik instrumentalisering, er nok en rimelig antakelse.

Viktig anliggende

Arbeidet med teologisk dekolonialisering trenger både den kontekstuelle teologien som kan skrive frem blindsoner og formulere historiske hypoteser, og kirkehistorien som kan bidra til å etterprøve, utdype og nyansere. Rasmussens anerkjennelse av dekolonialisering som et «viktig anliggende» er en god begynnelse.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt