Samisk kristendom og luthersk kolonialisering

Under overskriften «Mener samisk tro ble demonisert på grunn av Luther» hadde VL 19.10. en reportasje om en ny bok av Tore Johnsen. Boka (Sámi Nature Centered Christianity in the European Arctic) er først og fremst basert på grundig feltarbeid blant et utvalg av den samiske befolkningen i Troms med sikte på å tegne et bilde av hvordan de oppfatter sin kristendom. Da er det ikke så mye tale om klassiske teologiske lærespørsmål, men mer om grunnleggende temaer som kosmologi, ontologi og «worldview», som Tore Johnsen kaller det på engelsk. Her har han gjort et særdeles verdifullt arbeid.

Oppgaven nå er dekolonialisering: en rensingsprosess for å gjenvinne respekten for noe av det som er blitt undertrykt underveis, og kanskje også slik at flere kan lære av den samiske måten å orientere seg i verden på

Boka er utgitt i en serie med postkoloniale studier, og rammen for analysen er at samer i Norge gjennom historien har vært utsatt for kolonialisering også når det gjelder religion: En dominerende luthersk tradisjon har tvunget sine kategorier og tolkningsrammer på den samiske befolkningen, for eksempel ved å stemple sider ved samisk religion som demoniske. (Noen av de norske kirkelederne etter reformasjonen – deriblant biskop Jørgen Erikssøn i Stavanger – var svært opptatt av demonologi.)

Oppgaven nå er dekolonialisering: en rensingsprosess for å gjenvinne respekten for noe av det som er blitt undertrykt underveis, og kanskje også slik at flere kan lære av den samiske måten å orientere seg i verden på. Det er ingen tvil om at Tore Johnsen også her har et viktig anliggende. Møtet mellom det lutherske og det samiske har nok ofte vært preget av det kong Harald, i omtalen av samtalene med Durek Verrett, kaller en «kulturkollisjon», med en luthersk øvrighetsreligion som den dominerende parten. Like klart er det at en nærmere analyse av dette møtet er et ganske komplisert prosjekt å gi seg inn på.

Religionshistorikeren Håkan Rydving ga i 1995 ut en klassisk studie med tittelen «The End of Drumtime». Her analyserte han et avgrenset materiale fra en avgrenset periode i møtet mellom luthersk kristendom og samisk religion. Tore Johnsen satser høyere, og ønsker å gape over det hele: Selv om han ser visse historiske endringer underveis i den norske lutherdommen som har kolonialisert det samiske, er det i bunn og grunn tale om en overmakt som beholder de samme kjennetegnene fra Luther og fram til i dag.

Forholdet til naturen

En kirkehistoriker vil her fort sette bremsene på. Ser man nøyere på denne lutherdommen, vil man for eksempel lett oppdage at det skjer grunnleggende endringer underveis på et område som er helt sentralt i Johnsens analyse: Nemlig når det gjelder måten å tenke om naturen og om verden. På 1600- og 1700-tallet var det vanlig at teologene ikke bare var opptatt av å skrive om mennesket og frelsen. De var også i høy grad opptatt av å beskrive og forstå naturen rundt seg. Den kjente pietistiske teologen Erik Pontoppidan skrev ikke bare sin katekismeforklaring; han skrev også en rekke verk om norsk natur, der han gikk svært konkret til verks. En underliggende tanke var at naturen er Guds skaperverk, som det gjelder å beskrive og forstå. Å beskrive naturen er da et mål i seg selv, og ikke noe teologene gjør med tanke på å bruke naturen.

Tore Johnsens forsøk på å trekke inn Augustins distinksjon mellom uti (bruke) og frui (nyte, ha glede av) for å tolke hele den lutherske tradisjonens forhold til naturen, blir dermed bare delvis treffende. Det er også lite treffende å si at teologene i denne perioden viker tilbake for å tenke om steder og tider som spesielt hellige. Selv om Luther i 1520 tok avstand fra en slik tilnærming til hellighet, får Luthers syn i flere sammenhenger svært begrenset gjennomslag.

I samisk religion er den fortsatte kontakten mellom slektens avdøde fedre og mødre og de gjenlevende et viktig tema. Luther avviste at en slik kontakt er mulig

Slike forhold må studeres mer i detalj om man skal finne pålitelige svar, og svarene vil variere. Utover på 1800-tallet tar den lutherske teologien en ny vending, og blir mye mer fokusert på mennesket, dets tro og dets religiøsitet. Tolkninger av naturen og skapelsen blir langt mindre viktig; slikt overlater man i økende grad til den framvoksende naturvitenskapen.

Fra sist på 1900-tallet kommer så igjen – især her oppe i Skandinavia – en ny skapelsesteologi til orde. Den åpner antagelig nye muligheter for konstruktiv dialog med et samisk syn på verden. Et grunnleggende problem er Tore Johnsens forutsetning om at det finnes en felles luthersk «kosmologi» og «ontologi» som kolliderer med samisk kosmologi og ontologi. En slik tilnærming til den lutherske tradisjonen er det god grunn til å sette et spørsmålstegn ved.

Utover på 1800-tallet tar den lutherske teologien en ny vending, og blir mye mer fokusert på mennesket, dets tro og dets religiøsitet. Tolkninger av naturen og skapelsen blir langt mindre viktig; slikt overlater man i økende grad til den framvoksende naturvitenskapen

Forholdet til de døde

Et mer konkret tema som er viktig i Johnsens bok, er forholdet mellom de levende og de døde. I samisk religion er den fortsatte kontakten mellom slektens avdøde fedre og mødre og de gjenlevende et viktig tema. Luther avviste at en slik kontakt er mulig. De døde er hos Gud, og de gjenlevende kan etter Luthers syn ikke lenger nå dem. Her kolliderer det lutherske med det samiske.

Tore Johnsen framhever imidlertid at et katolsk syn på forholdet mellom de levende og de døde er lettere å forene med det samiske, og trekker veksler på studier som viser katolsk påvirkning på samisk religion i senmiddelalder og tidlig nytid.

[ For Ole Henrik «Heihka» Kappfjell er fjellene tett vevd sammen med troen, livet og den han er ]

Luthers syn i denne saken kan være vanskelig å ta inn over seg for mange. Det ble til i en bestemt historisk sammenheng, og er uløselig knyttet til diskusjonen om avlat og skjærsild. Også et katolsk syn på forholdet mellom de levende og de døde er tett knyttet til diskusjonen om synd, bot og skjærsild. Heller ikke innen en katolsk ramme kan man komme i kontakt med bestemor eller bestefar når det gjelder spørsmål om navn på nyfødte barn, slik Johnsen skriver om når det gjelder samiske familier. Det legges i det hele tatt ikke opp til direkte kontakt med avdøde familiemedlemmer.

Det man kan gjøre, er å hjelpe dem via indirekte kontakt: ved å be om de helliges forbønn eller ved få en prest til å lese ekstra messer for de avdøde for å hjelpe dem gjennom skjærsilden. De døde er da rett nok ikke like radikalt skilt fra de levende som i Luthers tilnærming til saken. Likevel er avstanden til et samisk «worldview» fortsatt kanskje nesten like stor?