I etterkant av Vårt Lands oppslag om samboerskap og kirkelig vigsling etterlyser flere en klargjøring av hvilken linje biskopene vil praktisere fremover. Vi kjenner begge et behov for å redegjøre for vår forståelse av saken. Derfor skriver vi dette innlegget sammen. Vi har ikke invitert andre kolleger til å skrive under.
Samlet om å holde fram ekteskapet
Biskopene er, slik preses har redegjort for, samlet om å holde fram ekteskapet som den beste ordningen for samliv. Videre er alle enige om at hver biskop må gjøre en individuell vurdering av hver kandidat som søker vigsling. Biskopene vil tydeligere signalisere at alle er velkomne til vigslingssamtale, også med tanke på å drøfte disse spørsmålene.
Stemmer det, som Vårt Land påstår i sin lederartikkel 22. november, at dette representerer en «kuvending» i forhold til tidligere bispemøter i 1995 og 2017? Vi forstår at formuleringen om «tydeligere å signalisere at alle er velkomne til vigslingssamtale», kan gi opphav til en slik forståelse. Men, i hvertfall for vår del stemmer det ikke. Vi har fortsatt det samme hovedsynspunkt som vi hadde i 2017.
Det har hele tiden vært en felles linje blant biskopene at alle er velkomne til vigslingssamtale, også de som er samboere. Dette har nok ikke vært tilstrekkelig tydelig uttalt, og derfor var det nå betimelig å uttrykke denne invitasjonen klart.
Det er naturlig å forvente at vigslede medarbeidere, som er viktige forbilder for menigheten, også velger ekteskapet som sin samlivsform
[ Når pastorfaren dør, forteller Knut Jostein kona det han alltid har holdt skjult ]
Bør velge ekteskapet
Vi er blant dem som prinsipielt mener at ekteskapet er den samlivsordningen som alle vigslede medarbeidere bør velge. For dette standpunktet gis det gode etiske grunner, blant annet fordi ekteskapet på en helt annen måte enn samboerskap automatisk gir rettigheter til den svakere part i samlivet hva angår økonomi ved eventuell skilsmisse og arveoppgjør. I et samboerskap må det lages egne avtaler for å ivareta noe av det samme hensynet. Men slike avtaler inngår mange ikke, og dersom de inngås er det ofte bare partene som kjenner til dem.
Det er et viktig forhold at ekteskapet har et offentlig preg som samboerskapet mangler. Partene går inn i en samlivsordning med sterke tradisjoner og klare forventninger. De gir hverandre et løfte om trofasthet i full offentlighet med de forpliktelser som dette løftet medfører, ikke bare juridisk, men også etisk.
Vanskelig kommunikasjon
Kirken peker entydig på ekteskapet som den beste ordningen for samlivet. Da er det naturlig å forvente at vigslede medarbeidere, som er viktige forbilder for menigheten, også velger ekteskapet som sin samlivsform.
Dette er særlig viktig for prestenes vedkommende, siden disse vier ektepar. Det er en vanskelig kommunikasjonssituasjon hvis presten både i liturgien og i talen til brudeparet løfter fram ekteskapet som Guds gode ordning for samlivet, samtidig som presten selv ikke har valgt ekteskapet, men samboerskap. At presten eventuelt har en indre intensjon om å gifte seg senere, er gjerne en skjult kunnskap for folk flest.
Samtidig er vi selvsagt klar over at mange som kommer til vigslingssamtale er samboere. Som biskoper må vi ivareta både vår prinsipielle overbevisning og hensynet til den enkeltes faktiske livssituasjon. Her er det store variasjoner mellom dem som søker vigsling. Bispemøtet har da heller ikke nylig drøftet denne tematikken som egen sak, og heller ikke fattet noe formelt vedtak om hvilken linje man bør følge.
Som biskoper må vi ivareta både vår prinsipielle overbevisning og hensynet til den enkeltes faktiske livssituasjon
Saken har mange sider
Det er ingen hemmelighet at det innad i kollegiet tenkes ulikt om samlivsfeltet. Også vi ser at denne saken har mange sider, og at det ikke vil være klokt å anlegge en altfor rettlinjet og formalistisk linje som helt utelukker å vigsle samboere.
I en vurdering av det enkelte tilfelle må biskopen eksempelvis vurdere hvorvidt et ekteskap er planlagt, eller om dette i det hele tatt er mulig å inngå. I slike saker skal det som kjent to personer til for å treffe en avgjørelse. Under ingen omstendighet bør det være slik at noen for å bli vigslet kjenner seg presset til å inngå ekteskap uten selv å være klar for det.
Fordi hver søker til vigsling krever individuell vurdering, er vigslingssamtalen så viktig. Det er bare gjennom en eller flere samtaler at biskopen får et grunnlag for å bruke sitt skjønn og treffe den rette beslutningen. Det er altså gode grunner for at også vi vil «tydeligere signalisere at alle er velkomne til vigslingssamtale».
[ Slik reagerer listelederne på biskopenes samboeruttalelse ]