‘Slave’ og ‘tjener’ i Koranen

Uavhengig av om man aksepterer Koranens egne krav om å bære et universelt gyldig budskap, er Koranen først og fremst språk. Med dens egne ord er den «en arabisk lesning». Den fremstår som en enhetlig tekst, men den er ikke på noen måte entydig.

Tre sentrale ord

Koranoversettelse inngår i en lang og særdeles omfangsrik diskursiv tradisjon. I 1980 publiserte arabisten Einar Berg (d. 1995) den første komplette oversettelsen av Koranen på norsk. Også for Berg sto valget mellom ‘slave’- og ‘tjener’-begrepene, og senere oversettelser har tatt farge av hvordan han oversatte Koranens i hovedsak tre ord og uttrykk knyttet til temaet.

Substantivet raqaba, ‘nakke’ eller ‘bundet’, hadde i førkoransk arabisk betydningen ‘livegen person’ eller ‘slave’. Nesten samtlige av de ti forekomstene uttrykker et pålegg eller en anbefaling om å frigjøre en slave.

Det idiomatiske uttrykk mā malakat aymānukum, «det som deres høyrehånd besitter», forekommer med noen variasjoner et titall ganger, og teksten gir her spesifikke tillatelser og restriksjoner.

I disse forekomstene kan ‘slave’ i betydningen «ufri personer definert som andres eiendom», være en språklig, historisk og eksegetisk rimelig tolkning. Eiendomsrett over andre mennesker beskrives i Koranen som en etablert praksis, og som så ofte i Koranen henvender teksten seg til den maktsterke i det mellommenneskelige forholdet, og det gis en rekke anvisninger for hvordan slaver kan, bør og skal behandles. Koranlærde har ment at koranteksten viser en moralsk retning som innebærer at slaveri må oppløses som en legitim kategori, eller at slaveri må ansees som illegitimt i henhold til konsensusargumentet.

Forholdet mellom koranarabisk, dagens arabisk og samtidsnorsk innebærer avstand både i semantikk og syntaks, i kultur og mentalitet, og det er en betydelig oversettelsesutfordring å gjengi tekstens språklige innhold og vekke passende assosiasjoner hos en mangfoldig lesergruppe

Et tredje begrep er mer komplisert. Verbet abada betyr ‘å tilbe’ eller ‘tjene’. I teksten advares det sterkt mot å gjøre noen andre enn Gud til gjenstand for denne handlingen, og dette tjenesteforholdet forutsetter altså en viss frihet. Substantivet ʿabd beskriver i et stort antall forekomster (rundt 130) forholdet mellom menneske og Gud, og det forutsetter på samme måte et handlingsrom. Imidlertid retter en håndfull forekomster seg tydelig mot mellommenneskelige forhold hvor denne friheten ikke forutsettes. Alt tyder på at ʿabd her refererer til den sosiale kategorien «ufritt menneske».

En gjennomgående en-til-en-oversettelse av ʿabd med ‘tjener’ kan i disse få tilfellene virke tilslørende for tekstens saksinnhold og historiske realitet, mens det samme gjelder for oversettelsen ‘slave’ i de mange tilfellene som beskriver menneskets relasjon til Gud. Forholdet mellom koranarabisk, dagens arabisk og samtidsnorsk innebærer avstand både i semantikk og syntaks, i kultur og mentalitet, og det er en betydelig oversettelsesutfordring å gjengi tekstens språklige innhold og vekke passende assosiasjoner hos en mangfoldig lesergruppe.

Semantisk historie

Aktuelle norske ord, som ‘slave’, ‘livegen’, ‘trell’, ‘ufri’, ‘eiendom’ eller ‘tjener’, har tatt opp i seg ulike sidebetydninger gjennom en lang semantisk historie. Omtaler vi ‘slaver’ i én kontekst, kan det vekke grufulle assosiasjoner, men slavebegrepet har også metaforisk bruk. Vi snakker om «slavekontrakter» når arbeidsvilkårene bryter med juridiske standarder, men også om «lønnsslaver» når det handler om juridisk sett rett regulære arbeidsforhold. Andre ord i innenfor samme semantiske felt vekker knapt gjenkjennelse, for hvor mange har ordet ‘livegen’ i sitt aktive vokabular? Og hvis NRKs komiserie Vikingene er den eneste referansen man har for ‘trell’, virker det ordet kanskje mest komisk.

Aktuelle norske ord, som ‘slave’, ‘livegen’, ‘trell’, ‘ufri’, ‘eiendom’ eller ‘tjener’, har tatt opp i seg ulike sidebetydninger gjennom en lang semantisk historie

Einar Berg omtaler forholdet mellom Gud og menneske som et tjenesteforhold, som i 2:186: «Når mine tjenere spør etter Meg, se, Jeg er nær». Når det omtalte forholdet er mellommenneskelig, anvender imidlertid Berg konsekvent slavebegrepet, uavhengig av hvilket arabiske ord som ligger til grunn. Bergs strategi er å etablere to begrepsforståelser for kildetekstens tre begreper og oversette dem basert på sin tolkning av meningen i den aktuelle konteksten. Hans tolkning er sannsynligvis inspirert både av den eksegetiske litteraturen og forskningslitteraturen, av andre oversettelser og av hans kjennskap til bibelske oversettelsestradisjoner.

Nyansene mellom Koranens tre begreper om tjeneste-/eierforhold går tapt med Bergs løsning. På den andre siden innebærer denne løsningen at ikke alle betydningsnyansene forsvinner ved bruk av ett felles begrep som verken er flertydighetssensitivt eller kontekstsensitivt.