Jeg håper stadig at når folk beskyldes for jødefiendtlighet, så tar de det alvorlig og viser oppriktig nysgjerrighet om hva det bunner i. Slik evne til kritisk selvrefleksjon er en sjeldenhet i norsk samfunnsdebatt. Også når Sommerfeldt, biskop emeritus i Den norske kirke (DNK), klager over at jeg ikke deler hans holdninger til Israel.
Innlegget fra Sommerfeldt den 4. november følger et velkjent mønster: Beskyldningene avvises kategorisk, med påtagelig vantro og patos: Det bedyres edelt sinnelag og bortforklares med gamle og ukjente erklæringer som fra Kirkenes Verdensråd (KV) i 1948 om Israels legitimitet og samtaler mellom biskopen og ledere av Hamas; det trekkes frem jødiske sannhetsvitner; så dikteres det premisser for videre debatt. Dette skal liksom være «dialog».
Kairos-dokumentet
Sommerfeldt velger å overse det sentrale i min kritikk av kirken. DNK har i mange år konsekvent fremmet en ensidig og sterkt kritisk fremstilling av Israel. Sommerfeldt beskylder meg for å politisere Kairos-dokumentet og reduserer kirkens forhold til dette smedeskriftet til at DNK anbefaler å lese det. Derved fortier han at dokumentet er tvers igjennom politisk og at det ble til ved støtte og finansiering fra KV og DNK.
Det er bemerkelsesverdig at biskopen ikke ofrer ett ord på å ta avstand fra eller balansere dette dypt foruroligende skriftet, men tvert imot forsvarer det. Skriftet består av over 100 anti-israelske beskyldninger, at kirken har overtatt jødenes rolle i historien og fortier årsakssammenhengen mellom palestina-arabisk terror og Israels handlinger.
Biskopen ser ikke at det han mener er en legitim kritikk av Israel egentlig er voldsomme angrep mot Israels jøder
Kirkeuka for fred
DNK arrangerer hver høst «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel» som består av en lang rekke unyanserte innlegg mot Israel uten mulighet for imøtegåelse. Alle jødiske talere er sterkt Israel-kritiske. Det har vært utelukket at også jøder med vanlige synspunkter skulle få delta. Det er bare Israel-kritiske røster som skal høres – i likhet med hva vi kan lese ut av Sommerfeldts innlegg.
Det ser ikke ut til å røre ham at hans versjon oppfattes av et overveldende flertall av jøder som ensidig anti-israelsk. Det fremmer sterke fordommer mot israelske jøder så voldsomt at det nødvendigvis får følger også for norske jøder.
Ensidighet
Biskopen erklærer kirkens uskyld og nekter å erkjenne vanskelige sider ved kirkens holdning til så vel jøder som Israel. Kairos-dokumentet, som han nedverdiger seg til å forsvare, er dessverre bare toppen av isfjellet. Budskapet når bredt og dypt gjennom blant annet «Kirkeuka», kirkens ledsagerprogram i Palestina og Sommerfeldts egne foredrag.
Hans innlegg er et godt eksempel på denne ensidigheten: «Brutal», «overgrep» og en sterk antydning om «apartheid» brukes for å karakterisere Israel. Intet som kan forklare Israels handlinger. Biskopen ser ikke at det han mener er en legitim kritikk av Israel egentlig er voldsomme angrep mot Israels jøder.
Sommerfeldt viser til ramsalt kritikk fra jødiske organisasjoner i Israel. Den er jeg godt kjent med. Men det er en viktig forskjell: Kritikk i Israel kommer til mottagere som også er godt kjent med motargumentene. Slik er det ikke i Norge. Derfor har DNK, fra sin privilegerte plattform, et stort ansvar for å bringe balanse inn i sitt narrativ. Men det ansvaret løper Sommerfeldt fra.