Analyse eller anekdote?

Vårt Land går på lederplass i rette med mitt innlegg i Aftenposten. Der kritiserer jeg landets kulturredaksjoner for omtrent kun å skrive om bøkene til kjente forfattere. Vårt Land mener kritikken er ugyldig siden jeg ikke har lest bøkene disse forfatterne har utgitt i høst.

Tvert imot, vil jeg påstå. Jeg mener kritikken står seg bedre når jeg ikke har lest disse bøkene.

Det siste jeg vil dra i gang er nemlig en diskusjon om Lykke er bedre enn Aubert, eller om Flatland nå puster Marstein i nakken. Vil Vårt Land at jeg skal «dekonstruere» Nesbø og «bevise» at jeg er en bedre forfatter enn ham? Det hadde jo vært kostelig.

Anekdoten om hvordan Jo Nesbø la den stakkars Agnar Lirhus i grus, kunne ha blitt en slager på kulturredaksjonenes julebord i mange år fremover. You can’t argue with success.

Men hvor er analysen?

Penger og makt

Ville det blitt en debatt om hvordan markedskreftene skrus til i bokbransjen, slik at vi aner hvordan breddeforleggeriet, og ikke minst den brede floraen av bøker vi har hatt i Norge, kan forsvinne?

Jeg innrømmer selvsagt at innlegget mitt er polemisk. Aftenposten ville jo ikke ha trykket det hvis jeg ikke nevnte disse kjente forfatterne.

Anekdoten om hvordan Jo Nesbø la den stakkars Agnar Lirhus i grus, kunne ha blitt en slager på kulturredaksjonenes julebord i mange år fremover. You can’t argue with success

Selv i kritikken av kjendisjournalistikken, må man spille på den.

Hvis jeg angrer på noe, er det ikke påstanden om at disse forfatterne har klippekort på spalteplass, men at jeg tok det for gitt at forlagene har mulighet til å påvirke redaksjonene. Jeg har fått justert mitt syn på hvordan i hvert fall mitt eget forlag sliter med å få gjennomslag for de smale titlene hos avisene – og ikke bare de smale titlene, heller. En elsket forfatter som Tove Nilsen har knapt blitt dekket denne høsten.

Jeg sitter igjen med et forsterket inntrykk av noe jeg har hatt på følelsen lenge. Det foregår en dobbel bevegelse i litteraturbransjen. På den ene siden kommer pengesterke aktører inn for å melke kulturbransjen for easy money. De utnytter en kulturpolitikk og -økonomi skapt for og av helt andre holdninger enn de representerer. På den andre siden blir bredden av forfattere og litterater henvist til irrelevans og marginalisering.

Jeg har ikke snakket med et pressemenneske eller en forlagsansatt som ikke bekrefter det vi alle vet. I større og større grad er det noen få som får all oppmerksomheten. Hvordan skal det neste stjerneskuddet oppdages da?

Min påstand er at mediene har valgt å svare på denne problematiske dobbeltbevegelsen med å følge pengene. Kjente forfattere gir klikk, og klikk er penger.

Slik gjør også mediene seg irrelevante.

Når jeg skriver om mediene på denne måten, skriver jeg i første rekke om de store landsdekkende mediene: VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, Dagsavisen. At disse mediene har mer generelle kulturredaksjoner gjør det ikke mindre problematisk at de fremstår som rene reklamekanaler. En reklame i VG er mye dyrere enn en reklame i Vårt Land.

Min påstand er at mediene har valgt å svare på denne problematiske dobbeltbevegelsen med å følge pengene. Kjente forfattere gir klikk, og klikk er penger

Bokhandlerkjedene

Jeg skrev om mediene i mitt opprinnelige innlegg, men jeg kunne like gjerne ha skrevet om bokhandlerkjedene. Som mange vil vite er bokhandlerkjedene eid av landets største forlag. Dersom de ønsker mangfold og bredde i bokhandlene, har de altså muligheten til å styre det selv. Det har blitt skrevet mye om de såkalte bokrådene tidligere. Dette er møter der forlagene presenterer bøkene sine for bokhandlerkjedene. Bokrådene der høstens titler kjøpes inn holdes om våren. Som regel er ikke bøkene ferdige på dette tidspunktet. Bøkene selges da kun på navn – og eventuelt sensasjon. Resultatet er at bokhøsten er rigget lenge før bøkene er ferdige.

Her er et eksempel på hvordan dette arter seg i praksis.

I Moss, hvor jeg bor, har vi hver høst et stort arrangement som heter Bokmessa. Bokmessa arrangeres av Moss bibliotek, Moss Avis og Norli. Det er alltid mange kjente forfattere på Bokmessa, og det selges uhorvelig med bøker der – cash i kassa! Med på Bokmessa er det alltid en lokal forfatter. I år er det meg.

Siden Norli er med å arrangere Bokmessa, og siden omtrent det eneste argumentet for å ha fysiske bokhandlere, er at de kan gjøre lokale tilpasninger, ville jeg ha trodd at de kanskje skulle bestille noen ekstra eksemplarer av Dragen, tittelen jeg har gitt ut i høst.

Nei da. Norli i Moss har kun tatt inn det ene eksemplaret av Dragen som Bokavtalen krever at de tar inn. Den ene boka står i hylla sammen med et mylder av andre uaktuelle bøker. Selv ikke hvis du prøver, vil du finne den.

Svakheten i mitt argument

Svakheten i mitt argument er ikke at jeg ikke har lest alle høstens bøker, men at forfatterne jeg nevner er de beste eksemplene på at det fremdeles er mulig å lykkes i bokbransjen. For også de fleste av dem var ukjente da de debuterte. Så plukket noen dem opp. Derfra bygget de statusen sin videre basert på en rekke solide utgivelser.

Norli i Moss har kun tatt inn det ene eksemplaret av Dragen som Bokavtalen krever at de tar inn. Den ene boka står i hylla sammen med et mylder av andre uaktuelle bøker. Selv ikke hvis du prøver, vil du finne den

Min frykt er imidlertid at dette vil skje sjeldnere og sjeldnere. Jeg har ikke snakket med et pressemenneske eller en forlagsansatt som ikke bekrefter det vi alle vet. I større og større grad er det noen få som får all oppmerksomheten. Hvordan skal det neste stjerneskuddet oppdages da?

Hvis ikke forfatterne engasjerer seg i dette, overlater vi distribusjonsapparatet og den offentlige samtalen om litteratur til selskaper som ikke svarer for oss og andre litteraturinteresserte, men først og fremst aksjonærene.

I Aftenposten søndag 6. november melder Agnes Ravatn seg på i debatten. I kommentaren «Litterær kampfiksing» bekrefter hun påstandene jeg har kommet med. Også hun frykter for den litterære bredden fremover. Jeg har med glede registrert at Vårt Land ønsker å fremstå et korrektiv til den begredelige tendensen i norsk bokbransje. De satser mer enn de fleste på litteratur. Da er det overraskende at de, av alle, ikke ønsker å ta denne debatten.

Ser virkelig ikke Vårt Land at dette problemet befinner seg på et helt annet nivå enn den sedvanlige krangelen om hva som er høstens beste bok?