Sigrid Undset: Paradoksenes dronning

«Det er et paradoks at en som er så opptatt av Gud og barmhjertighet holder sine karakterer fast i uforløste skyldkomplekser», skriver Åste Dokka i kommentaren «En nådeløs forfatter» i Vårt Land 15. september.

«Hvordan kunne det gå slik når de», altså Kristin og Erlend, «elsket hverandre så utenomjordisk sterkt?» spør hun, og leter i biografien og forfatterskapet etter en forklaring på all den skyldbetyngede selvransakelsen. Hvorfor kan ikke Kristin være litt glad når hun endelig har fått sin Erlend?

Teatret mener alvor

Foranledningen er den store oppsetningen av Kristin Lavransdotter på Det Norske Teatret denne høsten, der de virkelig mener alvor, når de setter opp alle de tre delene av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. De stopper ikke der Kristin har fått sin Erlend, men følger henne kjempende, strevende gjennom livet.

«Kanskje kan Gud tilgi, men Undset gjorde det ikke», konstaterer Dokka.

Hun har rett i at Sigrid Undset er en nådeløs forfatter. Helt fra begynnelsen er det en nådeløs gjenganger av mennesker som svikter seg selv og sine egne idealer gjennom forfatterskapet hennes. I debutromanen Fru Marta Oulie er det Marta som nådeløst gransker seg selv og sin egen utroskap. I gjennombruddsromanen Jenny forklarer Jenny sin venninne Fransiska at hvis man ikke kan trene sin vilje og beherske sine følelser, og ikke er herre over seg selv, ja «da gjør man best i å skyte sig».

Lenge før hun konverterer legger Sigrid Undset for dagen en kullsviertro på at menneskets vilje er fri

Fri vilje

Lenge før hun konverterer legger Sigrid Undset for dagen en kullsviertro på at menneskets vilje er fri, en overbevisning som kanskje til slutt måtte føre henne inn i et katolsk trosunivers. For vår tids lesere er det dobbelt urimelig, først at man selv er ansvarlig for det vanskelige man kommer opp i, dernest at hvis man ikke kan tåle det, så må man henge seg eller skyte seg.

I hennes førkristne nådeløshet var det også et gjennomslag av den enkle, rå logikken som hun elsket i sagaene. «Verden var lykkeligere den gangen man huggede hverandre til Plukfisk og døde ærligt av alderdom,» skrev hun til brevvenninnen Dea som syttenåring (Kjære Dea s. 18).

Veien til Rom

Når hun gir seg i kast med det store middelalderverket, sender hun Kristin Lavransdatter inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. Gjennom tre bind følger hun Kristin fra hun er en liten, bortskjemt pappajente til hun i det tredje bindet går pilegrim nordover, over Dovre til Nidaros. Skjebnesvangre valg må bøtes med skyld, soning.

For første gang spenner Sigrid Undset også opp et stort guddommelig univers over menneskene i sitt litterære univers. Bare noen år senere, på merkedagen for St. Thomas Aquinas, avlegger hun selv løftet om å leve etter Dominikanernes tredjeordens regel for resten av sitt liv.

Kristin Lavransdatter skjønner til slutt at Gud har holdt henne fast i en pakt, selv om hun ikke maktet å underkaste seg

Innerst i soverommet hennes på Bjerkebæk står Thomas Aquinas Summa Theologica, i engelsk oversettelse. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer, gjort notater og lagt inn bokmerker med kommentarer. Klart hun var opptatt av de delene som handler om dyder, synd og last, men hun har også notert seg avsnitt om englenes natur, himmelens fugler og hvilen i Gud.

I et brev til Nini Roll Anker, som ikke var særlig begeistret over at Sigrid Undset ga seg denne «reaksjonen i vold», beklager hun nærmest at hun «stormer fremover mot fortapelsen» og bekjenner at hun har gått til anskaffelse av «et hestelass med katolsk dogmatikk og apologetikk».

Spor av Aquinas og Augustin

Mange av bøkene som fremdeles finnes i bokhyllene på Bjerkebæk, vitner om at hun orienterte seg spesielt i den bølgen av katolsk renessanse som fikk så mange nedslag i begynnelsen av forrige århundre. I 1915 kom for første gang The Catholic Encyclopedia – et femten binds oppslagsverk over katolske emner. Sigrid Undset hadde det snart i hyllene sine.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas verker.

Mens Augustin omtalte kjærligheten som en brennende kraft som slår ned i de elskende og gir dem uovervinnelige krefter, føyer Aquinas denne lidenskapelige kjærligheten, som jo altså finnes i kroppen, sammen med kjærligheten til Gud, som har sitt tilholdssted i sjelen.

I Aquinas’ teologiske syntese skulle det jordiske og det guddommelige føyes sammen. I det falne mennesket finnes fremdeles et bilde av skaperen.

Her fant Sigrid Undset teologisk forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. Og selvfølgelig gjorde hun det, gamle fader Augustin var jo en av romerkirkens første patriarker, og hadde hatt et enormt gjennomslag i middelalderens tanker og tro.

Del av en renessanse

Hun saumfarte også den thomistiske renessansens nedslag i engelsk litteratur. G. K. Chesterton ruver i bokhyllene på Bjerkebæk. Hos ham fant Sigrid Undset ytterligere anvisning for å forsone det umulige og det paradoksale. Hun oversatte hans hovedverk Det evige menneske til norsk i 1931.

[ Åste Dokka: «En nådeløs forfatter» ]

Mange år senere, i et brev til biografen A.H. Winsnes, skrev Sigrid Undset at «det gleder mig at De vil sette mig inn i den kristne renæssancebevegelsen». Og selv om det er liten tvil om at det er der hun hørte hjemme, er det tydelig at hun blir glad for å bli lest inn i denne sammenhengen.

Med sine lokalt forankrede middelalderromaner hadde hun med stor inspirasjon fra internasjonale strømninger i kunst og litteratur, samlet og snekret sammen et forsvarsverk og en motstand mot det hun opplevde som et stadig mer fremtredende materialistisk menneskesyn. Et forsvarsverk mot de moderne livsfortolkninger som rydder mytologien og gudstroen ut av menneskenes forståelseshorisont, og overser menneskets iboende trang til «eventyr på liv og død» (’Tre Søstre’ i Essays og artikler 1910-1919).

En pakt med Gud

«Kanskje kan Gud tilgi, men Undset gjorde det ikke», skriver Åste Dokka. Kanskje ser det mørkt ut, der Kristin Lavransdatter strever og kjemper – altfor sterk til å underkaste seg – enten det er farens, bygdas, klosterets, ektemannens eller prestens autoritet, men hun skjønner til slutt at Gud har holdt henne fast i en pakt, selv om hun ikke maktet å underkaste seg.

Det blir den happy ending Sigrid Undset kan gi leserne. Og på Det Norske Teatret tar de Sigrid Undset på dypeste alvor når de med klokskap og kraft ruller dramaet ut i all sin bredde.