Faren ved å spille ut samtiden mot fortiden

Er det riktig og nødvendig å koble antijudaismens og antisemittismens lange historiske linjer til samtalen om Israel/Palestina-konflikten i dag?

Dette ble et av spørsmålene i panelsamtalen under konsultasjonen om Den norske kirkes (DNK) forhold til jødedommen på HL-senteret 12. september, og i debatten som fulgte i etterkant.

Konsultasjonens ulike faglige bidrag handlet om konstruksjonen av jødedommen og jødene som kristendommens «negative andre» gjennom kirkens teologi og praksis.

For de fleste som var til stede, gjorde det et sterkt inntrykk å få et samlet inntrykk av hvordan blant annet prekener, liturgier, salmer og barnebibler har bidratt til å skape og videreføre forestillinger om jødedommen som det motsatte av det som til enhver tid legges i det positive kristne selvbildet som kjærlighetsorientert, fredselskende og på de undertrykkedes side.

Farget av negative forestillinger

I det eneste innlegget under konsultasjonen som berørte Midtøst-konflikten, understreket Anne-Hege Grung at kirkens solidaritetsarbeid overfor palestinske kirker og palestinere, og et arbeid med selvgranskning og selvkritikk når det gjelder antisemittiske og antijudaiske troper i kritikk av israelsk politikk, ikke er motsetninger.

Ifølge henne er begge forankret i menneskerettsarbeid og anti-rasistisk arbeid. Hun påpekte at Den norske kirke bør bli bedre til å lytte og anerkjenne den egne majoritetsposisjonen i dialogen med den jødiske minoriteten.

[ Agøy: – Jeg reagerte på det jeg omtalte som «moraliserende» fortolkning av historiske kilder ]

I lys av dette ble mange overrasket da Berit Hagen Agøy i sitt innlegg i paneldebatten reagerte svært negativt mot måten innlederne hadde nøstet i antijudaistiske aspekter i ulike deler av kirkens praksis. Som en begrunnelse for sin motvilje, viste Agøy til sin deltagelse i Kirkenes Verdensråds (KV) generalforsamling i Karlsruhe for kort tid siden. Her opplevde hun at enhver kritikk av Israel blir betraktet som antisemittisme.

Anne-Hege Grung påpekte hvordan tolkningene om jødene som arkaiske, krigerske og undertrykkende kan farge våre tolkninger av denne konflikten

Mye kan sies om det tyske debattklima rundt Midtøsten-konflikten og måten bearbeidingen av nazismen og Holocaust har bidratt til en berøringsangst med tanke på kritikken av politikken til staten Israel. Men det er all grunn til å tvile på om en reversering av denne ensidigheten vil kunne vise veien ut selve konfliktens logikk.

Å velge side og avvise alt som kan sette spørsmålstegn ved å diskutere Israel/Palestina-konflikten utelukkende på palestinernes premisser, kommer med en høy pris – både med tanke på relasjonen til den jødiske minoriteten i Norge og med tanke på DNKs mulige rolle for fred i Midtøsten.

[ Preses mener at Det mosaiske trossamfunn må finne ut hva som skal til for å få dialogen i gang igjen ]

En moralsk frakobling

Et eksempel på dette er skepsisen Agøy uttrykte mot å koble bearbeidingen av antijudaismen i den norske kirkens historie til spørsmålet om hvordan vi diskuterer Israel-Palestina konflikten, siden den siste, ifølge henne, «handler om levende mennesker».

En slik uttalelse fremstår som lite empatisk overfor en minoritet som lever med konsekvensene av antisemittismens historiske og samtidige varianter. Psykologen Albert Bandura snakker om «selektiv moralsk frakobling» når vi definerer noen mennesker og menneskegrupper ut av vårt moralske ansvarsområde.

Langt fra å gjøre all kritikk overfor staten Israels politikk umulig, kan bevissthet om de ubehagelige sidene ved seiglivede negative forestillinger om «det jødiske» være både fruktbart og nødvendig

En slik frakobling kan føre til at vi begår handlinger som er i strid med egne moralske normer, samtidig som vi opprettholder et selvbilde om moralsk overlegenhet. Å skille antisemittismens fortid fra antisemittismens samtid i dialogen om Israel-Palestina-konflikten, bidrar til en slik moralsk frakobling i møte med de som rammes av antisemittisme her og nå. Slikt er nedbrytende for tilliten og dialogen.

Også konkrete, levende jøder

Langt fra å gjøre all kritikk overfor staten Israels politikk umulig, kan bevissthet om de ubehagelige sidene ved seiglivede negative forestillinger om «det jødiske» være både fruktbart og nødvendig. Gjennom historien har slike forestillinger bidratt til å definere konkrete, levende jøder ut av et moralsk ansvar.

En slik bevisstgjøring er et viktig kompass når man manøvrerer i Midtøst-debattens kompliserte landskap. Det kan hjelpe å rydde opp i blindsonene der generaliserte negative forestillinger om jøder og jødedommen lett kan seile under radaren. Slike blindsoner finnes det rikelig med eksempler på, der troper om brønnforgiftning og barnemord inngår i beskrivelser av den Israelske okkupasjonen, eller når en korsfestet Jesus fremstilles iført palestinaskjerf.

[ «DNK ønsker nok ikke å uttrykke antisemittisme, men det er ingen god løsning å si at den andre parten misforstår» ]

Historiske referanser inngår hele tiden i debatten om Israel-Palestina konflikten. Det er nettopp intensiteten i traumene, smerten og lidelsene som gjør denne konflikten så komplisert. Konfliktens iboende dynamikk innebærer at «de andres» erfaringer og krav om empati og anerkjennelse avvises på autopilot – men den som ønsker å bidra til fredsbygging burde unngå å bli en del av denne logikken.

Det kan hjelpe å rydde opp i blindsonene der generaliserte negative forestillinger om jøder og jødedommen lett kan seile under radaren

Å være på det godes side

Under konsultasjonen rammet Agøy kampen for det palestinske folket inn i en kristen maktkritisk tradisjon. Å ta innover seg Den norske kirkes antijudaistiske arv setter spørsmålstegn ved denne forestillingen. Det å bli minnet om ansvaret som ligger i å være en majoritetsaktør i møte med en utsatt minoritet, rokker ved forestillingen om å befinne seg på det ubetingede godes side. Men dette trenger ikke å være negativt.

Tvert imot kan dette være fruktbart. Den kan bidra til en utvidet empati og til å bli mer motstandsdyktig mot det som den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie betegner som «faren for en ensrettet fortelling» (The danger of a single story), der vi bare filtrer ut det som bekrefter våre negative forestillinger om «de andre». Å ta de ubehagelige aspektene ved ens egen historie på alvor ved å lære av det, og anerkjenne det komplekse ved å leve i verden, er både et viktig og nødvendig steg i dialog og fredsarbeid.

Ensrettede fortellinger og blindsoner forsvinner ikke over natten. Arbeidet til utvalget som belyser DNKs relasjon til jøder og jødedommen, som konsultasjonen på HL senteret var en del av, kan være viktige ledd i prosess der tilliten og dialogen bygges. Dette arbeidet kan bidra med innsikt og være kompass rundt de fallgruvene som har bidratt til å bryte ned dialogen, men dette er bare et steg på veien.