Jødisk humor på alvor

Jødisk humor er nemlig alvor på høyt nivå og livskunst på ramme alvor. Den har alltid vært en del av jødisk overlevelsesstrategi og fulgt med på ferden fra de tidligste tider. Den speiler et vrengebilde av den virkeligheten det jødiske folk opplever og har på den måten vært med på å skape en håndterbar distanse til utfordringer og påkjenninger gjennom historien. Den retter seg mot hele spekteret av nyanser i tilværelsen, det være seg forholdet mellom storsamfunnet og minoriteten, det interne jødiske miljøet, de nære relasjonene – og G-d (å stave ordet uten «u» er vanlig i jødisk skriftkultur, red.anm.) Her er intet hellig:

«Aby overlevde Auschwitz og dør en naturlig død som gammel mann. I det hinsidige møter han Vår Herre og de to kommer i snakk. For å kvittere for et hyggelig samvær forteller Aby en Holocaust-vits som de pleide å muntre seg med i leiren. Vår Herre ser uforstående ut. Nei, kommenterer Aby, du måtte vel ha vært der.»

Denne mørke noten slår an et eksistensielt og forstyrrende tema. Hvor var G-d i Auschwitz, Treblinka, Maidanek og alle de andre stedene? Er det mulig å ha en gudstro etter Shoah (Holocaust)? Mange vendte seg bort, andre stilte kanskje det mer betimelige spørsmålet: Hvor var mennesket?

Den yiddishe mame

Antisemittismen og nazismen har satt solide fotavtrykk gjennom historien og har dermed fått sin selvskrevne plass i vitsetradisjonen. Har det vært behov for distanse til noe, så har det vært til dette uhyret:

«Rabbiner Shlomo sitter og leser i en nazistisk avis. Hans kone kommer inn og blir skrekkslagen: Moishe! Hvorfor leser du det der! Jo, for her står det at vi er styrtrike alle sammen og at det er vi som styrer verden. Det er noe annet enn det vi får servert i våre aviser.»

Eller der Chaim møter sin venn Aron og spør: «Vet du at Hitler kommer til å dø på en jødisk helligdag? Nei – hvilken da? Uansett når Hitler dør blir det en jødisk helligdag.»

I det jødiske vrengebildeuniverset står altså både interne forhold og de mer universelle fordommene i sentrum for mental og emosjonell bearbeiding.

Den så mye omtalte yiddishe mame er dermed en gjenganger. Naziregimet drepte den levende yiddishe kulturen, men den yiddishe mames reminisens er fortsatt present. Og når hennes overbeskyttende, skyldinduserende og svært krevende stereotypiske karakter skal portretteres mangler det verken på sarkasme eller selvironi. På spørsmålet om hva forskjellen er mellom henne og en Pittbullterrier, er for eksempel svaret: «Pittbullen slipper til slutt».

Antisemittismen og nazismen har satt solide fotavtrykk gjennom historien og har dermed fått sin selvskrevne plass i vitsetradisjonen. Har det vært behov for distanse til noe, så har det vært til dette uhyret

Like nådeløst beskrives forskjellen mellom henne og den italienske mammaen, som vi vet får gjennomgå i sin kultur: «Den italienske tar livet av deg hvis du ikke liker maten hennes, mens den yiddishe begår selvmord.»

Den yiddishe mame er dessuten i stand til å smadre all form for selvfølelse hos sitt elskede avkom: «Golda har nettopp fått vite at sønnen Sam har blitt kaptein på et stort skip. Hun ser på ham og sukker: Elskling, for meg er du kaptein, for din far er du kaptein, men er du virkelig en kaptein for en kaptein?»

Her avsløres i tillegg den bitre virkelighet om at verden der ute har sine egne standarder når det gjelder «oss».

Stereotypier, selvbevissthet og jantelov

En annen sentral stereotypi er den alltid tilbakevendende forestillingen om at jøder er besatt av penger:

«Avi går i tredje klasse på den lokale katolske skolen. En dag spør læreren hvem den viktigste personen i historien er. Den som svarer riktig får ti kroner. Alfred svarer: Einstein, Hans svarer: Napoleon. Avi rekker også opp hånden, og da læreren spør, svarer han: Jesus. Det er riktig og han får sin belønning. På vei ut av klasserommet spør læreren hvordan han, som jøde, kan si at Jesus er den viktigste. Vel, svarer Avi – Jesus er Jesus, men business er business.»

Her adresseres dessuten ideen om at selv små barn er «infisert» av pengemanien slik konspirasjonstenkerne og raseteoriene postulerer.

Selvbevissthet er en viktig komponent i overlevelse. Den eksisterer imidlertid side om side med den så velkjente janteloven – også i jødisk kultur:

«Herr Horowitz åpner døra da det ringer på. Utenfor står en ukjent mann. Han mumler: Appelsinene er modne i Venezia. Ah! svarer Horowitz med høy stemme. Du skal til spion Horowitz i tredje. Jeg er fiolinlærer Horowitz i første.»

Her henspiller teksten også på forestillingen om at alle jøder kjenner hverandre og at det derfor er helt umulig å være jødisk spion.

Konkrete, antiautoritær og kritisk

Selvironien, at man i så stor grad gjør narr av seg selv og det jødiske miljøet, er en viktig komponent i jødisk humor. Den gjør det imidlertid vanskelig for utenforstående å bruke vitsene direkte. Dersom de fortelles av «andre» reverseres nemlig vrengebildet til det som opprinnelig var utgangspunktet, nemlig trakassering, og effekten ender i det man forsøker å hanskes med; noe det ikke alltid er like lett å forstå.

Jødiske vitser er konkrete, antiautoritære og inneholder ofte en kritisk snert, som i rabbinerens bønn fra «Spelemann på Taket»:

«Landsbyens elskede rabbiner blir spurt om det finnes en velsignelse for den forhatte tsaren. Rabbineren forsikrer at det finnes en velsignelse for alt og finner opp følgende: Måtte Gud velsigne og ta godt vare på tsaren, langt unna oss.»

Det farlige hatet mot tsaren pakkes inn, men det blir likevel tatt vare på samtidig som det ufarliggjøres i tilfelle intermessoet skulle ha kommet uvedkommende for øret.

Selvironien, at man i så stor grad gjør narr av seg selv og det jødiske miljøet, er en viktig komponent i jødisk humor

Forholdet mellom rabbinerne, det religiøse etablissement og vanlige folk står også sentralt i humortradisjonen. Og her kommer som oftest vanlige folk best ut:

«I landsbyen ligger kirken vis-à-vis synagogen. Begge bygningene er plaget av dueskitt, og selv om rabbineren og presten samarbeider så godt de kan får de ikke duene vekk. Men en dag er synagogen fri for uhumskhetene, mens kirken er like tilgriset. Hva i all verden har du gjort, spør presten. Jeg inviterte alle duene inn, svarer rabbineren, lot dem stå til bar mitsva, og siden har jeg ikke sett dem.»

Dermed introduseres problemstillingen: Assimilasjon. Et yndet tema i vitseregisteret:

«Madame Rothschild skal føde, og ektemannen trygler doktor Cohen om å gjøre noe. Mon Dieu! roper madamen. Det er for tidlig, smiler doktoren. Please, help me! hyler hun. Nei, ikke ennå, insisterer medisineren. Gevalt!!! (yiddish) brøler hun og doktoren reiser pekefingeren i en anerkjennende bevegelse. Ah! Nå skjer det.»

Det mangler altså ikke på skyts mot egne mål, og dersom noen tror at man uavslørt kan tråkke over til «den andre siden», tar man feil. På den måten tjener vitsene også som sosial korreksjon.

En byggesten med religiøst utspring

Den jødiske humoren har dessuten dype røtter i den religiøse og kulturelle tradisjonen. I Tanakh, den jødiske bibelen, er latter for eksempel nevnt mer enn 50 ganger. Første gang da Sara får vite at hun er gravid i en alder av 90 år. Da ler hun høyt og kaller sin sønn Isak, som nettopp betyr latter. Humoren i Torah er imidlertid ikke ment å underholde. Her finner vi ironisk latter, svart humor, nervøs latter, galgenhumor og ordspill. Og hver versjon har sin funksjon. Dermed kan man si at humoren er en viktig byggesten i jødisk kultur, med utspring i det religiøse rammeverket.

Den talmudiske måten å resonnere på har selvfølgelig også fått sin prominente plass. Opp gjennom tidene har ofte universiteter og læresteder lukket dørene for jødiske studenter gjennom ulike numerus clausus-ordninger (begrenset antall, red.anm.). Også denne fornedrelsen har avfødt versjoner av vrengebildet. Dette blant annet for å markere at «vi» har våre egne utdanningsløp som er vel så utfordrende og som bør behandles med respekt. Her er en klassiker:

«Professor Graham oppsøker rabbiner Levy: Jeg er professor ved Harvard og vil gjerne toppe min utdanning med litt talmudstudier.

Rabbineren: Kan du arameisk? Nei. Kan du hebraisk? Nei. Har du noen gang studert Torah? Nei.

Vel, jeg tviler på at du egner deg som talmudstudent, men jeg skal teste deg, i logikk. Det går bra. Jeg har en grad i logikk.

Vel, fortsetter Levy: To tyver klatrer ned en pipe. Den ene blir skitten i fjeset, den andre ikke. Hvem vasker seg?

Professoren svarer: Den skitne. Feil! Den rene. For han ser på den skitne og tror at han også er skitten. Den skitne ser på den rene og tror at han er ren. Neste spørsmål: Samme scenario. De to klatrer ned pipa. Hvem vasker seg?

Den rene! Feil: Begge vasker seg. Når den skitne ser at den rene vasker seg tenker han at han også bør gjøre det. Neste spørsmål: De to klatrer ned, hvem vasker seg?

Begge! Feil: Når den med rent fjes ser at den skitne ikke bryr seg så gidder ikke han heller. Siste spørsmål: De to klatrer ned. Hvem vasker seg?

INGEN! Feil, og her viser du at studier i logikk ved Harvard ikke duger. For hvordan kan to personer klatre ned en pipe uten at de begge blir skitne?

Professoren blir opprørt: Du har jo nettopp gitt meg fire motstridende svar på det samme spørsmålet. Dette er jo helt umulig.

Nei, min sønn, sier rabbiner Levy. Dette er Talmud.»

Humoren er en viktig byggesten i jødisk kultur, med utspring i det religiøse rammeverket

Skal man dykke ned i dette dialektiske universet kan man dermed ikke bruke konvensjonell tenkning. Denne muntlige tradisjonen er nemlig styrt av en egenartet logikk som utfordrer alle intellektuelle fakulteter, inklusiv humor, fordi humor er som kunst. Den formidler mening og innhold langt utover sitt retoriske uttrykk. Den store talmudisten Rabbah, som levde i det fjerde århundre, hevdet for eksempel at man alltid måtte starte forelesninger med en vits for at tilhørerne skulle bli mer åpne og lydhøre. Tradisjonen har overlevd og det er fortsatt vanlig at tungt stoff blir introdusert på denne måten. Den særegne talmudiske logikken er dessuten noe alle jødiske barn i sin tid ble trenet i:

Her er en versjon fra vår nære fortid:

«To jøder går på gaten da de ser en nazi-politimann nærme seg. Yitzak sier til Berl:

Jeg har papirene mine i orden, men det har ikke du, så jeg løper og du står stille for da løper han etter meg, og så kan du gjemme deg.

Som sagt så gjort. Yitsak først, og politimannen etter. To kilometer unna tar politimannen innpå og får stoppet Yitsak.

Papirer!

Yitsak finner frem papirene og politimannen peser: Men de er jo i orden. Hvorfor løper du da?

Æh, doktoren min har sagt at jeg skal løpe to kilometer hver dag.

Men du så jo at jeg løp etter deg!

Ja, jeg trodde du hadde vært hos den samme doktoren.»

Tradisjonsbærer og overlevelsesstrategi

Som overlevelsesstrategi må jødisk humor tilpasses både rådende og skiftende forhold. Den er derfor i konstant endring. Ved inngangen til det tjuende århundre ble den for eksempel stadig mer kompleks og mer selvbevisst. Store grupper emigrerte fra øst og over til USA, og snart inntok jødene de amerikanske scenene som gjøglere, standupkomikere, tekstforfattere, musikere og filmmakere. Det var som en eksplosjon, og som om trykket fra øst endelig slapp taket.

Som overlevelsesstrategi må jødisk humor tilpasses både rådende og skiftende forhold. Den er derfor i konstant endring

Nå kunne humoren eksponeres for en hel verden. Getto og shtetl-tiden var over og man delte samme virkelighet, i hvert fall tilsynelatende. Den interne humoren med det skrå blikket og den særegne kritiske snerten fikk plutselig en voldsom slagkraft, som om vrengebildet også gjaldt for «de andre» der ute i denne nye verden. Betød det at jødiske humor plutselig var blitt allmenngyldig? Nei, ikke nødvendigvis. Kan hende betød det heller at vi mennesker ikke er så forskjellige likevel når alt kommer til alt?

Hvorvidt jødisk humor er optimistisk eller pessimistisk er et annet spørsmål. Sannsynligvis er den begge deler. Den skal jo både tjene som en viktig tradisjonsbærer samtidig som den skal ha en strategisk overlevelsesfunksjon.

[ Tomas Sjödin: «Det finnes ingen vei tilbake til det som var, men vi bærer alt sammen med oss, og det er bare der det finnes» ]