Verdidebatt

Han kom ikke likevel

50 ÅR SIDEN EF-AVSTEMMINGEN: Jeg var 19 år, og det ble nok ikke sagt med rene ord. Men det lå som et uuttalt premiss at dersom det gikk «galt» og Norge sa ja til EF, ville Jesus komme igjen.

Søndag 25. september er det 50 år siden norske velgere gikk til urnene og svarte på om de ønsket at Norge skulle bli med i det europeiske fellesskapet EF, også kalt «Fellesmarkedet». I 1972 hadde EF seks medlemsland. Nå sto fire land til på trammen og ville inn. Det endte med at bare tre av dem ble med. Hvor befant jeg meg denne septemberdagen i 1972?

Jeg var en 19 år gammel frelsesoffiser i min første pastortjeneste i Frelsesarmeens menighet på Rjukan. Jeg hadde nok fått med meg at det foregikk en politisk debatt om Norge og EF, men den engasjerte meg lite.

Nils Petter Enstad i 1972 - en 19 år gammel frelsesoffiser i sin første pastortjeneste i Frelsesarmeen (Foto: Privat).

Frelsesarmeen på Rjukan var et fåtallig fellesskap, preget av høy gjennomsnittsalder (selv om de fleste nok var yngre enn jeg er i dag). De to frelsesoffiserene, 19-åringen og hans 24 år gamle leder, var menighetens desidert yngste. Det eneste kristne fellesskapet i byen med personer på vår alder, var pinsemenigheten Filadelfia.

Tanken om at Jesus skulle komme igjen nær sagt når det skulle være, fylte meg derfor mer med angst enn entusiasme

Det var derfor naturlig å søke en viss kontakt med dem. I det miljøet var man svært opptatt av EF-saken – ikke på grunn av det politiske, men det profetiske, for ikke å si det apokalyptiske. EF og Jesu gjenkomst hang nøye sammen.

Det ble nok ikke sagt med rene ord, men det lå som et uuttalt premiss at dersom det gikk «galt» med folkeavstemmingen i september (les: at Norge sa ja), ville Jesus komme igjen omtrent med det samme. EF var nemlig det samme som Antikrist.

Jesu gjenkomst

At Jesus skal komme igjen, hadde jeg hørt før. Allerede som 11-12-åring var jeg blitt stoppet av en ung representant for Jehovas vitner som ville gi meg et blad. «Kommer Jesus igjen i 1975?» var overskriften på første side. Jeg tok imot bladet, leste litt i det og tok vel også vare på det en stund. Men 1975? Det var jo langt fram den gang!

I 1972 var det året kommet nærmere i tid. Et år før, våren 1971, hadde jeg, mens jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, lest to skjønnlitterære bøker om Jesu gjenkomst: «Våre lamper slokner» (1942) av J.F. Løvgren og «Den store trengsel» (1963) av danske Constantin Brun. Begge handler om Jesu gjenkomst, men har to helt forskjellige, teologiske innfallsvinkler til dette.

Løvgrens bok har, nokså ufortjent, etter min mening, fått en slags klassikerstatus, mens Bruns bok er helt glemt. Løvgrens apokalyptiske modell er «når du minst venter det» (gjenkomsten skjer midt under en menighets feiring av seg selv), mens Bruns modell er det man leser i bokas tittel.

Jeg registrerte med en følelse av – lettelse? - at Jesu gjenkomst var utsatt inntil videre

Mer enn bibelsk og teologisk kunnskap var det disse to bøkene som var 19-åringens forutsetninger for å møte både forkynnelse, vitnesbyrd og ikke minst artikler i diverse kristelige blader om Jesu gjenkomst.

Nils Petter Enstad

Angst

Jeg skulle likt å se den 19-åring som lar seg begeistre av tanken på Jesu snarlige gjenkomst, det være seg i 1972 som 50 år senere. Jeg var definitivt ikke der. Jeg hadde mange prosjekter jeg gjerne ville ha med meg i bagasjen den dagen jeg skulle hentes til himmelen.

Ett av dem var den tjenesten jeg hadde meldt meg til, et annet var drømmen om en familie med kone og barn. Tanken om at Jesus skulle komme igjen nær sagt når det skulle være, fylte meg derfor mer med angst enn entusiasme.

Det var heller ikke så enkelt for en 19-åring, med et ti-ukers bibelskolekurs og ett år på Frelsesarmeens krigsskole som teologisk kompetanse, å skille klinten fra hveten i det virvar av kvasiteologiske/kvasikristelige argumenter der bibelsteder, historie, geografi og politikk som ble sauset sammen. Som «Årbok for Den norske kirke» kommenterte året etter: Man kunne undres om ikke profeten Daniel hadde sikret like mange nei-stemmer som Folkebevegelsen mot EF.

Det var særlig fra profeten Daniel i GT og Johannes’ åpenbaring i NT at mange hentet det bibelske skytset mot EF.

Resultat

Natt til 26. september satt jeg oppe og fulgte opptellingen på fjernsyn. Hadde jeg hatt stemmerett – aldersgrensen for det var ennå 20 år – hadde jeg nok stemt «ja», i en slags trass. Men det ble altså nei, med 53,5 prosent, mot 46,5 for. Jeg registrerte med en følelse av – lettelse? - at Jesu gjenkomst var utsatt inntil videre. Han kom ikke likevel.

Kanskje var det den natta jeg hadde mitt livs eneste opplevelse av å høre en stemme som talte til meg, litt som gutten Samuel i templet. Det stemmen sa var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer, men glem ikke at jeg kommer». Det rådet har jeg levd etter i 50 år.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt