Verdidebatt

Natt til 25. juni markerer et skille

MASSESKYTING: Kirken må ta sin del av ansvaret for at skeive opplever utrygghet og diskriminering. Vi må være selvkritiske til vårt ansvar for debattklimaet.

Etter at skuddene falt natt til 25. juni utenfor London pub i Oslo sentrum, drepte to, såret 21, må hele det norske samfunnet ta inn over oss hvilken virkelighet dette handler om. Dette inkluderer Den norske kirke og andre kristne fellesskap, så vel om andre religiøse grupper.

Tryggheten revnet for det skeive miljøet. I den grad den har vært der i det hele tatt. Mange har aldri følt seg trygge. Mennesker som sier de har vært redde for å gjøre ting den ikke-skeive delen av befolkningen alltid har kunnet ta for gitt. Som å leie kjæresten på gaten eller åpent vise hvem de er. Etter skuddene falt, fortelles det om flere skeive som igjen er begynt å se seg over skulderen eller som alltid ser seg om etter en fluktvei. Det er mange som lever med angst. Den skjøre tryggheten noen så smått begynte å tro på, ble skutt i stykker.

Mange har deltatt i den viktige debatten etter angrepet. Teologistudent og medlem av Kirkerådet Alex Ramstad Døsvik forteller om det å alltid være redd og samtidig være seg selv og gå med rak rygg. Hen skriver i VL 6. juli: «Når jeg går hjemmefra i sommerkjole for å henge i parken, eller pynter meg for å gå i min venns ordinasjon er jeg redd. Jeg er alltid redd. Likevel går jeg med hodet hevet, og jeg nekter å gjemme meg. Nå i etterkant er vi mange som har et behov for å si noe, og vi har et behov for å bli hørt av den ciskjønna og heterofile befolkninga».

Tryggheten revnet for det skeive miljøet. I den grad den har vært der i det hele tatt

Å kunne være seg selv

I år skulle være året med tidenes Pride-feiring. I år markerer vi at det er 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert. Det skulle være en feiring av glede, fellesskap, solidaritet, kjærlighet og den grunnleggende friheten til å være seg selv.

Natt til 25. juni 2022 viser at det handler om mer enn rettigheter alle skal ha, det handler om fundamental trygghet for å kunne være seg selv i alle sammenhenger i samfunnet. Derfor handler det også om ord, holdninger og handlinger. Derfor må vi i Den norske kirke – både medlemmer, folkevalgte, ledere og alle ansatte – også lytte nøye til hva som nå blir sagt.

Eir Ihlang Berg, høyskolelektor ved fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag på VID, skriver i Vårt Land 7. juli: «Pride handler ikke bare om retten til å elske den man vil, Pride handler også om at vi kan leve trygge liv som den vi er. Natt til 25. juni overlevde jeg og min beste venn skytingen ved London pub da vi gjemte oss bak en container». Hun skriver videre om at hennes cis-venner var sjokkerte, men at ingen fra det skeive miljøet var overrasket. De har levd med erfaringer av vold og utrygghet. De er blitt skutt på før og vet at det kommer til å skje igjen. Det er bare å nevne angrepet på nattklubben Pulse i Orlando i 2016, et kjent møtested for LHBTIQ+-miljøet. 50 ble drept og 53 såret.

Hun skriver også at «som en del av storsamfunnet har kirken vært og er med på å godta blant annet debatter og meninger, som gav en mann motivasjon til å angripe skeive der hvor vi skulle være trygge».

Når du får høre at det er synd og at det hevdes at du er avvist av Gud fordi du er den du er, da bryter det virkelig på dypet, på det aller såreste

Religiøs praksis kan gjøre skade

Kirken må, som Ihlang Berg peker på, ta sin del av ansvaret for at skeive opplever utrygghet og diskriminering, gjennom de holdninger kirken har vist – også i vår tid. Det er en forutsetning for veien mot å gjøre kirken til et trygt rom for alle.

Kirken kan ikke ta lett på hvordan vi som kirke og som samfunn kan påvirke dette til det verre eller til det bedre. Å bli avvist er vondt. Religiøst språk og praksis kan gjøre skade. Når du får høre at det er synd og at det hevdes at du er avvist av Gud fordi du er den du er, da bryter det virkelig på dypet, på det aller såreste. Når man blir påført en byrde av selvforakt, er det skadelig. Det kan skje ved å stadig få høre at man er feil, eller at man ikke kan elske den man elsker. Og det kan legitimere og gi næring til ord og handlinger fra andre i det som i denne sammenheng er majoritetsbefolkningen som kan være direkte farlige.

Vi som skriver dette tilhører den heterofile majoriteten. Vi må spørre oss om vi virkelig kan forstå. Vi vet at vi er bærere av majoritetens selvfølgelige definisjonsmakt, som ofte er usynlig for den som har den. Vi har et særlig ansvar for debattklimaet, vi har et ansvar for å være selvkritiske til hvordan vi som kirke lever som fellesskap med uenighet i ulike teologiske spørsmål. Og vi har et særlig ansvar for å bidra til å skape trygge rom.

Så hva gjør vi?

Om ikke før, så må natt til 25. juni 2022 markere et skille. Den norske kirke må gjøre mer for at skeive skal kjenne seg trygge på at de kan være seg selv. Det kristne kjærlighetsbudet må tas på alvor, også som oppgjør og forebygging av trakassering og diskriminering. Det må være et mål for kirken at vi kan gjøre en positiv forskjell, også i et større samfunnsperspektiv.

Så hva gjør vi? Det viktigste vi gjør er å lytte. Derfor arrangerte kirkens LHBT-utvalg et symposium i april som het Det er våre liv. I februar erkjente Bispemøtet at kirkens ord og holdninger har skapt sår og skade hos mange. Vi må også gjøre noe. Vi kommer til å fortsette å samle inn og lytte til historier, erfaringer og analyser av hva som har skjedd og hvorfor. Vi inviterer til et til innspills- og dialogmøte med organisasjoner på LHBTIQ+-feltet. Det gjennomføres kurs utarbeidet av LHBT-utvalget for alle ansatte i alle bispedømmer. Kirken trenger arbeidet med liturgi som i mange år er gjort, blant annet av Åpen kirkegruppe og i regnbuemesser, for å formidle evangeliet på måter som inkluderer alle. Det er viktig for at kirken skal være kirke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt