Verdidebatt

Jeg orker ikke å la redselen vinne

MASSESKYTING: Jeg skal være tydelig og høylytt, det skylder jeg alle mine søsken som ble beskutt.

Etter natt til 25. juni har hodet mitt vært fylt av tanker. De tar så mye plass at ingen av dem blir liggende lenge nok til at jeg får fatt på dem. Jeg vurderer sjansen for at jeg hadde vært i nærheten av masseskytingen, gitt jeg var hjemme i Oslo. Jeg er ikke så glad i å gå på byen, men det er Pride, og om hvis den eller den personen var der, vet jeg at sjansen øker. Men jeg var ikke der.

At jeg er i Trondheim gjør meg nok mindre redd enn om jeg hadde vært der, likevel vurderte jeg muligheten for at jagerflyet jeg hørte gjennom kontorvinduet i dag, kunne være noe annet enn fredelig. Jeg, som er vokst opp i nærheten av Norges hovedkampflybase, ble usikker på tryggheten min rundt noe som alltid har føltes trygt. Når jeg går hjemmefra i sommerkjole for å henge i parken, eller pynter meg for å gå i min venns ordinasjon er jeg redd. Jeg er alltid redd. Likevel går jeg med hodet hevet, og jeg nekter å gjemme meg.

Ikke fortell oss at vi gjør for mye ut av oss

—  Alex Ramstad Døsvik
Bilder fra Kirkerådet september 2021. Portrett av Alex Ramstad Døsvik

Raseriet har økt

Nå i etterkant er vi mange som har et behov for å si noe, og vi har et behov for å bli hørt av den ciskjønna og heterofile befolkninga. Jeg har lest saker og påfølgende kommentarfelt i sosiale medier etter masseskytingen, og raseriet jeg har kjent på, har økt. Ikke kom her og si at det ikke var vår frihet som ble angrepet. Ikke fortell oss at vi gjør for mye ut av oss. Kommentarfeltene på sosiale medier forteller oss tydelig at vi er nødt til å fortsette.

Jeg bryr meg ikke om du mener heterofili er det eneste riktige, eller om du mener at det kun finnes to kjønn. Det jeg bryr meg om, er om du oppfører deg kjipt mot andre mennesker. For det er faktisk ikke greit at du kommer og forteller meg at mitt kjønn ikke finnes, for ved å gjøre det, gjør du meg for det første ganske sur, for mitt eget kjønn kjenner både jeg og Gud til en hel del bedre enn deg. For det andre bidrar du til å frata folk et trygt rom til å være seg selv. Et rom folk allerede kjemper for å få. Og for det tredje så er det virkelig ikke din sak å legge deg opp i andres liv, eller å legge Guds ord i munnen på andre.

Jeg er sint og redd

Og jeg er sint, jeg er redd, og jeg er i sorg. For selv om skytingen kanskje ikke bare var en handling retta mot skeive, så var det også retta mot oss. Jeg skal fortsette mitt liv, og jeg skal være rakrygga og stolt over den jeg er. Samtidig skal jeg kjempe for at alle skal ha rett og mulighet til å være seg selv, uten en frykt for å miste livet, miste familie, miste sine religiøse miljøer. Vi er alle nødt til å møtes og elske hverandre, til å akseptere hverandre.

Dette skal jeg jobbe for, for jeg orker ikke å la redselen vinne. Jeg orker ikke å være stille, jeg skal være tydelig og høylytt, det skylder jeg alle mine søsken som ble beskutt. Jeg orker ikke å la terrorister eller andre med skadelige holdninger vinne over den kjærligheten som ligger i oss, den fra oss selv, andre mennesker og fra Gud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt