Sindre Skeie gir i VL 29.04 et tilsvar til Ellen Hagemanns grunngiving for Extinction Rebellions aksjon under påskegudstjenesten i Skien kirke (VL 21.04). Debatten er viktig fordi den tar opp tjenlige aksjonsformer mot dagens enorme naturødeleggelser, i lys av kirkens naturteologi/kosmologi.
Hagemann grunngir aksjonen i at tradisjonell teologisk tenkning trenger å bli utfordret på sitt forhold til naturen. Det tror jeg hun har rett i, selv om vestlig teologi har rommet ulike stemmer, som Skeie påpeker. Skeie har også et viktig poeng når han påpeker at en langt viktigere årsak til naturødeleggelsene er det «materialistiske synet på naturen som vokste fram fra opplysningstiden av, og som etter hvert ble allemannseie».
Vestlig teologi har en vei å gå
Klimaaktivisten Martin Lønnebo har sagt det slik: «Gud er i alt, men den moderne tid har drevet Ånden ut av materien. Denne fornektelsen gjør universet øde og meningsløst, stadig mer likt en maskin eller en kjemifabrikk. Mennesker og dyr kan ikke unngå å rammes, duften av hellighet over livet og jorden minker, og duften av råvare som bare har nytteverdi, tiltar».
Kirken kan ikke overse at sekulariseringen har et teologisk bakteppe
— Tore Laugerud
Den moderne tid sikter til sekulariseringen og opplysningstiden. Men kirken kan ikke overse at sekulariseringen har et teologisk bakteppe: En understrekning av Guds annerledeshet og opphøydhet (transendens), som fra senmiddelalderen av trakk et stadig skarpere skille mellom Gud og det skapte. Vestlig teologi har enda en lang vei å gå i å overkomme dette skillet.
Nettopp her er pave Frans sitt skriv «Laudate si» et kraftfullt tegn på en kursendring. Østkirken har på sin side ikke gjennomgått den samme teologiske utviklingen. Her har inkarnasjonstanken gjennomsyret teologien på en måte som gjør at naturen alltid har framstått som hellig.
Menneskets plass i skaperverket
Et annet teologisk tema er hvordan forholdet mellom mennesket og den øvrige naturen skal oppfattes. Hagemann har rett i at det er en sterk menneskesentrert tendens i vestlig teologihistorie. Denne tendensen har ført til at den øvrige naturen har forsvunnet ut av blikkfeltet og det har oppstått et underskudd på kosmologi.
Hagemann – og aksjonsformen – svarer på dette med å likestille mennesket og den øvrige naturen. I deler av miljøbevegelsen ser vi en reaksjonsbevegelse som går enda lenger og nærmest setter den øvrige naturen over mennesket: «Hadde bare naturen fått gå sin gang uten menneskets innblanding hadde alt vært vel». Med en slik tilnærming er veien kort til løsninger som innebærer at samfunnet tyr til kraftige grensesettinger (Hagemann: tabuer) for menneskelig adferd.
Hagemann har rett i at det er en sterk menneskesentrert tendens i vestlig teologihistorie
— Tore Laugerud
Hva sier egentlig kristen tro om dette spørsmålet? Som Skeie påpeker gis mennesket en særegen plass i skaperverket. Det gir de øvrige skapningene navn, og mottar det skapte som mat. Syndefallsberetningen antyder at problemet ligger i at mennesket, i stedet for å motta det skapte som gaver fra Guds hånd, konsumerer det skapte for selv å bli som Gud. Er det ikke konsekvensene av dette «fallet» vi ser i all sin gru i vår tid?
Lite tjenlig aksjonsform
Ifølge østkirkens teologi består menneskets særstilling i å være «naturens prest», dvs være en del av naturen, se den, stelle med den, bære den fram fra Gud, og motta den som en gave fra Gud. Med utgangspunkt i en teologisk tenkning langs disse linjene, framstår Extinction Rebellions aksjon som lite tjenlig – både med dens innholdsmessige likestilling av mennesket og den øvrige skapningen og dens påtvingende (Skeie: totalitære) form.
[ Simon er tidlegare pinsepastor. Han har ikkje kome ut som homofil for å bli pressa inn i ein ny boks ]
