Verdidebatt

Å gi kirken ansvaret for klimakrisen er urimelig

EXTINCTION REBELLION: Det er altfor ensidig å hevde at kirkens teologi har tømt naturen for ånd og egenverdi og dermed åpnet for utnyttelse av den. Heller kan kirken anklages for å ha vært kraftløs og ettergivende i møte med et slikt syn på naturen.

Aksjonen under påskegudstjenesten i Skien kirke med Extinction Rebellion, burde ikke ha funnet sted. Men er det utenkelig at noe godt vil kunne gro i dens spor?

En av aksjonistene, teologen Ellen Hageman, har i etterkant forsvart aksjonen, blant annet i en kronikk i Vårt Land. Mye av det hun skriver, kan jeg kjenne meg igjen i, både sorgen, avmakten og opplevelsen av at det ofte er tabu å snakke om klima og miljø. Tidligere har jeg også uttrykt forståelse for sivil ulydighet i miljø- og klimakampen. Likevel synes jeg ikke Extinction Rebellion treffer med aksjonen i Skien.

.

Kjent kristendomskritikk

Som begrunnelse for å aksjonere mot en menighet i Den norske kirke hevder Hagemann blant annet at den kristne kirke og dens teologi bærer et betydelig ansvar for natur- og klimakrisen. «I kristendommens vestlige utgave er ikke naturen hellig,» skriver hun. Men hva med – for eksempel – pave Frans’ «Laudato Si», kan vi få regne med den til kristendommens vestlige utgave? Eller de mange skaperverk-salmene som er blitt sunget i Den norske kirkes gudstjenester gjennom femti år? Eller Kirkemøtets omfattende behandling av klimasaken for kort tid siden?

En langt viktigere årsak tror jeg vi finner i et mekanistisk og materialistisk syn på naturen som vokste frem fra opplysningstiden

—  Sindre Skeie

Hagemann skriver at teologien gir mennesket en særstilling i skaperverket, som «legitimerer en voldsbruk vi ikke engang gjenkjenner som vold, nemlig vold mot naturen og andre arter». Slik kritikk er ikke ukjent. Står det ikke på Bibelens aller første sider at menneskene skal fylle jorden, legge den under seg og råde over alle dyrene? Utvilsomt kan disse ordene både misforstås og misbrukes.

Men i samme tekst står vitterlig også: «Jorden skal bli grønn!» «Vannet skal myldre av levende skapninger!» «Fuglene skal bli mange på jorden!» Og den eneste dagen Gud helliger, er den syvende, hviledagen, da skaperverket selv skal få hvile og bare være til.

Urimelig ansvarliggjøring

Etter mitt syn er det altfor ensidig å hevde at kirkens teologi har tømt naturen for ånd og egenverdi og dermed åpnet for en tøylesløs utnyttelse av den. En langt viktigere årsak tror jeg vi finner i et mekanistisk og materialistisk syn på naturen som vokste frem fra opplysningstiden av, og som etter hvert ble allemannseie.

Idet naturen ble redusert til en endeløs, tilfeldig rekke av årsaker og virkninger, var det ikke lenger noe i naturen som talte til mennesket. De ikke-menneskelige omgivelser, som mennesket tidligere kunne føle og fornemme betydningen av, ble til noe taust som vi heller skulle beherske og kontrollere enn å lytte til.

Å gi kirkens teologi ansvaret for denne enorme omveltningen tror jeg er urimelig. Heller kan kirken anklages for å ha vært kraftløs og ettergivende i møte med et slikt syn på naturen. Poenget mitt er altså ikke å hevde at kirken er skyldfri, men snarere å peke på at kirkens arv er langt rikere enn å ha bidratt til kolonisering og utbytting av naturen. Selv om kirken har mye urett å bekjenne og ofte nok har deltatt i undertrykkelse og ødeleggelse, så har den også gitt rom for motstemmer.

Bør unngå det totalitære

Nettopp dette – at mange ulike stemmer får komme til orde og bli hørt – er nødvendig i møte med natur- og klimakrisen. Derfor behøver vi også trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og akademisk frihet. Jeg har ingen tro på at en «miljøvennlig» totalitær eller autoritær stat vil kunne berge oss. Frihetene og rettighetene som utgjør grunnsteinene i verdens demokratier, er helt fundamentale for de folkelige klima- og miljøprotestene som skjer i vår tid. Nettopp derfor er det så viktig at miljøbevegelsen selv ikke tyr til metoder som har i seg en totalitær kime. Ikke minst må en vokte seg for å tråkke på enkeltmenneskers rett til å møte andre for å feire det man tror på.

I Skien ble gudstjenesten og menneskene som deltok i den, redusert til en plattform for å få oppmerksomhet

—  Sindre Skeie

I Skien ble gudstjenesten og menneskene som deltok i den, redusert til en plattform for å få oppmerksomhet. Slik jeg ser det, bryter aksjonen dermed med et fundamentalt etisk prinsipp: Ethvert menneske skal behandles som et mål i seg selv, og ikke som et middel for å oppnå et annet mål.

Om man, som meg, velger å kritisere aksjonen, er likevel ikke alt sagt. Kan ikke også en uønsket hendelse gi opphav til ny erkjennelse? Mange har uttalt at aksjonen kommer til å skade miljø- og klimasaken. Men hvordan kan man vite det med sikkerhet? Kan noen beregne og forutsi nøyaktig hvilke konsekvenser en handling vil få? I Bibelen finner vi for eksempel fortellingen om Josef, som ble solgt som slave av sine egne brødre. Lenge etter denne åpenbart gale handlingen, vokste det – takket være Guds forunderlige nåde – frem noe godt i Josefs og brødrenes liv, uten at det på noen måte rettferdiggjorde den opprinnelige uretten.

Noe godt kan gro frem

I sin bok om kapitalisme og klima skriver den kanadiske forfatteren og aktivisten Naomi Klein om utvinningssoner. Dette forstår jeg som de stedene vi ofrer i forbrukets og den økonomiske vekstens navn – som for eksempel gruver, vindindustriområder, plantasjer, olje- og gassfelt, eller kanskje enda mer nærliggende for mange av oss: veier og hyttefelt. Når et kors med døde dyr vekker så stort ubehag og til og med raseri, kan det være betimelig å spørre om ubehaget også kan skyldes at vi blir minnet om at utvinningssonene faktisk eksisterer, som ødelagte områder hvor livet ikke lenger kan utfolde seg.

Å bringe noe fra utvinningssonen inn i det hellige rommet oppleves som en besudling av det hellige. Korsfestelsens sted, Golgata, hadde visse likhetstrekk med utvinningssonene: Også her ble liv ofret for at den rådende samfunnsorden kunne opprettholdes. Det peker mot visse spørsmål som kirken bør bidra til å stille: Hva eller hvem blir ofret i dag, for å opprettholde status quo? Hvilke makter er det som okkuperer, utnytter og ødelegger natur og mennesker? Hvem er tjent med å holde seg inne med disse maktene? Og ikke minst: Hvor finnes veier til forsoning?

Aksjonen i Skien kirke skulle ikke ha skjedd. Likevel kan ingen være sikre på at ikke noe godt vil gro frem i dens spor. Om så skulle skje, tror jeg imidlertid ikke at det kan forstås som aksjonens fortjeneste, men heller som et verk av Guds nåde.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt