Første påskedag gikk en gruppe fra Extinction Rebellion Telemark inn i Skien kirke under prestens preken. Seks personer var utkledd som røde rebeller. Selv stilte jeg i liturgiske klær bærende på et kors med (selv) døde dyr fra norsk natur.
Vårt mål var å utføre en fredelig og forstyrrende aksjon for å sette fokus på det enorme tapet av natur som skjer hver dag i landet vårt, og ikke minst vårt manglende følelsesmessige forhold til andre arter enn mennesket. Vi skulle gå opp midtgangen og plassere korset i koret og deretter gå rolig ut av kirken. Men aksjonen gikk ikke helt som planlagt: På vei inn i kirken ble vi stoppet.
Kirkens ansvar
Kirken tar høyde av seg til å være en viktig samfunnsaktør i klima- og økodebatten. Biskoper kommer med uttalelser og prester oppfordres til å preke om klima og miljø. Men likevel er det sjelden at den teologien som forkynnes i forbindelse med klima og naturkrisa i Den norske kirke blir mer enn påstander og fromme ønsker.
Burde vi ikke oppleve en Gud som er midt i lidelsen, ikke bare i menneskers lidelse, men også i dyrs og naturens lidelse?
— Ellen Hageman
Selve forholdet til naturen som ligger i tradisjonell teologisk tenkning blir sjelden utfordret. Vi synger barnesanger om «Hvem har skapt alle fuglene?», men det faktum at det finnes flere kyllinger i verden avlet fram av mennesker til menneskeføde enn ville fugler til sammen, forbigås som teologisk utfordring. Forvalteransvaret og skapertanken står høyt i kurs, men med den beholder mennesket sin opphøyde plass over resten av skaperverket, og Gud fortsetter å trone i ensom majestet som et autonomt og selvtilstrekkelig objekt på toppen av det hele.
Den norske kirke liker å fremstille seg selv som en avgjørende del av den norske kulturarven. Samtidig er kirkens ansvar for det verdensbildet som gjør at vi mennesker kan behandle natur og andre arter slik vi gjør i dag, sjelden oppe til debatt. Det antroposentriske synet på verden er en del av den kristne kulturarven. Mennesket har en særstilling i skaperverket. Dette legitimerer en voldsbruk vi ikke engang gjenkjenner som vold, nemlig vold mot naturen og andre arter.
Dette er en vold kirken må ta ansvar for. Og jeg mener det kreves en grundig teologisk nylesning av både Bibelen og bekjennelsesskriftene for at vi kan lære oss nettopp å gjenkjenne denne volden.
Når naturen ikke er hellig
I stedet for å komme med fromme påstander og riktige svar, tenker jeg at kirken burde eksperimentere fram en teologi som i større grad er kroppslig enn bare fornuftsbasert. For både i samfunnet og kirka er det sånn at det vi vet at må gjøres ikke blir gjort. Fornuften er ikke nok. Vi må også forholde oss til følelser, til tabuer, til oss selv og hverandre som kropper som er en del av alt skapt. Og dette er nettopp noe kirken kan gjøre: Målet må være å komme dit hen at det å tråkke over naturens tålegrenser, det må bli noe vi fysisk kjenner. Det må bli et tabu.
Ironisk nok vil det oppleves som mer tabu å snakke om klimakrisa på kirkekaffen enn å fortelle om den nye hytta man planlegger å kjøpe
— Ellen Hageman
Begrepet tabu kommer fra Polynesia, og tabu innebar strenge regler om hvordan man forholder seg til naturen og den guddommelige orden. I ethvert fellesskap finnes det tabuer. Mange forbinder nok fremdeles kirken med tabuer knyttet til f.eks. seksualitet og banning. Men i vår vestlige kultur som kristendommen er en del av, så finnes det få tabuer knyttet til natur. I kristendommens vestlige utgave er ikke naturen hellig. Og ironisk nok vil det oppleves som mer tabu å snakke om klimakrisa på kirkekaffen enn å fortelle om den nye hytta man planlegger å kjøpe.
Slik det er nå, kan vi uten problemer hente en pakke frosne kyllinglår i disken på butikken uten å kjenne noe som helst. Vi spiser dyr vi ikke selv har drept. Vi forholder oss ikke til verdens 66 milliarder kyllinger som liv, men utelukkende som mat. Og vi kan uten å kjenne noe som helst ødelegge natur når vi bygger enda flere sekundærboliger i den norske fjellheimen. Når anleggsmaskinene ruller inn for å realisere den norske hyttedrømmen, så merker vi ikke at vi samtidig ødelegger habitater og dreper annet liv. Snømus og fjellryper og hare og lemen er også liv som vil leve.
Vi ville provosere
Når vi i Extinction Rebellion gikk inn i Skien kirke på påskedag med et kors med døde dyr, var dette også et bevisst forsøk på å provosere. Hver dag ofrer vi andre arter, og dette hadde vi et ønske om å synliggjøre. De røde rebellene symboliserer økosorgen, blodet, fellesskapet i alt liv.
Det kan være kirkens mulighet til å droppe fromme ønsker og heller ta ansvar og gå i dybden på de teologiske spørsmålene
— Ellen Hageman
Som teolog tenker jeg derfor at en slik aksjon, ikke minst fordi den kom som et overraskelsesmoment, er viktig. Vi er nødt til å kjenne det på kroppene våre, kjenne smerten, reflektere over følelser og reaksjoner. Det kan være en vei fram til de tabuene vi trenger. Det kan være kirkens mulighet til å droppe fromme ønsker og heller ta ansvar og gå i dybden på de teologiske spørsmålene.
For burde det ikke være kirkens rolle i en verden den anser for skapt å få oss til å kjenne dette så sterkt at vi forandrer adferd som del av fellesskap som inkluderer også andre arter enn menneske? Burde vi ikke oppleve en Gud som er midt i lidelsen, ikke bare i menneskers lidelse, men også i dyrs og naturens lidelse?
Å bryte inn i en gudstjeneste på første påskedag slik vi gjorde, er selvfølgelig å tråkke over noen grenser. Det er et tabu. Samtidig mangler vi altså i en tid der planeten og selve livet er truet av tabuer som hindrer oss i å fortsette å ofre natur og andre arters eksistens på menneskenes velbehagelige alter. Det er et utfordring kirka ikke kan fortsette å leve med.