Måten pastorene i Hillsong Norge har møtt den nylige – og berettigede – kritikken fra tidligere Hillsong-pastor Marie Fuglset Idland, er svært skuffende og trist. Man ville kanskje trodd at pastorene har lært å ta til seg kritikk på en god og ydmyk måte, etter alle varslene mot tidligere Hillsong-leder Jostein Krogedal for drøye tre år siden. Men den gang ei.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/LPD3I2HFXZA7ROAUJCKX3B274Q.jpg)
Når Drammen-pastor Alex Botn anklager Idland for å «smøre på» i sin kritikk av kirka, er det rett og slett ren ansvarsfraskrivelse, og en bagatellisering av hennes opplevelser som Hillsong-pastor. Botn viser liten evne til empati, og det vitner om en umoden lederstil når man ikke evner å møte kritikk på en klok og anstendig måte.
Hillsong-pastorer bør kunne tåle konstruktiv kritikk og holde seg for gode til å komme med slike karakteristikker av en tidligere kollega. Det er på høy tid at de ber Idland og andre tidligere Hillsong-medlemmer om en uforbeholden unnskyldning for de sårene, smertene og erfaringene de har blitt utsatt for!
Usunn kristendom
Det er tøft og beundringsverdig at pastor Idland og tidligere Hillsong-medlem Rebecca Instebø tør å dele sine opplevelser i Vårt Land, og ta debatten om ukulturen i Hillsong-miljøet videre. Jeg skjønner at det må ha kostet dem mye, og jeg kjenner meg igjen i mange av deres opplevelser. Mye av det de beskriver er grunner til at også jeg forlot Hillsong.
Jeg var med i Intro, forløperen til Hillsong, og gikk selv i Hillsong Kristiansand fra 2016-2018, der jeg var connect-leder. Jeg kan peke på mye usunn kristendom og usunt lederskap fra den tiden.
[ Hillsong-pastor: – Alle som har hatt det vondt i vår kirke skal få et unnskyld fra meg ]
Den viktigste grunnen til at jeg forlot kirka var at det ble preket lite om synd, omvendelse og helliggjørelse. Prekenene gav meg ikke åndelig rettledning og veiledning, slik de burde gjøre. Istedenfor minnet de mer om «feel-good» selvhjelpsforedag, der budskapet var «Jesus elsker deg slik du er», og ikke «Jesus elsker deg på tross av den du er».
Et av Hillsongs mål er å gjøre det enkelt for ikke-kristne å forstå det som blir sagt fra scenen. Fokuset lå derfor på å få mange medlemmer, fremfor å disippelgjøre de som kom til tro og ta vare på dem som allerede var i kirka. Men hvordan skal man kunne bli en kristen om man ikke blir utfordret eller overbevist om sin egen synd? Det er jo bare når man bekjenner sin syndige natur og ber Gud om tilgivelse at man blir frelst!
Hillsong-navnet ble en avgud
Til tider opplevde jeg at det ble snakket mer om Hillsong og grunnlegger Brian Houston enn om Gud, slik også Idland beskriver i sitt debattinnlegg «Den sosiale kontrollen i Hillsong er sterk». Jeg opplevde at Hillsong-navnet ble en avgud, at det bare var Hillsong, Hillsong og Hillsong, hele tiden!
Jeg opplevde at Hillsong-navnet ble en avgud, at det bare var Hillsong, Hillsong og Hillsong, hele tiden!
— Victoria Kristine Paulsen
Alt ved gudstjenestene skulle være så hipt, kult og moderne. Jeg kunne bli så flau når ledere og medlemmer i kirka ropte og stønnet «ja» og «preach» til talerne på scenen. Søndagen var mer som et event og en konsert, fremfor enn en ekte gudstjeneste hvor Jesus stod i fokus. Det virket ikke som det fantes tid eller rom for at Den Hellige Ånd skulle virke i gudstjenestene, for «man måtte jo følge tidsskjemaet til produksjonsplanen».
Det var et evig jag etter at alt skulle se perfekt ut i lokalene. På en gjennomsnittlig søndag i kafé-teamet kunne man bruke fire timer på å rigge til og rigge ned. Kakestykker og fruktbiter skulle skjæres med millimeters presisjon og kuttes i bestemte, kule fasonger. Alt i lokalet skulle ha en estetisk symmetri. En søndag, som egentlig skal være en hviledag, ble til en arbeidsdag.
Jeg ble så sliten av alt dette strevet, som i det store og hele verken var nødvendig eller viktig for at det skulle bli en fullverdig gudstjeneste.
Følte meg ensom
Det som til slutt gjorde at jeg forlot kirka var at jeg følte meg ensom. Det virket ikke som at kirka brydde seg noe særlig om meg, annet enn på søndagene og i connect-gruppa. Ensom og alene hørte jeg aldri fra noen av lederne eller andre i menigheten igjen, annet enn på andre kristne arrangementer i byen. De som hadde heiet på meg og sagt at jeg var så flink på kafé-teamet og i connect-gruppa, brydde seg ikke lenger. All den tiden og energien jeg hadde lagt inn for at søndagene skulle bli så perfekte var forgjeves. Det betydde ingenting.
Det som til slutt gjorde at jeg forlot kirka var at jeg følte meg ensom
— Victoria Kristine Paulsen
Slik også Idland beskriver det, ble det å elske menneskene snakket så høyt om, men jeg følte meg ikke mye elsket av de rundt meg, og den sosiale omgangen med de andre i kirka var preget av overfladiskhet og ekskludering. Det fantes en elite i Hillsong Kristiansand som bestod av lovsangsledere, musikere og team-ledere, og de hadde ikke tid til å snakke med meg på søndagene, fordi de «måtte jo snakke med de nye som kom».
I Hillsong lærte jeg likevel hva en god leder og pastor er, og det lærte jeg av Marie Fuglset Idland. Hun var en pastor som har alle de egenskapene som trengs: jordnær, genuin, ydmyk, en god lytter, full av godhet og varme. Jeg tror ikke Hillsong helt vet hvilken god pastor de mistet, for de hadde hatt så mye å lære av hennes lederstil. Alt det gode hun lærte meg kommer jeg til å ta med videre i livet.
[ Elise Kruse: «Norske med bånd til Brian Houston bør kjenne sin besøkelsestid» ]
Bør ta kritikken på alvor
I kjølvannet av alle avsløringene om kritikkverdige forhold i Hillsong globalt, er det nå viktig å gå enda dypere i selvransakelsen. Hillsong bør gå sin egen teologi nærmere i sømmene, revurdere «velstandsteologien», og gå tilbake til Bibelen!
Alt som har kommet frem i dokumentarene «Når Gud går viralt» og «Hillsong: A Megachurch exposed», viser at Hillsong-pastorer er mer opptatt av status, makt, sex, berømmelse og rikdom enn å preke evangeliet. Dette gjelder heldigvis ikke de norske pastorene – men det gjelder deres kollegaer rundt om i verden.
Flere som har forlatt Hillsong har nå reist en debatt om hvorfor de gjorde det. Jeg håper pastorene tar deres kritikk det på største alvor, og at de søker visdom og råd hos andre pastorer og åndelige ledere i Kristen-Norge i tiden fremover.
Hillsong Norge vurderer nå utmeldelse fra Hillsong-bevegelsen. Jeg tror kirka i Norge har alt å vinne på det. Jeg håper og ber til Gud om at de norske Hillsong-pastorene endrer kurs, og at de bruker Bibelen mer i forkynnelsen enn hva de har gjort tidligere.
I en tid som denne er det viktigere enn noen gang med åndelig dømmekraft og å lese og studere Bibelen på egenhånd, fremfor å «sluke alt rått» av det som blir forkynt av pastorer og sunget av lovsangsledere i Hillsong-menighetene.