Bistand til barneekteskap

For flere år siden jobbet jeg for en norsk bistandsorganisasjon i Indias mange overveldende slumstrøk. Organisasjonen jeg jobbet for drev med økonomisk bistand til skolegang for underpriviligerte barn, i form av private fadderskap.

En av oppgavene mine var å følge opp saker som ikke lenger oppfylte organisasjonens kriterier for bistand. Et av disse kriteriene handlet om barneekteskap, som fortsatt er svært utbredt i India, spesielt blant underprivilegerte familier.

På besøk hos en 15-årig brud

En av sakene jeg ble satt til å undersøke omhandlet en femten år gammel jente som fram til nylig hadde fått betalt utdannelsen av den norske bistandsorganisasjonen. Men bistanden hadde stoppet da det viste seg at jenta var blitt giftet bort. Jeg fikk i oppgave å finne ut om jenta virkelig var gift, og om dette var tilfelle, å kansellere fadderstøtten hennes og avslutte saken.

Jeg dro, sammen med de lokale sosialarbeiderne, på besøk til jenta og hennes familie. Jeg ble ønsket velkommen inn i et bittelite hus med tak og vegger av blikkplater. Moren til jenta laget søt te til oss og jeg ble bedt om å sette meg på det eneste møbelet de hadde, en jernseng dekket av en halmmadrass. Den femten år gamle jenta serverte meg sjenert te i en liten blomstret kopp og smilte forsiktig da hun la en liten Mariekjeks på siden av tefatet.

Jeg var den enste som ble tilbudt te og jeg var den eneste som ikke satt på gulvet. Det føltes ubehagelig. I norsk kultur er vi så opptatt av likhet, at alle skal stille likt og bli behandlet likt. Men slik er det ikke i India. I India sies det at å få besøk av en gjest er som å få besøk av gud, og jo mer stas du gjør på gjesten desto større velsignelse blir det for den som er vert. Derfor protesterte jeg ikke.

Plaget av guttegjeng

Jeg la merke til at jenta bar det tradisjonelle smykket «Mangal Sutra» rundt halsen. Smykket som viser at en kvinne er gift. Da var det altså sant. Denne vakre tenåringsjenta var giftet bort. Moren til jenta var tydelig preget av fortvilelse og faren virket nesten litt desperat i sin framtoning. Etter en stund henvendte foreldrene seg direkte til meg og snakket inderlig til meg. En av sosialarbeiderne oversatte.

Den femten år gamle jenta, som var svært pen, hadde begynt å bli plaget av en guttegjeng for ett år siden. Situasjonen hadde eskalert og foreldrene begynte å frykte for jentas sikkerhet. Hun kunne ikke gå alene til og fra skolen. Faren hadde tatt seg fri for å følge henne, men ble truet med å miste jobben. Den eneste inntekten de hadde. Så snart jenta var alene begynte guttene å følge etter henne igjen, prøvde å antaste henne og kom med slibrige kommentarer. Jenta sluttet selv å ville gå til skolen.

Ved å dele denne historien ønsker jeg å belyse viktigheten av å se en situasjon – særlig i bistandsarbeid – i en kulturell kontekst

—  Line Herikstad

Etter noen uker begynte datteren å hjelpe moren i huset, men ble mer og mer innesluttet og stille. Så en dag kom en nabofamilie som kjente familien godt på besøk. De hadde en sønn på samme alder som gikk på samme skole som jenta. De likte henne godt og visste hvor skoleflink hun var. De hadde diskutert med sønnen sin og kommet fram til at han kunne gifte seg med henne for å løse situasjonen. I India blir en gift kvinne respektert på en helt annen måte, og det ville også bli akseptabelt for sønnen deres og følge henne til og fra skolen. Familiene snakket sammen og det ble bestemt at de to tenåringene skulle gifte seg, men at ekteskapet ikke skulle tre i kraft på noen måte før de var ferdig utdannet og i jobb.

Bistand på tross

Jenta kunne begynne på skole igjen og den uønskede mannlige oppmerksomheten opphørte. Men så fikk jentas foreldre altså beskjed om at den økonomiske bistanden fra Norge ikke lenger skulle bli innvilget, og siden de ikke selv hadde råd til utdannelse for datteren måtte hun slutte på skolen.

I min utredelse av saken anbefalte jeg at jentas fadderstøtte burde fortsette selv om hun var gift. Jeg forklarte saken tydelig, min oppfattelse av den og familiens praktiske løsning, satt i en indisk kulturell kontekst. Organisasjonen innvilget støtte til jentas videre utdannelse. Vi trakk alle en lettelses sukk.

Jeg besøkte jenta og hennes familie flere ganger i ettertid og fikk privilegiet av å se hvordan hun blomstret opp. Både hun og mannen ble senere utdannet til å bli leger og startet sin egen klinikk for alenemødre.

Kulturell kontekst

Ved å dele denne historien ønsker jeg å belyse viktigheten av å se en situasjon – særlig i bistandsarbeid – i en kulturell kontekst. Det er selvfølgelig viktig å respektere og å implementere barns rettigheter og menneskerettigheter generelt, men også å huske at disse rettighetene er idealer bygget mer eller mindre på vestlige verdier og utarbeidet i en vestlig kontekst, hvor barns realitet og hverdag er en helt annen enn i for eksempel slummen i India.

Vi kan ikke bedømme en situasjon kun ut ifra våre egne verdier, som for mange underpriviligerte virker nokså utopiske i sin tilnærming. Vår oppgave er å bistå mennesker med å redde seg selv, og ofte vet disse menneskene best selv hvordan det skal gjøres og hva de trenger konkret bistand til.

[ For 50 år siden var sex mellom menn straffbart. Først i fjor fant Aasmund grava til ungdomskjæresten Per ]