Politikken gjør meg til et dårligere menneske
ESSAY: Jeg synes vagt å huske en tid før jeg ble politiker, da jeg kunne reflektere åpent og selvransakende.
– Som politiker blir man ganske enkelt ikke belønnet for å tvile, skriver Mímir Kristjánsson.
Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe
Kan man være politiker uten å bli et dårlig menneske?
Det spørsmålet har plaget meg stadig oftere etter at jeg i fjor høst ble valgt inn på Stortinget. Det nedslående svaret er etter mitt syn dessverre nei. Man blir i alle fall et dårligere menneske av å være politiker. Det synes som om politikken forringer og fortrenger positive egenskaper som nysgjerrighet, raushet og ærlighet. Etter mange års aktiv tjeneste som politiker risikerer man i mine øyne å enten miste disse egenskapene, eller i alle fall få dem sterkt svekket.
Politikkens første offer er nysgjerrigheten. Jeg har mesteparten av min yrkesbakgrunn fra journalistikken, som journalist og nyhetssjef i Klassekampen. Selv om norske journalister ikke alltid er så nysgjerrige som man skulle ønske, er nysgjerrighet i alle fall på papiret journalistikkens fremste dyd. I politikken, derimot, er det omvendt, genuin politisk nysgjerrighet er nærmest å regne for en forbrytelse.
Bestill abonnement her
KJØP
