Politikken gjør meg til et dårligere menneske

Kan man være politiker uten å bli et dårlig menneske?

Det spørsmålet har plaget meg stadig oftere etter at jeg i fjor høst ble valgt inn på Stortinget. Det nedslående svaret er etter mitt syn dessverre nei. Man blir i alle fall et dårligere menneske av å være politiker. Det synes som om politikken forringer og fortrenger positive egenskaper som nysgjerrighet, raushet og ærlighet. Etter mange års aktiv tjeneste som politiker risikerer man i mine øyne å enten miste disse egenskapene, eller i alle fall få dem sterkt svekket.

Politikkens første offer er nysgjerrigheten. Jeg har mesteparten av min yrkesbakgrunn fra journalistikken, som journalist og nyhetssjef i Klassekampen. Selv om norske journalister ikke alltid er så nysgjerrige som man skulle ønske, er nysgjerrighet i alle fall på papiret journalistikkens fremste dyd. I politikken, derimot, er det omvendt, genuin politisk nysgjerrighet er nærmest å regne for en forbrytelse.

Politikeren kommer inn i samfunnsdebatten med et sett fastlagte standpunkter vedtatt på et landsmøte og nedfelt i uttalelser og programmer. Disse standpunktene er politikeren rett og slett nødt til å forsvare enten de viser seg å være gode eller dårlige, og da blir det farlig å være nysgjerrig. Ekte intellektuell nysgjerrighet fordrer nemlig at man kan åpne for å skifte mening dersom man blir presentert for nye og bedre argumenter. Og noe sånt kan en politiker selvfølgelig ikke gjøre. Derfor vil også politikere gradvis søke ny informasjon på en mindre åpen måte. Man leser ikke lenger for å lære, men for å få bekreftet det man allerede visste. Kunnskapsinnhentingen blir instrumentell, for man leter bare etter nye våpen man kan bruke i striden man allerede står i.

Min tankekraft har forsvunnet

For min egen del synes jeg vagt å huske at det var en tid før jeg ble politiker, da jeg kunne reflektere relativt åpent og selvransakende om marxismens iboende svakheter knyttet for eksempel til maktkonsentrasjon. Men etterhvert som jeg har blitt dratt gjennom statskanalens debattstudio av Civitas tankekrigere for å diskutere løsrevne formuleringer i Rødts prinsipprogram (formuleringer jeg ikke selv har skrevet, og som jeg faktisk ikke alltid selv synes er like gode), så har dessverre det aller meste av min tankekraft i disse spørsmålene forsvunnet.

Jeg tenker knapt seriøst gjennom disse spørsmålene lenger, men besvarer dem på rein rutine med et etter hvert velfylt arsenal av retoriske triks og knep for å legge fienden retorisk i bakken. Denne øvelsen er jeg til gjengjeld blitt reine mesteren i, så god i form at jeg etter hvert er i stand til å vinne fram i debatten uansett hvor dårlig innholdet måtte være.

Noe lignende kan man også se i diskusjonen om sikkerhetspolitikk på den radikale venstresida, som i den dramatiske situasjon vi nå står i selvfølgelig burde diskuteres grundig og fordomsfritt. Men da jeg nylig ble invitert i et panel om disse spørsmålene i storsalen på Chateau Neuf, med forsikringer om at det her var lov å diskutere fritt og at målet med debatten slett ikke var at noen skulle vinne, så var det eneste jeg klarte å tenke på hvor bekymret jeg var for at seansen ble tatt opp som podcast. Tenk om dette opptaket havnet i feil hender! Resultatet ble at jeg ikke var halvparten så ærlig som jeg burde vært, i frykt for at enkelte setninger skulle bli klippet ut av kontekst seinere og spredd som et slags bevis på at jeg, og dermed også Rødt, ikke var tilstrekkelig mot Putin eller noe i den dur.

I et slikt klima sier det seg selv at enhver form for politisk reorientering blir vanskelig. Framfor å tenke gjennom spørsmålene på ny fra begynnelsen av, skalker man bare lukene og håper å stå stormen av.

I politikken er genuin politisk nysgjerrighet nærmest å regne for en forbrytelse

—  Mímir Kristjánsson

Politikere som tviler

Som politiker blir man ganske enkelt ikke belønnet for å tvile, man blir tvert imot straffet for det. Se bare hva som skjedde da Senterpartiets Marit Arnstad nylig prøvde å lufte et vanskelig dilemma som alle politikere kjenner til, nemlig at vi kan få store vansker med å nå våre ambisiøse klimamål uten å elektrifisere så og si hele sokkelen fra land, fordi det ikke lar seg gjøre å bygge ut nok havvind innen 2030 til å gjøre det på en annen måte.

De fleste partier tviler på at en slik total-elektrifisering fra land er spesielt formålstjenlig. Men framfor å ta den vanskelige debatten som Arnstad reiser, valgte hennes politiske motstandere gjennomgående å stemple henne som en slags klimatviler som ikke ville nå klimamålene. Arbeiderpartiet ble tvunget på banen for å ta avstand fra Arnstad, og dermed var debatten lagt død før den var begynt. Nåde den politiker som tillater seg å tvile på noe så tvilsomt som at dagens norske klimapolitikk går opp!

Eller se bare på hvordan både opposisjonen og kommentariatet foraktfullt omtaler dagens Støre-regjering som et vandrende seminar. Spindoktorene i Høyre og Frp har i flere år jobbet målrettet for å stemple Arbeiderpartiet som vinglete og statsministeren som en tåkefyrste. Ikke minst blir Støres tidligere så populære parole om «dialog» latterliggjort av mange, noe alle som har sett en karikaturtegning av VGs Roar Hagen vil være kjent med.

Skal man ikke tvert imot belønne politikere som lytter og lar seg presse av opinionen til å legge om kursen?

—  Mímir Kristjánsson

Vi kan ikke tillate oss utenrikspolitiske seminarer nå i en situasjon hvor Europa brenner, tenker nok mange. Men er det ikke nettopp et slags seminar vi må ha når verden er i endring og vi må finne nye svar? Hvor kommer denne sterke forakten mot politikere som evner å tenke samtidig som de snakker egentlig fra?

Dagens regjering stemples av mange som svak. Den lar seg presse, både av fagbevegelsen, opinionen og opposisjonen. I motsetning til forgjengeren Solberg, som vel aldri noensinne har innrømmet en feil i sitt politiske liv, justerer Støre jevnlig kursen, enten det handler om lønnsstøtte eller strømstøtte. For dette belønnes regjeringen med elendige meningsmålinger, dårlig presse og en blodtørstig opposisjon. Selv i Aps egne rekker etterlyses det mer disiplin og mindre høyttenking. Men bør ikke kritikken egentlig snus på hodet? Skal man ikke tvert imot belønne politikere som lytter og lar seg presse av opinionen til å legge om kursen?

[ ESSAY: Gud kan ikke være slik jeg lærte på bedehuset ]

Frykten for å gjøre feil

Den største maren som rir politikken er likevel frykten for å gjøre feil. For noen år siden skreiv jeg en større artikkel i tidsskriftet Samtiden om hvordan politikere, rådgivere og journalister får fram det verste i hverandre og i praksis hindrer muligheten for en god politisk samtale. Journalistene leter med lys og lykte etter feil hos politikerne, som på sin side blir besatt av å ikke si eller gjøre noe galt. For å hjelpe seg henter de inn kommunikasjonsrådgivere, som dypest sett har som oppgave å hindre noen form for meningsfull kommunikasjon mellom politikere og presse. Til svar intensiverer journalister og politiske motstandere jakten på feil, og slik har vi det gående. Resultatet av dette våpenkappløpet blir at mange politikere ikke gjør eller sier noe av betydning i det hele tatt. Det er som kjent det tryggeste.

Mange har de siste ukene spurt seg hvordan det er mulig å lage en så lite ærlig podcast som Arbeiderpartiets Partipressa, der tre stortingspolitikere fra partiet stort sett fjaser bort vanskelige og krevende spørsmål fremfor å gå inn i dem. Det raljeres over en lav sko med politiske motstandere (jeg er selv nevnt flere ganger!), men vises forbløffende liten evne til å se bjelkene i sitt eget øye – og det på tross av at Arbeiderpartiet sliter tungt i motbakke for tida. Partipressa er likevel bare ett av mange symptomer på et underliggende problem. I en så trangsynt politisk offentlighet som vår egen, er det ikke rart at unge politikere lærer å holde tankene sine inni seg.

Krever en kraftig kulturendring

En av mine politiske yndlingsfiender, Torbjørn Røe Isaksen, har gått motsatt vei av meg og valgt politikken bort til fordel for journalistikken. I valgkampen møtte jeg ham til hanekamp om kommunisme i Politisk kvarter, og da var vi like gode, eller skal jeg heller si like dårlige. Ingen av oss sa noe særlig av betydning, vi var bare opptatt av å vinne debatten for vårt parti. Bare et halvt år seinere er Isaksen blitt kommentator i E24, og plutselig er han i stand til å analysere Rødts vekst på NRKs Debatten på en ærligere og sannere måte enn både Høyre og Rødt selv vil være i stand til. Det viser i alle fall at det er håp om intelligent liv etter politikken.

Det blir stadig mindre tid til å lese skjønnlitteratur og gruble over politiske dilemmaer, og stadig mer tid brukt på å forberede talepunkter til neste debatt

—  Mímir Kristjánsson

Spørsmålet er likevel om det er håp for mer intelligent liv også i politikken. Det vil i så fall kreve en kraftig kulturendring både i presse og politikk, der man gradvis belønner nysgjerrighet og raushet bedre enn man gjør i dag. Trolig vil det også være til hjelp om vi får større gjennomtrekk i politikken, slik at vi får færre karrierepolitikere og flere med mer variert yrkesbakgrunn. Det er også mulig å ta strukturelle grep for å redusere antall rådgivere innenfor kommunikasjon og presse.

Men sant å si er jeg ikke egentlig trygg på noen av disse løsningene, ja kanskje egentlig ikke på at det finnes noen løsning i det hele tatt. Det eneste jeg vet er at problemet finnes, og at det i alle fall ikke kan skade om vi får en ærlig samtale om det.

Jeg en del av problemet

Jeg er selv en del av problemet jeg her beskriver. Det hender rett som det er at jeg finner uheldige formuleringer hos politiske motstandere, vrir dem ut av sammenheng og regelrett driter dem ut på Facebook. Og stadig oftere hender det jeg ikke svarer helt ærlig på spørsmål, men i stedet velger å bruke triks og slagord for å vri meg ut av vanskelige kniper. Det blir stadig mindre tid til å lese skjønnlitteratur og gruble over politiske dilemmaer, og stadig mer tid brukt på å forberede talepunkter til neste debatt. Resultatet er at det blir stadig lavere under taket hjemme hos meg.

Andre politikere får nesten svare for seg, men jeg føler meg i alle fall mindre nysgjerrig, raus og ærlig enn da jeg ble valgt inn på Stortinget for litt over et halvt år siden. Så er spørsmålet hvor dårlig menneske jeg har blitt om fire eller kanskje til og med åtte år. Jeg frykter det verste.

[ Mímir Kristjánsson: De kristne verdiene i Norge trues fra høyre ]