Gjør kirken til en folkekirke!

Etter å ha vært kirketilhørig i Den norske kirke (DNK) i hele mitt liv, tenker jeg at våre drømmer om en stor og treffsikker evangelisk kristen kirke ikke helt lykkes. Vi er trolig blitt for mye opptatt av hvordan kirken skal drives. Jo, kirken skal organiseres skikkelig, men er det dette som nå er blitt vårt hovedtema?

Ja, vi arbeider for å inkludere flest mulig og jobber hardt for stadig nye gudstjenesteordninger. I de siste tiårene opplever jeg at den kirkelige debatten ikke er særlig profilert på Guds nåde når det handler om å nå folk flest.

Vi er trolig blitt blenda av dekningen av alt som skaper spenninger og små jordskjelv i våre kristne menigheter. Jeg savner at kirkene i større grad skal meddele alt det gode som skjer blant kristne i Norge.

Gudstjenesten er faktisk ikke det stedet der du inviterer med deg naboen som søker etter en tro å feste seg til

—  Magnhild Landrø

Mye brems i kirkelige systemer

I dette Frivillighetens år 2022 bør vi bli mye flinkere til å fronte at kirken tilhører oss alle – om vi tror «rett nok» eller kanskje ikke har «skjønt alt». Gudstjenesten er faktisk ikke det stedet der du inviterer med deg naboen som søker etter en tro å feste seg til. Det er ikke her du får høre vitnesbyrd fra folk som kan fortelle hva Gud har gjort i deres liv. De hører knapt hva Gud har gjort i prestens liv! Jeg har stor respekt for de gammeldagse, noe uteologiske vitnesbyrdene jeg vokste opp med på bedehuset.

Noen menigheter har heldigvis skjønt at gudstjenesten alene slett ikke er menighetens altomfattende trosverksted. De har etablert andre fora der folk kan samles i menighetssalen eller kirkerommet til et gammeldags evangelisk møte. Noen frivillige aktører tør til og med å invitere til et vitnemøte! Men det er sjølsagt skummelt, for da risikerer man å miste den «teologiske» kontrollen. Men hvor farlig er det da? Vi klarer vel å regne med nåden også her!

Bibelens snakk om nådegaver er mager i våre menigheter. Faktisk tror jeg at Den hellig ånds gjerning kan finne mye brems i våre kirkelige systemer. Tenk om en tilhører midt under en gudstjeneste, rett etter trosbekjennelsen, skulle få et åndelig budskap fra Gud. Ser du for deg katastrofen? Hvem i menigheten har fått et mandat til å vurdere dette frimodige innslaget?

Menighetsrådene må invitere

Hvem kan vi invitere med til gudstjeneste? Jeg foreslår at i dette nasjonale Frivillighetens år, så jobber vi som kirke mye mer for å vise fram hva kristen tro er, og menighetsrådene burde ta styringa over menighetens tros-kanaler. Jeg har et inntrykk av at menighetsrådene har så stor respekt for «slik har det alltid vært gjort»-tankegangen, og de tør ikke ta den utfordringa det er å invitere de frivillige i en mye større grad.

Menighetsrådene må invitere til at kirkens lokaler skal kunne brukes, der de frivillige som har stor lyst til at det jevnlig skal finnes flere tros-møtepunkter enn «bare» gudstjenesten! De kan invitere til misjonsmøter, til eksterne talere som kan bidra med trostanker som ikke så lett blir forkynt på en vanlig gudstjeneste. Et evangelisk møte midt i kirkerommet!

Styrka tilbud til bygda

Et menighetsråd skal legge til rette for at alt Guds ord lett skal bli levert til folket. Vi må gi ordet folkekirke et nytt innhold! Et menighetsråd, hvor jeg var innvalgt, oppfordret meg og flere til å arrangere tema-kvelder som kunne legge til rette for folkekirken – i betydninga lav terskel og høye himler. Det skulle være «ufarlig» og ha aktuelle, folkelige og uteologiske temaer.

Menighetsrådet ble overrasket over at det var større oppslutning på disse kveldene, i forhold til dem som møtte opp på gudstjenesten. Til disse kveldene – med et konkret og spesifikt tema – kunne vi som menighetsråd frimodig invitere ikke-kristne venner til å troppe opp. Det fungerte. Dette skjedde i kirkens menighetshus, og jeg mener at det styrka menighetens tilbud til bygdas folk.

Et skikkelig oppbyggelsesmøte

Heller enn å fokuserer på å rapportere antall døpte og hvor mange som kommer på gudstjenesten, må vi se på helheten. Det er like viktig å rapportere alt som skjer i kirkens regi, også det som er styrt av de folkevalgte i menighetsrådet.

Kirkens menigheter bør også tenke litt mer endevendende rundt hva en søndag kan brukes til. Folk er ulike, og folk har ulike behov for åndelig oppbyggelse. Vi kan ikke unnskylde dårlig kirkesøkning med at folk stadig er på hytta! Personlig liker jeg å være i kirken på søndag. Men tenk om de frivillige fikk lov til å bruke kirkerommet søndag kveld, eller en annen kveld i uka – til å arrangere et skikkelig oppbyggelsesmøte, en temakveld, eller et friskt møte med sangevangelistene Marit og Irene!

La kirkekaffen og praten være en del av gudstjenesten

—  Magnhild Landrø

Gudstjenesten er ikke verneverdig

Ute på landsbygda hang det en plakat på en telefonstolpe: «Mat&Prat» på bedehuset. Det kom plutselig uventet mye folk til dette møtet, fordi det var mulighet til å få stilt noen spørsmål.

Gudstjenesten er ikke verneverdig. Vi må heller jobbe for å finne andre kirkelige tros-arenaer der vi kan møte folk flest. Og når de har møtt nok diakoner som kan lytte, da kan det hende at gudstjenesten kan være neste steg inn i Guds menighet.

Personlig har jeg et motto når det gjelder den ordinære gudstjenesten: La kirkekaffen og praten være en del av gudstjenesten – gjerne plassert som et gudstjenestepunkt rett etter dagens preken, før vi begynner med trosbekjennelsen!

[ Mener Den norske kirke kan lære av pinsepastorens entusiasme ]