Verdidebatt

Mennesker som har dårlig helse og lever på NAV, blir utsatt for brudd på menneskerettighetene hver dag

MENNESKERETTIGHETER: Vi må gjerne fortelle myndighetene, både i Kina og andre steder, at de må skjerpe seg. Men vi bør snart hente feiekosten og feie litt for egen dør også.

Oslo  20190228.
Illustrasjonsbilder: En mann utenfor med et NAV skilt. Modellklarert
Foto: Gorm Kallestad / NTB

Vi er flinke til å snakke om andres brudd på menneskerettighetene. For tiden fokuserer mediene spesielt på Kina. La det først være sagt: Jeg er fullstendig enig i at Kina bør konfronteres med sine menneskerettsbrudd. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vi kan bli litt mer navlebeskuende og se hva vi selv holder på med.

Uten sosial trygghet

Jeg er sosionom og diakon, og har i mange år gjennom mitt arbeid møtt mennesker i Norge som utsettes for brudd på menneskerettighetene hver eneste dag.

Her skal jeg bare trekke frem en av artiklene, nemlig nr. 22, om sosial trygghet: «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie (....)

Reidunn Fløtre Trbojevic, sosionom og diakon

Forenklet sagt sier artikkel 22 at vi har alle rett til en bolig som vi har råd til, medisin, utdannelse, penger nok til å leve for og legehjelp hvis vi er syke og gamle.

Men jeg kjenner mange som ikke har denne sosiale tryggheten. Det er ulike årsaker til at mennesker er i en slik livssituasjon; at de må kjempe for å klare å betale regningene og ha nok penger til mat. Av de mange jeg har møtt, er det ofte sykdom, ulykker, traumatiske opplevelser og liknende som er årsaken til at livet er blitt vanskelig, og at en kjenner på uverdighet i forhold til andre mennesker. Måten de blir behandlet på av offentlige instanser som egentlig er der for å hjelpe dem, er det som provoserer og frustrerer både dem og meg mest.

Mange gir opp

Mennesker som har dårlig helse og lever på uføretrygd eller stønad fra NAV, blir utsatt for brudd på menneskerettighetene hver eneste dag. De har ofte lite ressurser og krefter til å kjempe den kampen det er å få medisinsk eller økonomisk hjelp til å klare sine forpliktelser, kjøpe nødvendig medisin og få leve et sosialt aktivt liv.

Hodet mitt er fult av eksempler på episoder jeg kunne ha løftet frem. Men la meg ta frem kravet til dokumentasjon, som de blir møtt med hver gang de skal levere en søknad om hjelp, enten det gjelder bostøtte, sosialhjelp, medisiner, behandling, hjemmehjelp, støttekontakt, reisepenger – eller hva det skal være.

Det er merkelig at det fortsatt heter hjelpeapparat for i mange tilfeller oppleves det motsatt

—  Reidunn Fløtre Trbojevic

Mange av dem har ikke råd til å ha internett, mange av dem har ikke en PC, og mange av dem vet ikke hvordan de skal bruke det en gang. Likevel blir de stadig møtt med kravet om å levere søknader digitalt, gjerne med vedlegg som de ikke vet hvor de skal få tak i. Veien til å få hjelp er blitt så vanskelig for mange at de har gitt opp. Både fordi de ikke klarer å innfri kravene som blir stilt til dem, men også på grunn av den stadige ydmykelsen de opplever i møte med hjelpeapparatet.

Det er merkelig at det fortsatt heter hjelpeapparat, for i mange tilfeller oppleves det motsatt. Det legges stein til byrden for liv som er vanskelige nok fra før.

Hva om de ble møtt med respekt?

Vi har politikere som kappes om å fortelle hvor bra vi har det, og hvor mye bedre det skal bli når bare de får komme til makten. Jeg har vært i dette arbeidsfeltet under både den ene og den andre regjeringen, og jeg kan ikke se at det er noen forskjell. Men jeg lurer ofte på om de som sitter der oppe i hierarkiet og bestemmer og bevilger penger, vet hva som skjer her nede på gata blant vanlige folk. Om de vet hvor vanskelig det er å være fattig i Norge, uke etter uke, år etter år, mens andre stadig får bedre økonomi.

Jeg har vært i dette arbeidsfeltet under både den ene og den andre regjeringen, og jeg kan ikke se at det er noen forskjell

—  Reidunn Fløtre Trbojevic

Jeg er overbevist om at hvis disse som har havnet i en vanskelig livssituasjon, kunne blitt møtt med respekt, verdighet og en hjelpende hånd, i stedet for å bli sett på som krevende tiggere, så ville mange av dem kommet seg ut av sitt uføre og blitt bidragsytere i samfunnet igjen. De kunne sluppet å alltid føle seg som en byrde for samfunnet, og ikke viktige nok til å ha et verdig liv.

Jeg kunne trukket frem mange andre eksempler på mennesker som trenger hjemmehjelp, sykehjemsplass, rusbehandling, traumebehandling, brukerstyrt assistent, tilrettelagt bolig og arbeid, osv., som ikke får den hjelp de ifølge menneskerettighetene har krav på.

Feie for egen dør

Dere må gjerne fortsette å fortelle myndighetene, både i Kina og andre steder, at de må skjerpe seg. Men kom i gang med feiekosten og fei litt foran egen dør også.

På vegne av mange jeg har møtt på min vei i diakonitjenesten, føler jeg trang til å rope ut: Våkn opp og sett i gang med å lære opp hjelpeapparatet i hva som er jobben deres: Å hjelpe sårbare mennesker til deres rettigheter og et verdig liv som gir sosial trygghet!

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt