«Da jeg gikk ut av Hillsong etter syv år, hadde jeg mistet den jenta jeg pleide å være»

Jeg har aldri vært i Hillsong Sydney. Likevel, når jeg så dokumentaren og hørte alle historiene, ble jeg overrasket over at jeg kjente meg igjen i nesten alt de sa. Språket og sjargongen var akkurat den samme.

Selv begynte jeg i Hillsong Norge da jeg var 15 år, og var i lovsangsteam i seks år. Min historie begynte hos Intro-menighetene, som etter hvert ble overtatt av Hillsong.

Vanskelig å heve stemmen

Det som gjør meg mest sint er at dokumentaren minnet meg om hvor vondt det er når ledere i et kristent fellesskap blir mer opptatt av å jage «drømmen om en stor kirke», enn å tjene og ta vare på de menneskene som allerede er der.

Dette kjenner jeg igjen fra min egen tid i Hillsong: ledere som ikke er interessert i å forklare seg når de blir møtt med spørsmål om ting de har sagt eller gjort. Som hysjer på meg fordi det jeg mener eller tenker er tydelig upopulært. Fordi jeg var nysgjerrig eller ønsket forklaringer rundt valg som ble tatt, for eksempel innad i lovsangsteamet, i bibelgruppe eller i ungdomsarbeidet. Jeg opplevde meg ofte misforstått, for å være negativ eller utenfor «planen». Det ble stadig vanskeligere å heve stemmen.

Da jeg valgte å gå ut av Hillsong i 2019 etter å ha vært en del av menigheten i nesten syv år, opplevde jeg at jeg måtte finne den stemmen igjen. Jeg hadde mistet den og mye av jenta jeg pleide å være. For i flere år hadde det viktigste i livet mitt vært å bygge kirke. En relevant, voksende og kul kirke med den riktige kulturen – og den kom visst fra Australia.

Når kirker vil for mye

I 2013 gikk jeg på Intros bibelskole «Intro Academy». Jeg var en nokså deprimert, skeptisk og sint 17 åring. Jeg hadde droppet ut av videregående. Jeg hadde det vanskelig. Det handlet om psykisk helse. Jeg håpet at det å gå på bibelskole kunne redde meg fra å miste meg selv helt.

Jeg møtte mennesker som virkelig ønsket å se meg, hjelpe meg og løfte meg opp. Likevel ble det et tøft år, og jeg opplevde mye som jeg fortsatt sliter med å forstå og å tilgi. I dag tenker jeg at kirker som vil for mye for fort står i fare for å «pushe» unge mennesker for hardt. Faren er at man kan bli mer opptatt av å være tro mot kulturen enn å være tro mot seg selv.

Jeg lurer på hvor bra det egentlig er at kirker blir så store? Så store at de får behov for å eksportere, ikke bare budskapet, men også selve konseptet, kulturen, musikken, navnet og predikantene til jordens ender.

[ «Sexskandaler og store penger» tema i ny Hillsong-dokumentar ]

Mye som skurret

Jeg opplevde etter hvert at det var ting som skurret. Det var mye «riktig» som ble sagt fra scenen, eller av lærere på skolen, men som ofte føltes uekte og rart. Som om de ikke «eide» det helt, men at det var utsagn og meninger man hadde importert. Jeg følte også at folk slapp unna med ting som ikke hang helt på greip, men som ble reddet av heiagjengen som satt på første rad og ropte «amen!» og «preach sister», mens de klappet i hendene.

Det var for eksempel ofte snakk om hvor vakre og deilige koner man hadde, så utrolig fantastiske – wow! I utgangspunktet fint det, men rart og snakke om fra en scene? Og hvorfor så utseendefokusert? - God stemning! Det er jo ikke noe rart med å gi kona si skryt?

Det var for eksempel ofte snakk om hvor vakre og deilige koner man hadde, så utrolig fantastiske – wow!

—  Rebecca Instebø

Jeg klappet sikkert selv også, for det var mange fine folk der som jeg så opp til. Og når man får anerkjennelse fra de rette folka blir man jo gira. De liker meg! De drar deg opp på scenen og skryter av deg! De gir deg ansvar og du føler deg som en del av noe større – og alle heier på hverandre, og alle skryter av de som står på og er positive, og alle drømmer om at det er akkurat den menigheten jeg er en del av nå som skal bli en suksess!

Men jeg klarte ikke å være bare positiv, eller å bare stå på hele tiden. Jeg var på et sted i livet der jeg hadde trengt at det var mer fokus på at jeg var like verdifull og like mye elsket de dagene jeg var sliten eller urolig. De dagene jeg hadde angst eller bare var sint fordi spørsmålene mine ble oppfattet som kritikk. De dagene jeg ikke var opptatt av å bygge kirke, men bare trengte en kirke som tålte meg akkurat der jeg var.

Jeg møtte noen sånne folk også! Men inntrykket var likevel ofte: dette har vi egentlig ikke tid til – vi skal jo videre – vi skal jo bli Hillsong.

Konsekvenser av sosial kontroll

For noen uker siden fikk jeg korona og var isolert sammen med min britiske samboer – og Netflix. Vi ble hekta på en britisk illusjonist som heter Darren Brown. Han er ikke veldig stor her hjemme, men en stor kjendis i Storbritannia. Hans Netflix Special «The Push», handler om hvordan man over tid kan bruke sosial kontroll til å få et helt vanlige mennesker til å gjøre ganske syke ting. Poenget hans var å vise at man, gjennom å få noen til å føle seg spesiell og viktig, kan lokke/presse folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil.

Men jeg klarte ikke å være bare positiv, eller å bare stå på hele tiden

—  Rebecca Instebø

Mens jeg så på kjente jeg på ubehaget. Det var ganske mange likhetstrekk med det jeg selv har sett og vært med på i kirken. Det skremmer meg.

Jeg er ikke med i noen kirke lenger, og jeg er usikker på hvor jeg har landet i forhold til troen på Gud. «Gud. Jeg vet at du er der. Men jeg tror ikke på deg», sa Per Fugelli. Jeg kjenner meg igjen i det. Jeg kjenner mange fra den tiden som har havnet omtrent på samme sted som meg. Noen ganger sitter vi på kafe og skravler, og mimrer tilbake til da vi var på Hillsong-kjøret. Det er ting vi savner, men vi er veldig enige om at vi ikke savner «The push».

[ Ekskludert Jehovas vitner-medlem om statstøttekutt: – Hele greia er bare trist ]