Tid for å tenke nytt om skolegudstjenesten

Saken om lovforslag mot forkynnelse i skolen (VL 14.1.) er illustrert med et stort bilde fra en skolegudstjeneste i Østenstad kirke, hvor jeg som sokneprest i mange år har vært med å arrangere slike gudstjenester. Bildet vekket til live gode minner fra fine, rørende og viktige møter mellom kirken og skoleelever, men kanskje er tiden nå kommet for å tenke nytt.

Human-Etisk Forbund (HEF) har åpenbart et poeng: Skolegudstjenester er forkynnelse, men som kirke har vi lent oss på de gode tradisjonene og den store oppslutningen vi vet at skolegudstjenestene har blant foreldre, elever og lærere. Vi har også lent oss på reglene om frivillighet, og at skolen skal arrangere et likeverdig tilbud til de elevene som ikke ønsker å delta i kirken. Likevel har vi levd med en viss spenning og ubehag.

Spenningen

Spenning opplever vi i lokalkirken med jevne mellomrom knyttet til bytte av skoleledere. Med ny rektor må tilliten mellom skoleleder og prest bygges opp på nytt. Igjen må man ta fram argumentene om at skolegudstjeneste er en arena for mestring og læring som elevene har glede av.

Mange lærere er glad for denne muligheten for elevene til å stå foran et publikum og lese juleevangeliet, tenne lys eller synge i kor. Samtidig krever skolegudstjenestene mye tid, planlegging og arbeid både fra kirkens og skolens side i en travel førjulstid — noe en del lærere kvier seg til. Jeg skjønner dessuten godt anliggendet til de rektorene som sier at de ønsker å ha arrangementer som samler elevflokken mot slutten av semesteret. Det oppleves problematisk når elevene dras i ulike retninger i den offentlige skolen, som er en av våre viktigste fellesskapsarenaer i et samfunn som blir stadig mer polarisert.

Spenningen knytter seg også til den årlige debatten initiert av HEF, i år kom den usedvanlig tidlig. Hvilken vei blåser vinden denne gangen, hvilke lovforslag eller anbefalinger vil komme fra Stortinget og regjering? Det hadde vært en lettelse for alle parter å slippe den årvisse debatten rundt kirkens tilbud.

Ubehaget

Kirken vil gjerne tilby fullverdige gudstjenester til barna. Stortinget har anbefalt det og vi vet at disse gudstjenestene betyr mye for mange. Likevel opplever vi et visst press mot å gjøre gudstjenestene mindre forkynnende. Mange prester har valgt å droppe trosbekjennelsen, forbønnene er omdøpt til «juleønsker» og selve gudstjenesten blir gjerne omdøpt til «julesamling».

Barnas deltakelse er verdifull, men med opptredener kan man fort få en opplevelse av at gudstjenesten er blitt en konsert, dersom den ikke ledes med klare instrukser om å la være å applaudere mellom sangene som fremføres. Når gudstjeneste blir til en konsertliknende samling i kirken, presses kirken på sin identitet som det stedet hvor evangeliet formidles.

Når gudstjeneste blir til en konsertliknende samling i kirken, presses kirken på sin identitet som det stedet hvor evangeliet formidles

—  Astrid Sætrang Morvik

Barnegudstjenester som rekrutteringsarena

To år på rad har skolegudstjenestene blitt avlyst i Østenstad og mange andre steder, ikke på grunn av vrang vilje fra skoleledere eller den årlige HEF-debatten, men på grunn av smittevernregler. Klarer vi å dra tradisjonen i gang igjen, eller har vi nå fått et mulighetsrom til å legge helt nye planer?

Nylig ble det lagt frem en rapport som har evaluert trosopplæringen i Den norske kirke. Den slår fast at mye har vært bra, men at det nå er tid for å tenke mer helhetlig om kontinuerlige tiltak (f.eks. barnekor) og enkeltstående breddearrangementer (f.eks. Lys våken.) Kirken er blitt en selvstendig folkekirke og har fått større frihet. Friheten bør brukes til å lage tiltak som når langt flere barn enn mange av breddetiltakene vi har hatt til nå har gjort.

Barnegudstjenestene ville dermed fungere som en rekrutteringsarena til kirkens kontinuerlige barnearbeid

—  Astrid Sætrang Morvik

Vi vet at trosopplæringstiltak som er forankret i lange tradisjoner som f.eks. dåp, utdeling av bok til 4-åringer og konfirmasjon samler flest barn og unge. Julen er den kristne høytiden som er best forankret i befolkningen. Hvorfor ikke skape breddetiltak rundt den?

I stedet for å satse på et, til tider, spenningsfylt samarbeid med skolene, er mitt forslag å satse på samarbeid med foreldrene som har døpt sine barn og andre foreldre som er interesserte i å introdusere barna sine for det kristne budskapet. Menighetene kan fortsette å arrangere barnegudstjenester i ukene før jul, vel å merke etter skoletid, og invitere alle barna som er registrert i medlemsregisteret. Foreldre og andre frivillige kan inviteres som hjelpere. Hvis menigheten har et barnekor, kan dette stå for barnas medvirkning i gudstjenesten.

Barnegudstjenestene ville dermed fungere som en rekrutteringsarena til kirkens kontinuerlige barnearbeid. Etter gudstjenesten i kirken, kan barna inviteres til «kirkekaffe» med gløgg og pepperkaker rundt bålpannen på kirkebakken.

Frihet og identitet

Kirken trenger frihet til å by barna det beste: Et hellig rom med hellige ord og hellige handlinger og et fellesskap hvor barn, unge og voksne kan være sammen om verdens vakreste og viktigste fortelling. Jeg håper kirkens ansatte og øvrige medlemmer bruker kreativitet og arbeidskraft det kommende året til å skape barnegudstjenester før jul, gudstjenester som favner mange og som bidrar til å føre barna inn i et naturlig og spenningsfritt forhold til sin lokale menighet.

[ Merete Thomassen: «Skal kirken bare smilende akseptere at gudstjenester møtes med et skuldertrekk?» ]