Hvor mange ansatte i Den norske kirke og misjonsorganisasjonene har en ikke-hvit hudfarge?

Kirkens DNA er å bringe budskapet om Jesus til andre mennesker. «Misjonen er kirkens åndedrett» er et utsagn som forteller at evangelieformidling er viktig både for dem som hører og den som bærer budskapet.

Professor Halvor Moxnes løfter i sitt innlegg «Den svarte kongen i våre hvite kirker» fram et viktig anliggende, nemlig kirkelig kamp mot strukturell rasisme. Han kommer med gode og viktige argumenter for at kirken må ta stilling mot enhver form for rasisme, argumenter som det ikke er vanskelig å være enig med ham i.

Verdensvidt fellesskap

Men den medisinen som Halvor Moxnes foreskriver mot den farlige sykdommen, er både dårlig og feil. Han ønsker å gjøre markeringen av de hellige tre konger til en kirkelig dag mot hverdagsrasisme. Det er en langvarig kirkelig tradisjon for at denne dagen, og de påfølgende søndagene i åpenbaringstiden, brukes til å markere misjonen og det verdensvide kirkelige fellesskapet.

Hvis Den norske kirke, og eventuelt andre kirkesamfunn, skulle følge oppfordringen fra professor Moxnes, kan det etter min mening føre til at oppmerksomheten rettes innover mot de kirkelige problemene her i Vesten i stedet for å løfte blikket og se at den vestlige kirke er en del av en global kirke. Rundt om på alle kontinenter blir evangeliet forkynt, og kirker vokser. Teologen Sven Tore Kloster formulerer den geografiske forskyvningen for den kristne kirke slik: «Kristendommen er på flyttefot».

Hvis vi her i landet skal kutte ut en kirkelig dag med misjonsfokus, vil vi stå i fare for å være som selvopptatte foreldre som sitter hjemme og klager over ensomhet etter at barna har flyttet ut.

Misjonens rasisme

Moxnes benytter også anledningen til å rette et kraftig angrep mot misjon i sitt innlegg, der han blant annet sier at «misjonærene og misjonsvirksomheten hang sammen med kolonisering, imperialisme og kulturell dominans. Det er noe rett i dette, men jeg vil også hevde at den misjonstradisjonen vi i Norge står i, er båret fram at et ektefødt ønske om å følge Jesus befaling i Matteus 28. Da NMS ble opprettet i 1842, var det et brennende ønske om å dele evangeliet med andre som var hoveddrivkraften. Det var et ønske om å gi videre det de selv hadde fått.

Jeg vil på ingen måte frikjenne NMS og andre norske misjonsorganisasjoner for anklager om rasisme.

—  Helge S. Gaard

Jeg vil på ingen måte frikjenne NMS og andre norske misjonsorganisasjoner for anklager om rasisme. Som tidligere misjonær på Madagaskar og nå som generalsekretær i Norges første og eldste misjonsorganisasjon, vet jeg at det kan være enkelt å velge løsninger der mennesker med annen etnisk bakgrunn ikke får den posisjonen som de fortjener. Men kampen mot slik hverdagsrasisme, i meg selv og i min egen organisasjon, bekjempes ikke ved at vi flytter fokus fra samarbeid med andre kirker rundt om i verden og til et indrekirkelig problem i Norge. Jeg er faktisk redd for at en slik handling vil virke mot sin hensikt.

[ Skeivt Kristent Nettverk vil gi lærere på kristne friskoler «rosa kompetanse» ]

Flerkulturelle ansettelser

I NMS er vi opptatt av å bekjempe all form for rasisme, også den strukturelle. Gjennom det meste av vår historie, har misjonen lagt til rette for utdannelse og stillinger for lokale medarbeidere i våre samarbeidskirker. Selv om vi har trådd feil en rekke ganger også på dette feltet, er nettopp ansvarliggjøring av kirkelige ledere noe av det vi har grunn til å være stolte av.

Men på hjemmebane har vi kanskje ikke vært like flinke. I den tiden som kalles for «migrasjonens tidsalder» finnes det en rekke kompetente medarbeidere fra andre deler av verden her hjemme i Norge. Vi i NMS har ikke utnyttet den ressursen som ligger her. Når vi nå ansetter medarbeidere i stillinger både ute i våre samarbeidsland og i Norge, ønsker vi å tenke etnisk mangfold. Fortsatt har vi en lang vei å gå, men vi ser at dette er en nødvendig og spennende reise.

Utfordringen til det kirkelige Norge, vil for en stor grad være å se på ansettelses- og rekrutteringspolitikk. Hvor mange prester har flerkulturell bakgrunn? Hvor mange ansatte i det kirkelige byråkratiet og misjonsorganisasjonene har en ikke-hvit hudfarge? Reflekterer de ansatte på de kirkelige utdanningsinstitusjonene det faktum at de fleste av verdens kristne har afrikansk eller asiatisk bakgrunn?

Utfordringen til det kirkelige Norge, vil for en stor grad være å se på ansettelses- og rekrutteringspolitikk. Hvor mange prester har flerkulturell bakgrunn?

—  Helge S. Gaard

Kirkemøtets ja til misjon

I NMS og andre norske misjonsorganisasjoner er det stor og udelt glede over at Kirkemøtet for Den norske kirke i fjor løftet fram misjonen som integrert i selve menighetsarbeidet. Vi som er døpt, er også sendt. I Kirkemøtets sak om «Dnks globale oppdrag», heter det blant annet:

«Den norske kirke er en del av den universelle, grensesprengende og inkluderende kirken som krysser geografiske, etniske, kulturelle og generasjonsgrenser. Den treenige Gud har sendt kirken for å delta i Guds handlinger i verden, Dette oppdraget utfører Den norske kirke sammen med andre kirker og kristne i Norge og i hele verden. Kirken får delta i en verdensvid tjeneste i forvandlingens og forsoningens tegn».

Feil medisin

Halvor Moxnes trekker fram en kirkelig debatt i Tyskland om plasseringen av de tre kongene som kom for å tilbe Jesus-barnet, spesielt knyttet til den svarte kong Baltazar. Moxnes har helt rett i at en karikert framstilling av en afrikansk konge hører hjemme på museum, eller mer presist; på historiens skraphaug.

Men når Moxnes mener løsningen på problemet er å gi kontakten med den verdensvide kirke, slik som misjonen faktisk er, mindre oppmerksomhet, mener jeg han er på ville veier.

Jeg vil tvert imot hevde at et sterkere fokus på misjon og evangelieformidling over etniske og kulturelle grenser er et viktig virkemiddel for å bekjempe strukturell og daglig rasisme.

[ Elise Kruse: «Maktkartet til Den norske kirke er kritthvitt. Det er ikke representativt» ]