Verdidebatt

Askepotts tomme nøtt

EKTESKAPET: I den nye versjonen av «Tre nøtter til Askepott» er det ingen brudekjole i den tredje nøtta – og bra er det. Men kirken trenger likevel å frimodig fortelle den gode historien om ekteskapet.

Barna mine har aldri forstått gleden av å se en saktegående, tsjekkisk film fra 1973, hvor én mann dubber alle rollene. Det var rom for en ny, norsk versjon, og på lørdag var barna og jeg på kino for å se Astrid S og co – og de elsket den!

Det var mye gjenkjennelig. Plottet er det samme. Prinsen trenger ifølge far å finne noen han kan gifte seg med, og den onde stemoren gjør hva hun kan for å holde Askepott under radaren for den kjekke tronarvingen.

Men noe er også annerledes. Når Askepott slipper den siste nøtta i tømmergulvet, er det ikke en brudekjole som åpenbarer seg, men tilsynelatende ingenting. Ballkjolen hun har hatt på seg blir snarere omgjort til hennes vanlige tjenerklær, og budskapet er tydelig: Du er god nok i deg selv, og vil han ha deg, må han velge deg som du er.

Erik Andreassen. Oslo misjonskirke Betlehem.

Politisk korrekt nøtt?

Det er mange andakter som kan lages ut av det poenget, det er evangelieformidling på høyt nivå. Da jeg spurte dattera mi (9) til frokost i dag, om hun husket hva som var i den tredje nøtta til Askepott, svarte hun «selvtillit». Det er ikke en dårlig tolkning.

Men at nøtta er tom, forarger enkelte. I et innlegg i avisa Dagen, ser lærer Jarle Mong Askepotts tomme nøtt som et uttrykk for det politiske korrekte og tolker filmen som et tegn på den stadig mer altomfattende identitetspolitikken.

At Askepott-narrativet dominerer den vestlige verden er mer et problem, enn en gave.

—  Erik Andreassen

Det er ikke en helt urimelig tolkning Mong gjør, men likevel: jeg mener den tomme nøtta er et bra grep. Mong fremstiller de opprinnelige Askepotthistoriene som fortellinger om godt og rett, men er de virkelig det? Det er i alle fall langt fra den kristne fortellingen, og at Askepott-narrativet dominerer den vestlige verden er mer et problem, enn en gave.

I filmen betrakter prinsen de potensielle prinsessene i ballsalen, og vurderer dem kun basert på det ytre. Han lar alle gå forbi. I dag sveipes de potensielle partnerne til venstre og høyre, på sjekkeapper som Tinder. Mange opplever det som en endeløs rekke av avvisninger på det digitale ballet.

Rekordmange single

1,4 millioner nordmenn lever i dag uten fast partner, og blant dem finnes det også mange som gjerne ønsker å finne noen. I en omfattende sak, «Det single Norge», forteller NRK historien til fem av dem. Det er vanskelig å forbli uberørt av historiene. Anne Berit (36) beskriver frykten for å «bli evig tante» og den lange kampen for lykkes med å bli «solomor» ved hjelp av kunstig befruktning. Ola (22) beskriver drømmen om å kunne bli pappa, og kunne ha noen å vise omsorg for. Han «undrer over hva godt han kan gjøre i møte med en kvinne for å vekke interesse og ikke avsky.»

Og ikke nok med all lengselen og ensomheten vi kan lese ut fra Anne-Berit og Ola og andre ufrivillige singles historier, de må også bære stigmaet og byrden av å være et folkehelseproblem: «Bikker Ola 50 år som singel uten barn, vil han ha dobbelt så høy risiko for å dø tidlig sammenlignet med sine gifte kompiser.»

Snakk frimodig om ekteskapet

Det er et blandet budskap i vår tid. Vi skal realisere oss selv, bygge karriere og følge sexologers råd om at «øvelse gjør mester». Samtidig lengter mange etter gode samliv. Hva skal kirken gjøre i møte med dette?

Vi trenger å radikalt utfordre vår tids fokus på individualisme, selvrealisering og innadvendt seksualitet. Det er anti-evangelium. Vi må bekjempe den «kristne ensomheten» som Åste Dokka skriver om, og andre ensomheter, ved å bygge nye former for storfamiliefellesskap på tvers av etternavn og sivilstatus. Litt som på Askepotts gård?

Kirken kan samtidig frimodig løfte ekteskapet som en god ordning, som et slags motkulturelt opprop: «Om du kan og vil: Gift deg tidlig!»

—  Erik Andreassen

Dessuten bør kirken utfordre idealene om bryllupsfester det koster en halv årslønn å gjennomføre. At vielser skjer i kirkerommet er også en moderne oppfinnelse, og kan det være noe å vinne på tenke nytt om dette? Kanskje er det ikke bare liturgien for begravelse som bør forenkles, som Per Anders Nordengen tar til orde for. Kirken kan samtidig frimodig løfte ekteskapet som en god ordning, som et slags motkulturelt opprop: «Om du kan og vil: Gift deg tidlig!»

Samliv er sunt

Tegnene er tydelige: Å leve i et godt samliv er bra for psykisk og fysisk helse, og ekteskap skårer best. Å få barn gir en god begrensning og er vaksine mot en av vår tids største løgner: Du kan bli hva du vil, og alle muligheter er åpne. Vi trenger å bytte ut Askepotthistorien, men ikke med dagens eventyr om selvrealisering og individualisme.

Det er bra det ikke var en brudekjole i Askepotts nøtt. Men vi trenger å fortelle den gode historien om ekteskapet.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt