Til avhjelpelse av den kristne ensomhet

Når jeg møter nye folk, er det alltid spennende å se hva som skjer når de får vite at jeg er prest. Veldig ofte, spesielt hvis det er alkohol involvert, får vi dype samtaler om død, bønn, Gud, Bibelen og det hele. Min tolkning er at mange mennesker sulter etter å snakke om de store spørsmålene, og benytter sjansen når de møter noen de tror har et visst eksistensielt repertoar, som for eksempel prester. Ofte har de en tro også. Men det å oppsøke en kirke virker likevel fjernt. Det kristelige oppfattes klamt og fremmed.

Teologisk irrelevante miljøer

Jeg har bakgrunn både fra et stort og levende ungdomsarbeid i Den norske kirke, og fra et radikalt studentmiljø på TF og i Norges kristelige studentforbund. Mens jeg i ungdomsarbeidet oppfattet kirka som en klubb, var holdningen til det sosiale aspektet ved troen annerledes da jeg var student: Det er ikke viktig hvor mange timer i uka du tilbringer på menighetssenteret. Det avgjørende er Guds nåde i dåpen.

Denne folkekirkelige holdningen gav mange en teologisk legitim frihet fra trang foreningskristendom. Og selv er jeg blant dåpsforkjemperne. Men jeg har like fullt aldri kommet til rette med at det må bety at enhver sosial kultur blant døpte er teologisk irrelevant.

For kristendom og teologi handler jo ikke bare om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor og hvem vi tror blir frelst til sist. Det handler vel så mye om livet her og nå. Hvordan kan vi ha det godt med Gud, oss selv og hverandre? Den radikale egalitære holdningen til Jesus og Paulus kan avtegne seg i trygge og interessante fellesskap som gjør livet godt og kristendommen til en delt byrde og glede for konkrete mennesker. Det kan til og med oppstå vennskap. Selv trenger jeg slikt fellesskap.

[ Ble kastet ut av Salt-fellesskap fordi han går i annen menighet ]

Alene om sin kristendom

I mine sirkler er fellesskapsarbeid lite snakket om, og jeg kan ikke huske noe undervisning om det på studiet. Vi lærte at periferien av kirka er dens sentrum. Kanskje som et resultat av det, har jeg med meg en liten uro for at lekfolket skal være litt for myndig.

Prester har allerede et eget kristelig fellesskap i sitt private liv og kjenner ikke behov for flere. Vi er mette, og kjenner ikke andres sult.

—  Åste Dokka

Jeg har knapt vært utsatt for strategisk miljøskaping for vanlige, ressurssterke voksne. Antakelig er en av grunnene at prester og kirkelig ansatte som oftest allerede har et eget kristelig fellesskap i sitt private liv og ikke kjenner behov for flere arenaer. Vi er mette, og kjenner ikke andres sult.

Selv har jeg mange venner med teologisk doktorgrad, enda flere venner jeg kan synge salmer med og enda flere enn det igjen jeg kan diskutere teologi med. Ja, jeg har knapt venner jeg ikke har møtt i en eller annen kristelig sammenheng. Jeg er godt forsynt med alt jeg trenger av likesinnethet, jeg føler meg aldri alene med min kristendom.

Men slik er det ikke for alle. For det er jo ikke flust med tilgjengelige arenaer der man kan møte folk som tror som en selv, få anbefalinger om bøker og podcaster, diskutere kirkepolitikk og fromhetspraksis. Er man heldig kan man bli kjent med folk på gudstjeneste i sin lokale menighet, men det gjelder ikke alle steder, og det er ikke sikkert at man treffer på noen med lignende interesser og holdninger som en selv.

Mye kristen ensomhet

Det finnes mye kristen ensomhet, har jeg skjønt etter å ha jobbet et halvt år med sjelesorg i Oslo. Folk vet ikke hvor de skal gå for å snakke med andre, eller at det i det hele tatt ville vært fint for dem. Og de er skeptiske til kristne sammenhenger, de ønsker ikke å bli en del av en klam klubb. Men det er tydelig at de ikke knytter noen mennesker til troen sin, deler den med noen, blir inspirert, engasjert, utvider horisonten. Noen ender med å oppsøke miljøer de er teologisk ubekvemme med, fordi det er viktig for dem å høre til med konkrete andre mennesker. Andre må dra på retreat en gang i året for å få påfyll, eller abonnerer på magasiner eller podcaster ingen de kjenner har hørt om.

Det er en god del folk i vår tid som leser seg til sin kristendom, som finner evangeliet helt alene. Å finne de riktige og befolkede stedene, krever en kunnskap og innsats man ikke kan regne med at alle har kapasitet til. Og stedene er for få, for lukkede, og ikke minst: Menneskene som kunne skapt dem kjenner ikke hvor skoen trykker.

Noen ganger drømmer jeg om et senter, en tenketank, et levende hus for mennesker som søker mening og fellesskap og Guds nærvær.

—  Åste Dokka

Det finnes mye fremmedgjøring og meningstap i vår tid. Mange savner noe, men vet ikke hva. Å hekte seg sammen med andre gjør at vi kan få øye for et større bilde, leve oss gjennom døgnets, ukas og årets bønner og salmer sammen, finne støtte til å leve som om Gud finnes, og slik kan virkeligheten syes sammen for oss igjen. Riter, praksiser og ord gir den minste ting mening, og setter ord på både smerte og glede. Nå er det bot og fire adventslys i stakene, om kvelden er det en bønn om trygghet, på søndagene samling om ordet og bordet.

Ungdomsarbeid for voksne

Noen ganger drømmer jeg om et senter, en tenketank, et levende hus for mennesker som søker mening og fellesskap og Guds nærvær. Det skulle være åpent for alle, det skulle jobbe folk der som kunne tenke og snakke og be, det skulle være sang der, og musikk og møtepunkter rundt gryter og foredrag. Men så kommer jeg på at dette har vi jo allerede, overalt og på hvert nes, det heter kirke. Jeg lurer på hvordan vi kommer dithen at kirkene blir stedet der den kristne ensomheten møtes og erstattes av åpne fellesskap.

Mest av alt ønsker jeg meg tilbake til et kristent ungdomsarbeid, for voksne. Hadde alle som er alene med sin eksistensielle ensomhet gått hverandre i møte, hadde vi hatt det.

[ Det er viktig å kjenne misunnelse over andres religiøse tradisjoner ]