Medvandring uten agenda

I forrige uke svarte Høgskolelektor ved NLA Høgskolen, Rektor ved Bibelskolen i Grimstad og Generalsekretær i NKSS/Laget, på min kommentar «All in – all out». De kaller det et graverende angrep på The Send, og på Veritas-konseptet som finnes både som en årlig konferanse og en bibelskole-linje.

De skriver at det vi trenger er sunn og god forkynnelse. Det er nok mye vi aldri vil bli enige om, og hva sunn og god betyr i denne sammenhengen har jeg verken forventninger om eller noe stort behov for at vi enes om.

Det jeg må svare på, er uetterrettelighet når det henvises til min tekst. Jeg sammenlignet ikke The Send med korstogene, men skrev at The Send får meg til å tenke på korstogene – og utdypet det med følgende trekk: målet var hellig, midlene kompromissløse og slagmarken full av sårede. Det er selvsagt spissformulert, men et underliggende premiss ved de nevnte arrangementer er et hellig mål om å vinne mennesker for Kristus og evigheten. Kompromissløsheten ligger blant annet i de ultimate valg man settes på, intensiteten i formidlingen og i rammene – massemønstringen.

[ Karoline Nyhaug (25) er del av The Send-ledelsen: «Jeg vil ikke bli umyndiggjort» ]

Stemmene fra sjelesorgrommet

Noen av erfaringene jeg delte i spalten var personlige. Jeg har vært der selv og hatt venner som har vært fanget opp av ulike ungdomsorganisasjoner. Men mest maktpåliggende for meg denne gangen var å løfte frem stemmene jeg har lyttet til i sjelesorgrommet gjennom 25 år som prest, de siste 22 som sykehusprest.

Det er skuffende at dette anliggendet ikke var viet mer plass i tilsvaret når de først tok seg tid til å skrive. Den erfaringsbasen er nemlig temmelig stor. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har snakket med som forteller at de er redde for å dø, fordi de har med seg en forkynnelse fra barndom, oppvekst eller ungdomstid som eksplisitt eller implisitt har latt dem forstå at det er et innenfor og et utenfor. De har med seg skremmende gudsbilder som ikke har tilført livet deres noe godt, og som truer med å gjøre døden angstfylt.

Å antyde at man «burde kunne forvente mer fra en sykehusprest», er å underkjenne erfaringen min.

—  Aud Irene Svartvasmo

«Det er trist når folk har vonde opplevelser av kristne og kristen tro», skriver organisasjonslederne i sitt tilsvar. I min stol er det mer enn trist. Det er opprørende, og det er utålelig. Å antyde at man «burde kunne forvente mer fra en sykehusprest», er å underkjenne erfaringen min. Virkningshistorien av forkynnelsen organisasjonene historisk sett har stått for, skadevirkningene av evangeliseringstokt og -prosjekter, burde interessere dem langt mer enn det later til å gjøre.

Krigsmetaforikk

De henviser videre til forskning som viser at trosopplærere er usikre i møte med ungdommers spørsmål i konfirmantundervisningen. Hvis en trosopplærer ikke kan gjøre rede for hva kirken står for, er jeg enig i at det ikke er bra.

Men å antyde at det er et stort hull i kristen trosopplæring, er ganske drøyt. Da har i tilfelle fakultetene sviktet totalt i sin utdanning av prester og kateketer, noe jeg har vanskelig for å tro at de har gjort. At trosopplærere ikke har klare svar på alt, og at de heller ikke ser det som sin oppgave å drive trosforsvar, bekymrer meg ikke. Jeg tror nemlig ikke forsvar er veien å gå.

Språket som er tilgjengelig på nettsider og i avisspaltene sier meg at jeg rører ved fenomen som fortsatt finnes.

—  Aud Irene Svartvasmo

I følge innlegget til organisasjonslederne svartmaler jeg, og i tilfelle bærer jeg vel mitt navn med rette. Jeg har dessuten misforstått hva som er innholdet i disse arrangementene. Hvis det stemmer, bør de se nærmere på terminologien de benytter. For den sender signaler (pun intended): The Send! Trosforsvar! Grill en kristen! Det er en blanding av krigsmetaforikk og noe som i beste fall høres skøyeraktig ut, i verste fall beskriver tortur.

Uten agenda

Så skal jeg gi dem at både organisasjonene de representerer, og Ungdom i Oppdrag som er initiativtaker til The Send, kan ha gjennomgått endringer siden jeg hadde kontakt med disse miljøene. Det håper jeg jo de har. Men språket som er tilgjengelig på nettsider og i avisspaltene sier meg at jeg rører ved fenomen som fortsatt finnes.

Undring, dialog, usikkerhet, famling, det å gå et stykke vei sammen et menneske uten å ha en agenda for hva målet skal være – det har jeg heldigvis rom til å gjøre i jobben min som sykehusprest.

Så da tenker jeg at jeg er der jeg skal være, og at dette også er omtrent det arbeidsgiveren min bør forvente av meg.

[ Helge Simonnes: «The Send-sporene skremmer» ]