Jeg var 15 år, og lett gjenkjennelig i grønn Fjellreven-jakke der en mengde buttons sloss om oppmerksomheten. Jeg var kristensosialist, medlem av Sosialistisk Ungdom og solgte Ny Tid på Karl Johan. På Egertorget konkurrerte vi om plassen med Jesus-soldater fra Bibelskolen i Staffeldtsgate. Jeg var «all in». De var «all in». Mye skilte oss, men den ungdommelige iveren hadde vi felles.
De siste ukenes fokus på arrangementet The Send, og det uttrykte målet om å verve ungdommer for Jesus og få dem til å gå «all in», har gitt meg flash-back til min egen ungdomstid. Retorikken de benytter er ikke ny. Derfor vet vi også noe om skadevirkningene av den. Initiativtakeren til arrangementet, Ungdom i Oppdrag, har i årevis reist land og strand rundt med samme budskap og mål. The Send får meg til å tenke på korstogene. Målet var hellig, midlende var kompromissløse og slagmarken var full av sårede.
The Send får meg til å tenke på korstogene. Målet var hellig, midlende var kompromissløse og slagmarken var full av sårede
— Aud Irene Svartvasmo
Bombesikker tro
Minst like urovekkende som det som kommer frem om The Send, finner jeg der VL 26. oktober skriver om Veritaskonferansen. Den arrangeres årlig, og bak den står NKSS, NLA Kristiansand og Bibelskolen i Grimstad (BiG). På nevnte bibelskole finnes også en «Veritas-linje». Særheim, som er linjeleder, uttaler: «Blant (studentene) er det ikke bare ungdommer med en bombesikker kristen tro, men flere erklærte tvilere». På skolen skal studentene lære å forsvare troen.
The Send samler mange, og skjer én gang. Det som skjer i Grimstad samler færre, men har over tid et større nedslagsfelt her hjemme. Derfor bør det også få oppmerksomhet. Bruken av «bombesikker» som et beskrivende adjektiv til tro springer meg i øynene, og får meg til å tenke på disiplene til Jesus. De var så nær ham som man kunne komme, likevel forsto de lite og var vaklende i troen. Hvis jeg kunne velge, ville jeg heller møte en vaklende fisker enn en bombesikker misjonær.
[ Karoline Nyhaug (25) er del av The Send-ledelsen: «Jeg vil ikke bli umyndiggjort» ]
Kritiske spørsmål
Aud Irene anno 1982, «all in», hadde svaret på det meste. I dag er jeg på et annet sted, men skammer meg ikke over den jeg var. For iveren er de unges privilegium. Jeg ønsker ikke å umyndiggjøre unge som brenner for arrangementer som The Send, eller går på bibelskole for å lære å forsvare troen. Men jeg mener oppriktig, at det å gå «all in» kun er mulig dersom alt det som skurrer bringes til taushet. Det har funket en stund for mange av oss, men i lengden klarer de færreste av oss å leve med det.
I stedet for ledere som lærer bort apologetikk, en metode for å bringe indre og ytre motstemmer til taushet, ønsker jeg meg kloke voksne som utruster de unge til å stille kritiske spørsmål ved eget og andres trosinnhold. Ledere som kan være medvandrere i de viktige, formative årene der man går fra å være ung og «all in», til å bli en modnere utgave av seg selv.
All out
I omtalen av Veritas-linja vises det til sannheten, skrevet med stor S, som om det finnes én, evig sannhet. Enkle sannheter og klare svar kan ha sterk appell, men har også kraftig slagside. Selv om de fleste kommer ut av fundamentalismen med seg selv i behold, er det noen av dem som ble skadet i møte med kristne miljøer i ungdomstida vi aldri møter igjen i kirken.
For dem ble det «all out». Det var for mye som ikke hang sammen. For lite rom for spørsmålene. De gikk sin vei. Noen av dem har båret historien sin med seg som en byrde – sårede og sinte, men kanskje aller verst – redde.
Aud Irene anno 1982, «all in», hadde svaret på det meste. I dag er jeg på et annet sted, men skammer meg ikke over den jeg var.
— Aud Irene Svartvasmo
Som sjelesørgere på sykehuset opplever vi at gamle historier kommer opp igjen når døden nærmer seg: Rester av forkynnelsen de fikk med seg fra hjembygda sitter i, de fikk ikke med seg at den «egentlig» handlet om Guds uendelige nåde, men hørte muligheten og faren for å havne på feil sted.
Jørgen Aass kaller talen om den dobbelte utgang for elefanten i kirkerommet, som sånne som meg forsøker å trylle vekk. (VL 4.11.) Han tar feil. Vi snakker om fortapelsens mulighet. Ikke fordi det er vår teologi, men fordi konfidentene våre tematiserer det. De har med seg en forkynnelse som aldri helt har sluppet taket i dem, og nei, det har ikke tilført livet deres noe godt.
Spørsmål uten svar
Dersom det finnes en sannhet med stor S, tror jeg ingen av oss sitter på den. Derfor trenger vi å gi plass til alle de spørsmålene som ikke har svar. Vi må våge å snakke sant om alt det som ikke henger sammen. For vi ønsker vel at troen skal tåle – og holde - hele livet?
