Veien fra Glasgow

En viktig milepæl er nådd, men  hva som skjer på veien videre fra Glasgow, vil avgjøre om verden oppnår målene om å begrense den globale oppvarmingen.

Partene er enige om at målet om å holde temperaturøkningen under 1,5 grader fremdeles er målet, og at det kan nås. Det har oppstått en stigende følelse av at det nå haster. Farten og ambisjonene er høyere, USA er inne i Parisavtalen igjen, og de bidrar til å heve ambisjonene. Glasgow ble det viktigste møtet siden Paris, og verden er tross alt et bedre sted nå enn det var før møtet i Glasgow startet.

[ Bakgrunn: Avtale vedtatt i etter dramatisk sluttspurt på klimatoppmøtet ]

Økte ambisjoner

Mange land meldte inn skjerpede klimamål i forkant av Glasgow. Blant annet EU og USA, Kina og Norge.

Norge skal nå kutte 55 prosent av våre utslipp over hele økonomien. Det er en skjerping fra forrige regjering. Kuttene skal så langt det lar seg gjøre skje i Norge. Statsministeren meldte også i Glasgow at Oljefondet skal bli en klimakjempe, være verdensledende på klimarisiko og å stille krav til selskaper de investerer i om å ha sterke klimamål, og netto null som langsiktig mål. Målsetningen er upåklagelig.

Store utslippsnasjoner som Russland og Saudi Arabia, land som ofte har blitt opplevd som sinker i klimaforhandlings-sammenheng, annonserte begge klimamål i løpet av første uken av forhandlinger (netto null innen 2060, det har også Kina som mål). Og selv om de ikke er like ambisiøse som EU eller USA, er det et stort skritt og nye toner fra såpass fossil-avhengige land. India har også lovet netto null innen 2070.

Fossil energi og kull spesielt har vært et meget krevende tema. Vi deler den store skuffelsen over at formuleringer om å fase ut kull ble stanset helt på tampen av forhandlingene, og det nå sies at kull ikke skal fases ut, men fases ned.

[ Delte reaksjoner: – Som å snakke om smittevern uten å nevne koronaviruset ]

Metan-ambisjoner

USA og EU har fått med seg over 100 land på å signere en avtale om å kutte metanutslippene med 30 prosent innen 2030. Siden metan er en mye mer potent klimagass enn CO2, og har en sterkt oppvarmende effekt på kort sikt, kan denne innsatsen ha mye å si for om vi klarer å holde temperaturøkningen til maks 1,5 grader. Innsatsen må skje i olje- og gassnæringa, landbruket og på søppelfyllinger.

1,5-gradersmålet

Man har i mange år snakket om 2-gradersmålet, som har vært styrende for klimaforhandlingene og landenes klimamål. Men i Paris ble man enige om å forsøke å ikke gå over 1,5 grader. I årene siden Paris har vi fått mer kunnskap om hvor mye mer ødeleggelse som kan skje med bare den halve graden mellom 1,5 grader og 2 grader.

I Glasgow har det oppstått et viktig momentum for å sikre at 1,5-gradersmålet skal være førende framover, både blant fattige og rike land. Det har nok ført til en del skjerpinger av ambisjoner.

Store deler av finansmarkedene har også tilsluttet seg å nå 1,5 gradersmålet, det er en god nyhet.

[ Støre kan tjene mer enn Solberg på å skjerpe klimapolitikken ]

Mot 2,4 grader

Siste analyse fra Glasgow, som tar innover seg alle de nye målsetningene som har kommet inn, viser at hvis alle land oppfyller sine mål for 2030, vil verden være 2,4 grader varmere i 2100.

Før møtet i Glasgow sa den samme analysen at vi styrte mot 2,7 grader, så det er tydelig at møtet har gitt resultater. Klimaendringene er skapt av mennesker, det betyr at vi også kan løse krisen. Det gjør vi ved å skru opp ambisjonene igjen og igjen, helt til vi når målet. Flere store utslippsnasjoner må levere sterkere mål, og fattige land må få støtte fra rike land til å kutte egne utslipp så vi kommer i mål.

Avskoging

I Glasgow har over 130 land lovet å stanse avskogingen innen 2030. Det nye initiativet, som ble presentert av Storbritannia, innebærer at over 160 milliarder kroner skal settes av til formålet. Det er svært viktig at den nye amerikanske administrasjonen ser på dette som et internasjonalt satsingsområde.

Glasgow leverer på ingen måte lavinntektslandenes berettigede krav om rettferdig finansiering

For lite, for sent

Ved inngangen til klimatoppmøtet ble det klart at de rike landene ikke når målet om 100 milliarder dollar i årlig klimafinansiering før i 2023, altså tre år for sent.

Dette fikk litt fart på en del rike land som i løpet av møtets første uke la oppskalerte forpliktelser på bordet. Norge sier de skal doble sin finansiering til 14 milliarder innen 2026. Andre rike land lover også en dobling. Derfor ser det nå ut til at målet kan nås i 2022. Men det går fortsatt for tregt.

Fattige lands skuffelse over rike lands vilje til å bidra i henhold til sitt historiske ansvar for klimautslippene, er både forståelig og stor. Glasgow leverer på ingen måte lavinntektslandenes berettigede krav om rettferdig finansiering selv om det i teksten tydeligere enn før pekes på dialog om dette og at de rike landene har forpliktelse og ansvar for fattige lands tap og skade.

[ Klimapsykolog vil legge ned Klimadepartementet ]

Behovene øker

Behovet for klimafinansiering er stort, og raskt økende. Ifølge Unctad vil dagens behov for klimatilpasning i utviklingsland, øke fra 70 milliarder dollar årlig i 2020 til 300 milliarder i 2030 og 500 milliarder i 2050. Utslippsreduksjoner ikke medregnet.

En helt fersk studie om klimaendringenes økonomiske konsekvenser for verdens fattigste land, fra vår partner britiske Christian Aid, viser at uansett om vi når 1,5 gradersmålet, vil de økonomiske konsekvensene for de fattigste landene være enorme;

• Med en temperaturøkning på 2,9 grader vil de mest sårbare landene oppleve et fall i bruttonasjonalprodukt på 20 prosent innen 2050, og 64 prosent innen slutten av århundret.
• Selv om den globale temperaturøkningen begrenses til 1,5 C – altså i tråd med det mest ambisiøse målet i Parisavtalen – vil de samme landene få et fall i BNP på 13 prosent innen 2050 og 33 prosent innen slutten av århundret.

Åtte av de ti mest berørte landene er i Afrika, to er i Sør-Amerika.

Skuffelsene til tross; veien fra Glasgow er brolagt med mange gode forsetter. Men vil løftene holde? Vil følelsen av hastverk fortsatt øke? Neste år er det COP27, i Egypt. Verden er da avhengig av flere svar, flere leveranser og færre skuffelser.