Verdidebatt

Ikke ofre for menighetens omsorg

LIKESTILLING: Nå må kirken ta et oppgjør med gammelt tankegods for å møte unge mennesker med funksjonsndesettelse, som krever rett til likestilt trosutøvelse.

Kirkemøtet skal vedta en ny strategiplan for Den norske kirke. Der er universell utforming og rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne et sentralt tema.

550.000 medlemmer i Den norske kirke lever livet med funksjonsnedsettelser. Men når det kommer til å legge til rette for trosutøvelse og deltakelse har ikke kirken og de kristne trossamfunnene spesielt mye å skryte av. Det er mange fine ord, men få konkrete handlinger og tiltak slik at alle kan delta på lik linje. Det gjør at mange holder seg unna, framfor å hamre på kirkedøra og kreve sine rettigheter.

Kirken har ingen å miste, og når Kirkemøtet nå løfter denne problemstillingen, står mange av oss klare til å medvirke med positiv dialog og gode løsninger.

Øyvind Woie, Generalsekretær, KABB
Frank Tangen, Kommunikasjonsrådgiver, KABB

Tar ansvar der kirka glipper

Vi er engasjert i interesseorganisasjonen KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte). Allerede i 1933 tok blinde og svaksynte skjeen i egen hånd, for å sikre seg retten til å utøve sin kristne tro. Løsningen var å bygge opp egne tilbud for å fylle hullene der kirkesamfunnene ikke møtte deres behov. Det kunne være å etablere egne arrangementer, lydaviser og lydbibliotek, finansiert av frivillige gaver.

Dette driver vi fortsatt med, så lenge det er behov. Men nye og yngre mennesker som kommer til oss, ønsker ikke å bli brukt i innsamlingsannonser. De vil ha likestilling, også i kirken.

Mennesker med nedsatt syn utgjør 250.000 av Den norske kirkes medlemmer. Vi har vår egen organisasjon som kan fremme våre interesser, men gjør oss gjerne til talerør også for andre – de grunnleggende problemstillingene er de samme.

Kirkens utfordring

Fra kirkens side har tilbud til funksjonshemmede ofte blitt en del av det diakonale arbeidet. Menigheter i Den norske kirke har egne diakoniplaner, bygget på lesten fra Kirkerådets overordnede diakoniplan. Et google-søk gav oss tilgang til 17 lokale planer, som gjerne inneholder hovedpunkter som «nestekjærlighet», «inkludering» og «rettferdighet». Med ett unntak er alt som gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne i disse planene plassert under punktene «nestekjærlighet» eller «inkludering».

Funksjonshemming er oftest definert som utviklingshemming. Løsningene er egne arrangementer og gudstjenester og tilrettelagte turer. Handlingspunktene under stikkordet «rettferdighet» er alltid de magreste, og nesten uten unntak handler det om å støtte fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp og kjøpe Fair Trade-kaffe til kirkekaffen, i noen tilfeller om misjonsprosjekter.

Altså internasjonal solidaritet, ikke spørsmål om rettferdighet i lokalsamfunnet, eller i kirkens eget lokale arbeid. «Rettferdighet» handler ikke om tilgang til kirkerommet eller kirkens aktiviteter.

Funkisene vil ikke være ofre for menighetens omsorg.

—  Woie og Tangen

Vil ha mer enn omsorg

Gapet blir stort når vi retter blikket fra kirkens indre liv til det som skjer i miljøene av mennesker som opplever funksjonsvariasjoner og diskriminering. Spesielt yngre mennesker har adoptert begreper og tankegang fra bl.a. borgerrettsbevegelsen og homobevegelsen. De arrangerer funkisfestivaler, bedriver funkisaktivisme og er opptatt av «ableism» som et samfunnsfenomen: funkofobi eller funksjonssjåvinisme, et normalitetsbegrep som utestenger de som ikke tilfredsstiller normen.

Funkisene vil ikke være ofre for menighetens omsorg. De erkjenner gjerne egen sårbarhet, men ønsker full deltakelse. De vil ha tilgang til kirker og lokaler, de vil at kirken på en helt selvsagt måte sørger for at alle, uansett syn, hørsel, bevegelighet, psykisk helse eller leseferdigheter skal kunne delta og bidra uten at de må spesialbestille tilrettelegging.

Vår erfaring er at mange dropper kirke og menighet, fordi det som etter hvert er blitt en selvfølge i samfunnet utenfor, som i skolen og andre steder der de ferdes, fortsatt ikke er det i kirken.

Det vanskelige språket

«Rom for alle – bruk for alle» er tittelen på forventningsdokumentet om likestilling, inkludering og mangfold i Den norske kirke som nylig ble vedtatt i Kirkerådet. Her heter det blant annet at «Kirken har nulltoleranse for alle former for diskriminering som hindrer mennesker i å oppleve seg selv som et fullverdig medlem av fellesskapet og som begrenser en i å ta i bruk sine evner og kompetanse i kirkens tjeneste.» Den overordnede strategiplanen har formuleringer som «Kirken er mer for flere» og at kirken som organisasjon «Er et mangfoldig, tverrkulturelt og inkluderende fellesskap som kirke og arbeidsplass.»

Vår erfaring er at mange dropper kirke og menighet

—  Woie og Tangen

Språket vi bruker, skaper forventninger, bekrefter og skaper holdninger. Vi ønsker at kirken tar en diskusjon om begreper som «inkludering» og «integrering», som skaper avstand til mennesker med funksjonsnedsettelser. Det forteller om et «vi» som er innenfor, som kan inkludere deg som står utenfor.

I 2016 vedtok generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd dokumentet «The Gift of Being» (i norsk oversettelse «Tilværelsens gave»). Det skjedde i Trondheim, men dette viktige dokumentet har blitt lite lagt merke til i Norge. Dokumentet sier at kirken ikke kan «inkludere» noen som allerede er en del av Kristi kropp. I stedet kan man snakke om «ikke-ekskludering» – at kirken ikke hogger av et lem som er en del av kroppen.

Mer enn ord

Vi trenger en mer universelt utformet kirke, både i fysisk tilgjengelighet og i innhold. Det er slett ikke uoverkommelig. Men da må det bevilges mer enn fine ord og tanker. Det må settes av ressurser og gjøres prioriteringer, for her er det mye å ta tak i. Kirken må ta en diskusjon om teologi og prinsipper. Det står en liten hær av mennesker som kjenner utfordringene på kroppen klar til å engasjere seg. Hvis bare døren kan gjøres litt høyere og porten litt mindre smal.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt