Verdidebatt

Europas største kirkegård

ALLEHELGEN: De var fedre og mødre, sønner og døtre. Nå vil vi tenne ett lys for hvert av de menneskelivene som har gått tapt i Middelhavet i 2021.

Hvert år tennes det under allehelgen tusenvis av lys i kirker og på kirkegårder i hele landet for å minnes alle vi har mistet. I år ønsker vi som del av den verdensvide kirke å utvide dette rommet for sorgen og maktesløsheten.

Vi vil tenne lys for hvert menneskeliv som har gått tapt i år i forsøket på å krysse Middelhavet, og stå sammen i bønn for de som har druknet etter å ha forlatt sine hjem og lagt på reise mot Europa – og for alle dem som sitter igjen som etterlatte, i uvisshet og sorg.

Erhard Hermansen er generalsekretær i Norges Kristne Råd.
Berit Hagen Agøy, Internasjonal direktør, Kirkerådet / Mellomkirkelig råd

Villet politikk

Mandag 4. oktober ble det kjent at «drap, slaveri, tortur, fengsling, voldtekt, forfølgelse og andre umenneskelige handlinger utført mot migranter [i Libya], utgjør en del av systematiske og utbredte angrep rettet mot denne gruppen, som del av landets politikk.» Beskrivelsen stammer fra den uavhengige kommisjonen, nedsatt av FNs menneskerettighetsråd, som kartlegger situasjonen i Libya.

La det ikke være noen tvil: Dette er konsekvensene av en villet politikk fra europeiske statsledere, som har inngått avtaler med blant annet Libya om å stanse migranter og flyktninger på vei til Europa. Over 81.000 migranter har siden 2017 blitt avskåret fra forsøk på å krysse Middelhavet av den libyske kystvakten – som har mottatt trening, utstyr og støtte fra EU, og som også har fått støtte fra det britiske militæret.

Men på tross av at våre folkevalgte europeiske statsledere har inngått avtaler med den libyske kystvakten om å taue gummibåtene tilbake til libyske strender, på tross av regelrett slavehandel, misbruk, overgrep og utnyttelse av flyktninger og økonomiske migranter, på tross av alle forsøk på å «outsource» migrasjonsstrømmer til stater med et tvilsomt rulleblad hva gjelder ivaretakelse av menneskerettigheter – så fortsetter mennesker å forsøke å komme seg til Europa.

Kari Veiteberg
Oslo 13.07.2016
Olav Lægdene, sjef i Nadheim som er en del av Kirkens Bymisjon som driver hjelpetiltak for prostituerte.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

Solidaritet blir kriminalisert

Av de som ikke taues tilbake til Libya er det mange som drukner, som vi lar drukne. I løpet av noen få år har Europa gått fra å redde menneskers liv, til å gå til angrep på de menneskene som prøver å hjelpe mennesker i nød.

Det er en økende tendens til at solidaritet blir kriminalisert. De siste årene har frivillige, aktivister, mannskap på redningsskip, familiemedlemmer og prester, blitt etterforsket og straffeforfulgt for å ha hjulpet flyktninger og migranter i nød, og redningsskip blir holdt igjen i europeiske havner.

I henhold til konservative anslag fra International Organization for Migration (IOM) er 1.361 personer så langt funnet døde eller forsvunnet i Middelhavet i 2021. Ifølge samme organisasjon druknet over 2.200 mennesker i Middelhavet i 2020 – og siden 2014 er tallet på dette over 20.000 mennesker.

En sorg for alle de som for oss er navnløse, stemmeløse, ansiktsløse – som ligger på bunnen av det som har blitt Europas største kirkegård.

Sorg og maktesløshet

Vi er mange som kjenner på maktesløsheten, håpløsheten og lammelsen i møte med slike realiteter. Vi kjenner på bekymring og uro for hva dette gjør med oss, som individer, som fellesskap og som nasjoner – at vi som samfunn er villig til å være en del av denne brutaliteten og hjerteløsheten. Og vi kjenner på en sorg som det er vanskelig å sette navn på.

En sorg for alle de som for oss er navnløse, stemmeløse, ansiktsløse – som ligger på bunnen av det som har blitt Europas største kirkegård. Likevel holder vi fast på at selv om vi ikke kjenner dem, og de ikke kjente oss, så tilhører vi hverandre.

Det er også viktig å minne oss selv på at de ikke var uten navn, stemme og ansikt for sine egne familier, venner og lokalsamfunn. De var fedre og mødre, sønner og døtre, forsørgere og venner – elskede håpsbærere, modige og selvoppofrende mennesker.

Vi vet ikke hvor mange etterlatte som sitter igjen etter over de 20.000 druknede, men vi vet at for hvert liv som har gått tapt, er det et barn, en forelder, en venn, som aldri kommer hjem igjen.

En annerledes minnegudstjeneste

Allehelgen har lange historiske røtter tilbake til den tidlige kirken og markeres hvert år verden over. I de fleste kirker markeres allehelgen over hele landet den første helgen i november. I ulike minnemarkeringer samles mennesker i takk til Gud for livet som har vært, og for å være i fellesskap i sorgen og i savnet.

Lys tennes på gravene til avdøde og kirker landet over holder mer åpent denne helgen for å gi rom for sorg, savn, håp, fortvilelse og sinne, alt som hører med når vi minnes de som har gått bort. Vi ber også om Guds hjelp i sorgen og savnet etter våre kjære.

Vi ønsker å skape et rom for å bearbeide den sorgen og maktesløsheten vi kan kjenne på når vi hører tallene på døde

Under årets allehelgen vil vi arrangere en annerledes minnegudstjeneste i Trefoldighetskirken. Som en del av den verdensvide kirke ønsker vi å utvide rommet for sorgen og maktesløsheten, og stå sammen i bønn for de som druknet etter å ha forlatt sine hjem og lagt på reise mot Europa, og for alle de som sitter igjen som etterlatte, i uvisshet og sorg.

Vi vil tenne ett lys for hvert menneskeliv som har gått tapt på havet. Vi ønsker å skape et rom for å bearbeide den sorgen og maktesløsheten vi kan kjenne på når vi hører tallene på døde – som alt for lett reduseres til statistikk – og for å gi oss kraft til å arbeide for at ikke flere skal lide samme skjebne.

Kampen mot mørket

Som kirke bekjenner vi håpet og troen på den Gud som kaller alle mennesker ved navn, som gir alle menneskeliv uendelig verdi, og som ved sin oppstandelse har brutt dødens makt. Det forplikter oss, særlig i møte med de mest utsatte blant oss.

Det forener oss også på tvers av tro eller livssyn. Vi deler ikke bare sorgen og maktesløsheten når vi hører om alle menneskelivene som går tapt i Middelhavet, men vi deler også et sterkt ønske om at dette må ta slutt.

I kirken søker vi sammen i sorgen over tapte liv og tenner lys for hver enkelt av de som har druknet. Vi tenner lys med håp om endring og med bønn om at vi ikke glemmer, men tar opp kampen mot lidelsen og mørket som omgir Europas yttergrenser og som truer våre hjerter.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt