Norsk utenrikspolitikk må bli tydeligere

Norsk utenrikspolitikk ligger fast, har politikerne våre sagt i flere tiår. Vi er et land som er helt avhengig av internasjonalt samarbeid om forsvar, handel, forutsigbare rammevilkår og utvikling. Problemet er at mantraet om «fast utenrikspolitikk» nå utfordres mer enn på mange tiår av store endringer rundt oss.

Forutsigbarheten vi trenger undergraves av land som ikke lenger ser at deres egeninteresser ivaretas best av et globalt samarbeid. Skal vi ivareta norske interesser, klimamålene og få til en mer rettferdig verden er det kritisk for en ny regjering nå å tenke nytt om utenrikspolitikken.

Polarisering truer

Vi har tradisjonelt vært tungt USA-vendt. NATO-medlemskapet og tilliten til amerikansk støtte utgjør ryggraden i vår sikkerhetspolitiske tenkning. Samtidig er vi helt avhengig av handel med europeiske markeder.

Vi lener oss også på Norden i en rekke saker. Vi har et tett forhold til og bevissthet om vårt naboskap med Russland i nord. Og vårt forhold til Kina er viktig både i et storpolitisk perspektiv og for tilgang på markeder og teknologi. Men verden har endret seg mye siden de tradisjonelle pilarene i norsk utenrikspolitikk ble utviklet.

Vi har nå en verden med økende konkurranse mellom stormaktene. Nye spenninger mellom høy- og lavinntektsland. Populisme, radikalisering og polarisering truer nye og skjøre demokratier, og endog veletablerte sådan.

Hvis trendene fra før koronaen fortsetter, vil vi ha flere nye konflikter innen 2030

—  Liv Tørres

Vi ser økende ulikhet og undergraving av demokratiske rettigheter som igjen undergraver tillit. Likestilling er under press. Mindre enn halvparten av verdens befolkning har tillit til ledere og institusjoner. Og lav tillit koblet med sinne over ulikhet skaper sosial uro mange steder. Hvis trendene fra før koronaen fortsetter, vil vi ha flere nye konflikter innen 2030, langt flere land i risiko for konflikt samt betydelig økning i vold i ikke-konfliktområder.

Mye av dette vil vokse ut av storby-problemer hvor FN forventer at 75 prosent av verdens befolkning vil leve innen 2050. Så hvordan skal vi posisjonere oss i dette bildet for å ivareta norske interesser og bidra til en bedre verden?

[ Emil André Erstad: «Anniken Huitfeldt blir truleg Norges neste utanriksminister» ]

Tydeligere utenrikspolitikk

Vi vet alle at klimasatsing må ligge tungt inne i utenrikspolitikken. Den internasjonale satsningen for rene og sunne hav må fortsette, inkludert arbeidet for en grønnere skipsfart. Satsingen på hav og sjøfart fra forrige regjering er strategisk viktig både for oss og for andre sjøfartsland som står overfor store utfordringer knyttet til klimaendringene.

Vi vet også at den nye regjeringen vil gi full støtte til NATO-medlemskap og trolig styrke forsvaret samt fornye nordområdesatsingen. Men hvilke nye grep bør regjeringen gjøre i utenrikspolitikken?

Hvem er vi og hvilket ansikt skal vi vise fram? Demokrati? Feministisk utenrikspolitikk og likestilling?

—  Liv Tørres

For det første må vi få en tydeligere utenrikspolitikk. Hva er det vi står for? Hvilket ansikt viser vi fram ute? Svenskene ble internasjonalt kjent for sin feministiske utenrikspolitikk da utenriksminister Margot Wallström frontet likestilling i utenrikspolitikken. Nederlenderne på sin side fronter rettsvesen og koalisjonsbygging for å presse fram bedre adgang til menneskerettigheter for de fem milliardene globalt som lever uten. Irene har fullt fokus på nedrustning, blant annet som president for FNs sikkerhetsråd.

Så hvem er vi og hvilket ansikt skal vi vise fram? Demokrati? Feministisk utenrikspolitikk og likestilling? I mangfoldet av prioriteringer på norsk side de siste årene har tydelighet, klarhet og prinsipiell tilnærming måttet vike. Det er på tide å ta dette fram igjen.

Demokratibygging

Utviklingspolitikken må omstilles. I politiske festtaler og i innstillinger på Stortinget snakkes det om at bistanden skal redusere fattigdom og gå til de utviklingslandene som trenger det mest. Likevel mottok de minst utviklede landene relativt lite. Og fattige i mellominntektsland og rike land er det ikke mye snakk om.

Hvis bistanden skal bidra til å redusere fattigdom og også uro, vold og konflikt, må det settes klare mål om demokratibygging, menneskerettigheter og kamp mot ulikhet. Organisasjonsbygging, organisering og forhandlingsrett er viktige verktøy.

Den nye regjeringen bør begynne med å klargjøre mål og virkemidler i en utviklingspolitikk som har blitt preget av mange gode formål som ofte konkurrerer med hverandre og undergraver effektivitet og bærekraft.

[ Trua forsvann for AUF-leiaren. I ei grotte på Utøya gav ho Gud eit løfte ]

Stormaktene øker presset

Vi har vært rimelig gode til balansegang og koalisjonsbygging tidligere. Nå må vi bli enda bedre. Vår avhengighet av USA er sårbar både i lys av økende stormaktspenninger og av grunner knyttet til interne amerikanske forhold. Det er en økende bevissthet i Norge om at USA, selv om de fortsatt vil utgjøre en viktig samarbeidspartner, på mellomlang sikt er en uforutsigbar samarbeidspartner.

Alle de tre stormaktene – USA, Kina og Russland – øker presset på andre om å velge side. Amerikansk uforutsigbarhet gjør det viktig å vurdere amerikansk støtte og tilstedeværelse i Norge, men også å tenke balansegang og bygging av nye koalisjoner som kan gi styrke og sikkerhet. Og ja, det er langt fram før Europa er noen sikkerhetspolitisk tung aktør, men jeg mener vi bør satse sterkere på å bygge allianser og samarbeid med europeiske land i tiden framover.

Sist, men ikke minst bør vi revitalisere en norsk nedrustnings- og fredsbyggingspolitikk.

—  Liv Tørres

Tilsvarende må vi bygge strategiske koalisjoner på den globale arena i tråd med våre prioriteringer. Dette gjør vi allerede langt på vei når det gjelder likestilling. Nå må vi identifisere allianser på andre områder. Svenskene, sør-koreanerne og kanadierne har sammen med en rekke land i Latin Amerika og Afrika bygd en allianse for å løfte kampen mot ulikhet gjennom Pathfinder-koalisjonen i New York. Nederland og Portugal har gjort det samme med Costa Rica på justisområdet.

Revitalisere nedrustningspolitikken

Sist, men ikke minst bør vi revitalisere en norsk nedrustnings- og fredsbyggingspolitikk. Vi var i sin tid spydspisser i forhandlingene om forbud mot landminer, klasebomber og håndvåpen. Vi tok initiativ til globale diskusjoner om de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen, som igjen førte fram til forhandlinger og FN vedtak om forbud.

De siste årene kan det virke som om norske ambisjoner på nedrustningsfeltet er kraftig redusert. Men mens stormaktsforhandlinger om ikke-spredning og våpen i beste fall har stått stille de siste årene, har vi også sett betydningen av koalisjoner av mindre land som har presset fram nye normer i nedrustnings- og sikkerhetspolitikken. En fredsbyggingsagenda må inneholde strategi for tilstedeværelse, nettverksbygging og tillitsbygging i konfliktområder.

Og vi må snu mer oppmerksomhet mot det som faktisk er de største tikkende bombene i vår tid: Vold i storbyene og ringvirkninger derfra til områder, regioner og land som er i ferd med å bli ukontrollerbare.

Det blir mer enn nok å gjøre for den nye utenriksministeren. Lykke til.

[ Hareide om KrFs vei: – La dagens abortlov ligge ]